» I høst tror jeg igjen på poesi
om ingenting annet er det
en bevegelse av sinnet.
Sommeren faller sammen
til klissete klumper,
Vårkvelder er glassperler fra en form
av standard størrelse ungdom,
Vinter en glatt tyngde, ikke engang kaldt.
Men sinnet skjelver
her på randen
sinnet skjelver
det er liv, tross alt
det er liv, fortsatt
vantro forsvinner. «
Jaakko A. Ahokas
.
Skravestadbakken er grusvei. Noen steder kan vi se at veien har vært asfaltert tidligere. Litt oppe i bakken rett før portalen inn til Skravestad gård, går det en vei inn til venstre. Den går til Rønningen. Det er en fin liten avstikker inn dit.
Her er lenke til en fin blogg skrevet av en dame som bor der:
.
http://turidshageblogg.blogspot.com/2016/12/hundre-ar-pa-skravestad.html
.
Derfra kan en gå gjennom skogen og komme ut på Kjølhalveien. Kjølhalveien ender ut i Sandsveien som enten tar deg til Langø eller ut til FV 303, nord for der vi tok av fra den.
Kjører du litt lenger på Fv 303 kan du parkere på parkeringsplassen i Gleaveien. Den går ned til høyre etter Sandsveien. Herfra kan du følge veien langs sjøen og opp på Sundåsen. Du kan gå videre til Bogen, eller du kan gå gjennom skogen og ta en tur opp på Frøsåsen, 85 moh. Det gjorde jeg i dag. Det er en ganske kort tur, bare 2,1 km. Flott på toppen. Utsikten er ikke særlig stor, men fra sørenden kan jeg se over til Langø ut ut mot Veierland.
På Frøsås ligger en bygdeborg fra jernalderen. Bygdeborgene ble brukt når ufred truet. Og denne ligger med godt utsyn både over innlandet, omlandet og sjøen. Spennende å se restene etter den. Den hadde en mur på 63 meter lang og to til tre meter bred. På sørsissen av åsen er også restene etter en gravrøys fra 1800 til 500 f.kr. Det betyr at det har vært menneskelig aktivitet her for 3000 år siden.
I dag parkerte jeg langs Fv 303, der stien går opp på åsen.
Den våpenteknologiske utviklingen på 1880-90 tallet gjorde marinens hovedbase i Horten sårbar for angrep fra sjøen. Flåten måtte ha en sikker base i krig, og fra 1897 ble det anlagt et støttepunkt i Melsomvik. Som forsvar for dette, ble det i 1899 oppført et kanonbatteri på Sundåsen. Sammen med kanonbatteriet på Håøya og minesperringer i fjorden ble Tønsbergfjorden og marinens base i Melsomvik sikret.
Under unionsoppløsningen i 1905 var det stor aktivitet på Sundåsen. Fra 7. juni 1905 var det døgnvakt ved kommandoplassene, den 8. september kom mobiliseringen, og to dager senere var batteriet fult oppsatt. Hele den norske marine var da samlet i Melsomvik. Sundåsen har vært forvaltet som friområde av kommunen fra 1950-tallet. I 2005 kjøpte Stokke kommune området av Forsvaret og anlegget er fredet.
Fevang gård, Borre og Engelstad, Bogen og Skravestad, gårdene er mange, og historiene er flere. Skippere som tjente gode penger og bygde opp gårdene som i dag er kulturminner lang kysten. Øst for Sandefjord slo Redere og Skippere seg ned fordi det var praktisk i forbindelse med bygging av båter.
Både Bogen og Sand har vært strandsteder under gården Klåstad. Det har nok bodd folk her nede senest fra 1600-tallet av. Tidlig på 1700-tallet var det et par stuer for fiskere nede ved fjorden i Bogen. De var ikke bare fiskere, men drev også øltapperi og smugsalg av brennevin til reisende. I tiden 1750-1800 blir bebyggelsen forbedret. Da ble tunet på Klåstad flyttet ned hit, det ble etablert gjestgiveri, senere også et skipsverft og til slutt en landhandel.
