Bøkeskogen og Jomfruhalvøya

«Se dypt inn i naturen, og du vil forstå alt bedre.»
Albert Einstein

 

Det kan ta litt tid før bildefilene laser seg ned. De er store.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

I dag tok jeg turen tilbake til Larvik. Fortsatte der jeg slapp sist, og vandret rundt i Bøkeskogen og på Jomfruhalvøya, kanskje mer kjent som Kilenhalvøya.
Det er store bildefiler i bloggen, så det kan ta litt tid før bildene kommer til syne.
Her er blogg fra turen  i går fra Gopledalen, Framnesodden og Kilen.
Startet tidlig fordi det var meldt regn etter klokka 10. Det var dårlig sikt i området med tåke. Gjorde ingen ting. For meg ble turen enda bedre og ganske trolsk. Bildene ble ikke så verst de heller. Liker tåkebilder jeg. Om jeg hadde vært ute etter gode utsiktsbilder, hadde jeg nok blitt skuffet. Sikten var kun noen få meter. Ble noe bedre lenger ut på formiddagen.
Været holdt det som var lovet. Regnet kom rett før klokka 10. Det hadde jeg forutsett. Regnjakken var allerede på.
Tilsammen 11 km.
Har fusket litt. De siste 4 km gikk jeg for noen dager siden. Også da i tåke, men den var ikke fullt så tett som i dag og uten regn i luften.

 

 

 

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

.
Kjørte E18 fra Sandefjord.
I Bommestadkrysset tok jeg inn på Rv 40.
Tok til høyre inn påElveveien.
Tok så til høyre inn på Nansetgata.
Tok til høyre inn på Gamle Kongevei.
Så til høyre inn på Gunnar Thoresens vei og Lovisenlund.
Parkerte på parkeringsplassen på venstre side av veien.
Lovisenlund rommer en rekke forskjellige idretter med både hall og baner.
Se her:
Beskriver den korteste turen først. Den gikk på kryss og tvers rundt om i Bøkeskogen. Til slutt endte jeg opp på Utsikten med flott utsikt over Jomfruhalvøya og Kilen.
Bøkeskogen og Kilens venner har laget en veldig fin beskrivelse av området. Her står det meste. Derfor skal jeg fatte meg i korthet her.
Larvik Bøkeskog landskapsvernområde er på ca. 300 mål, og det tilstøtende Farriskilen friområde er 600 mål stort. Larvik Bøkeskog er den største offentlige bøkeskogen i Norge.
 
Bøkeskogen er en grønn lunge med godt bevarte kulturminner tett på byen. Her finnes boplasser, gravhauger og gamle veier.
Området er viktig for friluftslivet og den lokale identiteten.

Forfatteren Dag Solstad beskriver stemningen i Bøkeskogen en sommerdag tidlig på 1970-tallet slik:

“Bøkeskogen, grønn. Folk som spaserte langs stiene, tilreisende som satt og nøt nistekurver på grasbakkene, under de berømte trærne. Menn med oppbretta skjorteermer, og med jakka over skulderen. Kvinner i sommerkjoler. Sandaler.”

I steinalderen, for 8-10 000 år siden, var Bøkeskogen en stor, nordvendt strand. Den gangen sto havet helt opp i dagens skogkant. Mellom stranden og havet utenfor var det et nes. Neset ga ly mot naturkreftene utaskjærs, samtidig som veien var kort til ressurser og seilleder. I Bøkeskogen finnes rester etter flere boplasser fra den gangen. På en av dem har en heller (et fremspringende berg) tilbudt beskyttelse mot regn og vind.

Bøkeskogen ligger hevet over Larvik sentrum.   Farriselven ligger i dalen til venstre for Bøkeskogen.

Da Farriselven i sin tid brøt gjennom raet, ble det dannet en rygg på østsiden av elven. Dette stedet fant menneskene i jernalderen velegnet som gravplass. De reiste tallrike gravhauger over sine døde.

Det skal ha vært rundt hundre gravminner opprinnelig i Bøkeskogen. De fleste er samlet i to store gravfelt og stammer fra jernalderen. De mer enn seksti gjenværende gravhaugene er ikke undersøkt av arkeologer, men det er tidligere funnet gravgaver herfra som avslører at de gravlagte var både kvinner og menn. Vi vet også at de døde representerer det øverste sjikt av samfunnet.

Raet har alltid vært den viktigste hovedveien gjennom Vestfold, og rester av hulveier i Bøkeskogen viser at folk fra langt tilbake i tid har krysset elven her oppe ved Farriseidet.

 

 

 

 

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

 Grevskapet Laurvig ble opprettet i 1671. I den anledning ble Herregården bygd og inntil den et stort hage- og parkanlegg. Historiske kart og skriftlige kilder antyder at også Bøkeskogen hørte til dette anlegget med akser, alleer og veier. Kanskje var den grevens dyrehage eller jakthegn.

Tidlig på 1800-tallet blir stedet betegnet som Fritzø Hestehave. Beiting fungerer som landskapspleie og gir en lys og åpen skog. Det er derfor lett å forstå at dette skogsområdet ble et yndet utfluktssted for folk fra byen. I 1884 skjenket godseier Treschow det til Larvik bys befolkning, og Bøkeskogen ble landets første offentlige friområde.

Den søndre restauranten i Bøkeskogen stod ferdig på 1870-tallet og var i bruk helt frem til 1960-tallet.

Området er siden den gang blitt mye brukt til byfester og markeringer, 17. mai-feiring, musikkarrangementer fra en friluftscene samt private arrangementer. Tidlig på 1900-tallet var det filmfremvising i en brakkelignende sommerkino i området. I samme tidsrom fantes også en skytebane for publikum.

Bøkeskogen ble tidlig benyttet som friluftsområde knyttet til Farris Bad (tidligere Larvik bad). Badet hadde sitt utgangspunkt i oppfatningen om at vannet fra kildegrotten i nedkanten av raet hadde helsebringende kvaliteter. Det første badet ble etablert i 1843, og mot slutten av 1800-tallet hadde stedet et internasjonalt ry.

Med tiden er flere steintrapper blitt bygget opp fra byen for å lette tilgangen til skogsområdet for rekonvalesenter og andre brukere. Ved toppen av en av de første av disse trappene ble det reist en utsiktspaviljong med servering av forfriskninger. Den eldste paviljongen i Bøkeskogen ble reist i 1870, mens den nåværende ble bygd i 1938. Forbildet er den kjente musikkpaviljongen Hollywood Bowl i California.

I skråningene ned mot byen, var det en periode fram til rundt 1950, tre forskjellige hoppbakker.

 

https://www.larvik.kommune.no/kultur-idrett-og-fritid/parker-og-friluftsliv/turomraader/boekeskogen/steintrappa/

 

 

 

 

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Bøkeskogen er landskapsvernområde og del av Gea Norvegica Geopark. Geoparken er den første i Skandinavia og støttet av UNESCO. I de siste årene er skogen ytterligere tilrettelagt for turgåere.

Jeg vandret rundt på de fine stiene. Og det var mange som gjorde som jeg. Hyggelig å møte så mange. Vanligvis har jeg stiene for meg selv, men her var det ganske folksomt. En skoleelve var ute og så etter eiketrær. Han hadde fått i oppgave å finne et slikt tre. Jeg kunne vise han til ett. Sikkert flere i området enn det jeg vet om.

En eldre mann kom i rullestol, parkerte og fant frem gåstavene sine. Håper jeg blir like flink til å ta meg ut, dersom jeg  trenger slike hjelpemidler en gang i fremtiden.

Mange eldre benytter seg av organisert aktivitet. De går på tur sammen, eller hver for seg, tilpasset funksjonsnivå. Så møtes de etterpå for en prat eller en kopp kaffe. Vet at mange av turgåerne spiser lunsj på Bøkekroa. Selv har jeg spist fiskesuppe der en gang og den var mektig god.

Lengst mot sør hadde jeg vakker utsikt ut over Larvik.  I alle fall vet jeg at den er vakker, for jeg har vært der mange ganger før. Denne dagen var som sagt tåken tett.

Der ved trappene i Bøkesakogen er det reist en byste av Sigurd Mathiesen. Den er utført av Jens Munthe Svendsen i 1971, på dagen hundre år etter hans fødsel. Han døde i 1958.

Sigurd Mathiesen er født i Larvik. Mathiesen er en suggererende stemningsdikter med røtter i 1890-årenes nyromantikk. Han var gift med forfatteren Anna Munch.

«Den hjemlige jord er karrig og fuld af kjærlige muligheter.»

På turen min gikk jeg også forbi Larvik og Stavern tennisklubb på Bergeløkka. Det er både hall og utendørsbane. Klubben er aktiv og det er stor aktivitet der.

Litt lenger sør ligger det gamle hotellet Trudvang. Noen hevder at Frysjeborgen lå her.  Sier mer om dette senere i bloggen.

Trudvang (Þrúðvangar) er i den norrøne mytologien Tors rike i Åsgard. Her ligger Bilskirne (Bílskírnir), som er Tor og Siv sin bolig. Denne boligen er den største som finnes, og har 540 rom. Trudvang betyr «Styrkens bolig».

For mange år siden dro jeg dit med ledergruppa mi på noen dagers ledersamling. Vi la mange gode planer der.