Den nåværende hovedbygningen i Bogen er fra slutten av 1700-årene, mens resten av tunbebyggelsen er nyere. Gården ble solgt til Stokke kommune. I 1883 ble den tatt i bruk som fattiggård for syke og fattige som ikke hadde familie til å forsørge seg. Senere ble hovedbygningen pleiehjem for «uføre og åndssvake». Bogen var dessuten ett av de mange anløpssteder for båtene som trafikkerte Tønsbergfjorden helt fram til slutten av 1930-årene. Den kommunale driften opphørte i 1960, og i 1971 bestemte kommunen seg for å kvitte seg med den da noe forfalne bygningen ved å brenne den. Det ble forhindret, og hovedbygningen ble vernet.
De skriftlige nedtegnelsene er tause om Langøy i middelalderen, men det er ingen tvil om at noen eide øya. Øya må på et tidspunkt ha blitt solgt, for på 1600-tallet var det stadig skiftende tønsbergborgere og andre rikfolk som skattet for Langøy. Rundt 1700 begynte eierne å slå seg ned på stedet, men det var lite å overleve på som gårdbruker. Løsningen ble i stedet å bo inne på fastlandet og administrer seilskutene sine derfra. På Langøy finnes flere gravrøyser fra jernalder eller bronsealderen. De viser at havet og farleden der var betydningsfull for levende og døde.
Her kan du lese mer om skipsbygging på 1700 og 1800 tallet i området fra Bogen og sørover. For meg er det spennende lesning. Å vandre rundt i området når jeg vet litt om historien fra gammelt av, gjør turen mer fargerik og interessant:
http://www.lardex.net/bjorvik1/index.htm
https://larship.no/skravestadverven/
Vi fortsatt rett frem og kom frem til Skravestad gård.
Skravestad var adelsgods på 1400-tallet; bare en mindre del var kirkegods. På 1600-tallet var det fire eiendomsparter (Ove Gjedde, kirken, byborgere og greven) Senere har Skravestad blitt delt i tre deler. Den ene er det som var guttehjem.
Den andre av Skravestadgårdene er Verket, som trolig har sitt navn fra 1700-tallet, da det ble drevet saltbrenneri eller saltverk her, men det er vanskelig å finne konkrete spor etter dette. En av eierne av Verket var minister Thor von Ditten. Han var i 1903 norsk-svensk minister i Roma, tjenestegjorde som oversermonimester under kongekroningen i 1905. Han døde på Verket i 1936. Gården er i privat eie, og kan skimtes fra stien nærmere Buerodden, eller du kan fortsette til venstre etter Skravestad gård. Ved enden av veien ligger Verket. Langs veien på venstre side, beiter det ofte mange hester. På høyre side beiter sauer.
I gamle dager etter omgangsskolens tid, ble Skravestad egen skolekrets.
Den største gården, Skravestad gård, Skravestadveien 20, ble i 1827 solgt til skipsrederbrødrene Hans og Henrik Christensen Melsom, og var i familien fram til 2005. Da ble gården solgt til Skravestad A/S, som eies av Smiths venner. Etter dette har det vært flere forsøk på å utbygging. Noe som heldigvis har blitt stoppet.
Området er helt unikt, og det ville vært tragisk om det skulle bli utbygt. Som friluftsområde er det langt mer verdifullt.
Her er en rik og variert flora og fauna. Årsaken er et svært gunstig lokalklima, bl.a med beliggenheten nær sjøen og lune sørvendte plasser. Området ved fjorden er et rikt våtmarksområde, og grenser i nord til Langøy landskapsvernområde.
Til tross for at det er slutten av oktober så finner vi både smørblomst, natt og dag, løvetann og andre blomster langs veien og selvfølgelig sopp.
På våren er det massevis av blåveis og hvitveis i sørhellinga av Verksåsen.
Vi gikk veien til høyre forbi en huske under et stort tre. Veien går gjennom en vakker alle med et steingjerde på høyre side mot grønne jorder. Litt lenger fremme deler veien seg. Den går rundt Verksåsen. Vi valgte å gå til høyre for å komme tilbake fra venstre. Litt nede i veien renner en bekk som renner ut i Rønnskilen. Den måtte jeg ned og fotografere.
Det er mulig å gå opp til Verksåsen fra denne veien. Det går en dårlig sti oppover, før den kommer inn på stien fra den andre siden av åsen.