Her er hvordan  de markedsfører seg selv.

 

https://trudvang.no/

Vet du at det er to barn som spøker der. Les om et her:

https://www.dagbladet.no/tema/horer-pianospill-og-barn-som-ler—tor-du-ga-inn-denne-dora/63464939

Fornminneregistrering har selvsagt vært viktig i forbindelse med utbygging av E18 og den nye Farrisbrua over Farriseidet. Her er noen rapporter om du er interressert:

 

https://www.vegvesen.no/_attachment/68619/binary/35804?fast_title=Rapport+kulturminner+i+Farris

 

 

 

 

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Vel oppe på Utsikten er det en flott utsikt vestover og nordover.  Det er flere andre steder med utsikt over Farris, men de er ikke så flotte som her. På toppen står en grensestein med H og L hugget inn. Steinen er fra 1874 og viser grensen mellom tidligere Hedrum kommune og Larvik.

Mellom Kilebakken og E18 ligger ei trang hule hvor det sies at stortyven Ole Pedersen Høyland gjemte noen av pengene han stjal fra Norges Bank, natt til 2. nyttårsdag i 1836.

 

 

 

 

 

Turen i dag morges gikk ned Dalheimveien i tett tåke. Gatelysene skinte med et vakkert gult skinn. De så ut som små soler.

 

 

 

 

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Veien går under gamle E18.  Flere steder er det mulig å bruke den gamle traseen til turvei. Ikke noe for meg. Trives ikke på asfalt når jeg går tur. Den nye E18 går i tunnell under Bøkeskogen.

Ganske sølete på veien nede på bunnen ved vannet. Ble bedre da jeg kom nærmere veien ut til vestsida der roklubben holder til.

 

 

 

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

På venstre side der hundeklubben holder til, sto det fram til 1960 en stor rød låve, bygd etter 1850. Enda tidligere var det flere uthus her, brukt av folk fra Larvik som forpaktet jord ved Kilen. Låven ble bare kalt » det røe lae» og brukes fortsatt som stedsnavn av godt voksne larviksfolk.

Jeg lurte meg gjennom et hull i gjerdet inn på anleggsområdet. Der var ingen aktivitet, så jeg tok sjangsen.  Der ligger Skjæret og rester etter kaianlegg. Håper området blir satt  i stand snart, slik at Larviks befolkning kan benytte seg av området til ulike aktiviteter. Vakkert nede ved vannet.

I sjøen ute ved roklubben kan jeg skimte en gammel mur under vann. Spennende hva den har vært grunnlaget for.

Kan ikke unnlate å fortelle historien om Fresjeborgen som trolig lå her ute på Jomfruhalvøya.

Biskop Jens Nilssøn kom sammen med sin magister Halvard Gunnarsson ridende fra Oslo i retning Fresjeborgen i 1593 dit de to var på vei til barsel. Siste stopp før Larvik var Sandar prestegård og biskopen gjorde nøyaktige nedtegnelser fra reisen. Det er disse som er et viktig grunnlag for at Fresjeborgen som raste ut i Farris natten mellom 2. og 3. september 1653 er stedfestet til Jomfruhalvøya.

 

Etter at biskopen hadde passert Torstvedt på veien fra Sandar kom han til Bøkeskogen og gjennom den gikk det et gjerde, Peder Iverssøns gjerde som ligger der i dag også. Dette gjerdet går mot nordvest og havnet så ute på Jomfruhalvøya der Fresjeborgen lå.

 «Eit stort jord/leirskred i samband med flaum tok gamle Fritzøe herresete. Mellom den 2. og 3. september 1653, om natta, ” … utgik de tvende mægtige stenhuuse som var salig Nils Langnes, formedelst den grulige vandflom som kom av Pharris, med den langvarige reign der faldt samme tiid – desligeste Bakken og de skjønne gaarder og huuse, saa præstegaarden, samt blockhuset og halvparten av kirkegården.” Det bli sagt at den store Fresjeborga forsvann i eit enormt jordskred. Ved kjeldegranskingar og utgravingar kan det tyde på at Fresjeborga låg på sand-leirgrunn rett før det faste fjellet på Jomfruhalvøya, på inste del av Jomfruhalvøya, mellom Kilen og sjølve Farris. Forutan nemnde steinhus vart ei mengd trehus tekne, kapell, bustadhus, uthus etc. Om der var omkomne, er ikkje kjent. Heile sørenden av Farris var involvert i skredet og flaumen. Farrisdemninga rauk ved dette høvet og alt rasa ned til fjorden, truleg langs elva. Dette må ha vore ein stor og temmeleg ufattelig naturkatastrofe som også raserte industrianlegga ved Farriselva på begge sider av Farris-eidet, særleg på austsida.»