Vi tok en avstikker ut til Rønnskilen. Vakkert nede ved vannet. Dessverre er det svært gjørmete bunn, så det er ikke egnet for bading. I så fall må en bade fra en av de to bryggene som ligger her. Det er satt ut benker og bord nede ved vannet. Flott en sommerdag her.
Det er mulig å følge en sti herfra, forbi Hønnerød og frem til Årøveien. Det er en fin tur.
Går du oppover langs Rønnsbakken, kan du ta en tur opp på Rønnsåsen, 72 moh. Derfra er det en fantastisk utsikt.
Mot nord kan du se Stokke kirke. Mot nordøst ser du kanskje Vrengen bru som går mellom Nøtterøy og Tjøme. Sørover vil du kunne se Færder fyr, og vestover ser du fint til Mølleråsen med skulpturen Fugl Føniks.
Bukta nærmest heter Engebukta. I 1940 ble de to norske undervannsbåtene A3 og A4 forsøkt gjemt ved Saueholmen. 17. april ble de forsøkt senket av tyske bombefly uten hell. Noen dager senere ble de senket av sitt eget mannskap ute i Engebukta. Dette ble gjort for at de ikke skulle falle i tyskernes hender. De ble hevet etter krigen, og slept til Framnes mek. verksted for gjenbruk.
Toppen av Rønnsåsen er omgitt av stup på tre sider. Veien opp er ganske bratt. For å gjøre turen enklere er det lagt ut tau.
Jeg tok turen i dag. Da kjørte jeg Fv 303 og gikk inn Rønnsbakken. Parkerte langs Fv 303. Ikke mulig å parkere i Rønnsbakken. Turen er kort, bare 1,2 km tur/retur.
Fuglelivet på Engøbukta og i Rønnskilen er variert. Det er ærfuglhanner som gjør seg til for hunnene, skarv som sitter på bryggene og tørker vingene, måker, terner og tjeld. Alltid må jeg se etter svaneparet som hekker her. Så bare to svaner. Håper ungene har overlevd og befinner seg et annet sted. Her er også Canada- og Grågjess.
Fortsatte langs veien og tok en avstikker ut på Buerodden. Her er det veldig vakkert. Det er laget til benker, husker og ildsted flere steder. Supert å ta med barn dit. Jeg har hatt med barnebarna mine dit flere ganger. Vi koser oss, bader og spiser niste. På den store steinen ved vannet har barna posert og vist seg frem. Herlig.
Vi fortsatte ut på Melsombrygga. Her er det også benker og bord med ildsted. Herfra kan vi se over til Verket. Skipsbyggingen på 1800 tallet fant sted et sted mellom Buerodden og Verket.
Jeg har fllere ganger tatt meg frem langs vannkanten, inn i Løngø landskapsvernområde og endt opp ved Sandsveien. Det er en fin tur, men noe fuktig.
Stien opp til Verksåsen, ca 50 moh. er ikke godt merket. Et gammelt skilt ligger på bakken der stien starter og er ikke lett tå se. Vi fant frem. På toppen av bakken, der stien flater ut går stien til venstre og opp til toppen.
Det finnes flere gravrøyser på Skravestad. Blant annet på toppen av Verksåsen, og på Buerodden. På Verksåsen er det rester av gravrøys fra bronsealderen, og det er en flott utsikt ut over fjorden. Vi gikk ned åssiden rett overfor Melsombrygga. Herlig å klatre litt.
Nede i veien igjen, fulgte vi den den tilbake til bilen. Vakkert med fin utsikt til Verket og markene rundt. Turen ble på 6 km.
I dag tok jeg i tillegg en liten runde i Skravestadskogen. Jeg parkerte på en liten sti i svingen før veien ned til Langø. Turen ble ikke lang. Bare 1,2 km, men svært idyllisk å vandre innover i skogen. Fant en liten islagt kulp. Der var det tydelig at flere hadde rastet. Fant lykt og pannesett. Så utstyret var i orden her. Gikk til jeg så ned til Skravestad gård og tilbake gjennom skogen på oversiden av Langø landskapsvernområde.
Kilde: I hovedsak Vilhelm Møllers bygdebok Sandar, utgitt 1980
Synnas turmagi 
Fin historie og turguide😀 er det GPS klokke du bruker til å lage kartene?
LikerLiker
Tusen takk. Det er outtt turapp jeg bruker.
LikerLiker