I generasjoner har mysteriet omkring den sunkne borg ved sørenden av Farris egget folks fantasi og kalt på lærde spekulasjoner og lokaliseringsforsøk. Fresjeborgen er Larviks lille Atlantis, et nesten sporløst forsvunnet praktanlegg fra renessansen. Det ble bygd opp gjennom en hundreårsperiode av dansk-norske adelsdynastier som administrativt sentrum for en av landets største godssamlinger og eldste industrianlegg.

Den eldste delen av anlegget ble reist av den danske adelsmann, Jens Iversøn Jernskjegg, omkring 1540. Det skjedde på den gamle gården Fresjes grunn, som lå ved sørenden av Farris. Under senere eiere vokste herregården til et slottsliknende anlegg, “Fresseborg” som den benevnes av den andre herren til Fresse, Peder Iversøn jernskjegg.

Hvordan Fresjeborgen så ut er det bare en fragmentarisk skildring av, tidfestet til 1593, da Oslo-bispen Jens Nielsen deltok i et barselsgilde med barnedåp på Fresje. På grunnlag av hans dagboknotater aner vi et imponerende kompleks bestående av blant annet to store steinbygninger. Hovedhuset på to eller tre etasjer hadde en festsal i 2. etasje med plass for minst 50-60 personer. Panelet på tak og vegger var “meget statelig utskaret, alt sammen farvet gult og somme steder svart besprengt med oljefarver, så det glinset av det.” Et huskapell bar også hørt til komplekset og flere uthus. Badstue, stabbur, fjøs og stall, dessuten fiskedammer, urtehage og frukthage -alt omgitt av en inngjerdet park.

Hvor Fresjeborgen lå vet ingen med sikkerhet. Anlegget kan ha vært delt med selve herregården nede ved Kilen og en borg eller et utkikkstårn oppe på raryggen. Noe slikt er, med litt velvilje, tolket ut av et hollandsk maleri fra midten av 1600-tallet og et hollandsk kart fra ca. 1585. Men en sterk tradisjon peker bestemt mot at selve “borgen” har ligget et sted innerst ved Jomfruhalvøya mellom Kilen og selve Farris. Kanskje den ble anlagt på tuftene av bruket Kihle, som eksisterte her omkring 1400, muligens under den gamle Fresje-gården.


Diskusjonene har vært mange omkring det som skjedde i Larvik en mørk og stormfull natt i september 1653. Nå har kulturviterne og arkeologene satt det endelige punktum for debatten.

 

Hva hobbyhistorikere i lang tid har ment å vite om plasseringen, har ikke vært entydig. Derfor er det vesentlig at en institusjon som Vestfold fylkeskommune, riksinstitusjoner og profesjonelle arkeologer har trukket sine endelige konklusjoner.

Undersøkelser og historiegranskning har ført til at det er satt opp en informasjonstavle ved Jomfruhalvøya. Fresjeborgen hadde som kjent en viktig betydning for Larvik. Odfører Øyvind Riise Jenssen sier det slik: «Fresjeborgen var grunnlaget for framveksten av Larvik som by». Det forteller hvor viktig det er for byens identitet at lokaliseringen er fastslått.

Selv om det i Larvik i årtier har vært diskutert om Fresjeborgen lå ved Jomruhalvøya eller på høyden ved Trudvang, har de alltid vært enige om en ting; nemlig at borgen forsvant i uværet som rammet søndre Vestfold natten til 3. september 1653. Naturkatastrofen må ha vært en voldsom opplevelse for dem som bodde her. Likevel har arkeologene kun hatt ett skriftlig dokument å forholde seg til. Sammen med gravefunnene mener de at dette er nok til å fastslå beliggenheten.

Aallerede i den tidligere Larvik-avisa Amtstidende, ble det i desember 1929 tatt til orde for at borg- og slottsanlegg på 1500- og 1600 tallet ikke var plassert på høyder, men lavt i terrenget, i vannfylte omgivelser. I motsetning til Fresjeborgens Venner, er det flere som har argumentert for at Fresjeborgen skal ha ligget på Trudvang. Gunnar Chr. Wasberg og Odvar Schrøder Jensen har viet mye av sin lokalhistoriske patriotisme til å fastslå dette. Undersøkelsene som nå er foretatt av riksinstitusjoner som Norsk Institutt for Kulturforskning (NIKU), Norsk Sjøfartsmuseum og Vestfold fylkeskommune, tilsier at det skal helt spesielle funn til for at Trudvang-lokaliseringen igjen skal bringes på bane.

 Framover blir det spennende å følge de videre utgravinger som er ønskelig å få til. Det vil være av stor lokal interesse å finne ytterligere funn fra det som må ha vært to fantastiske bygninger i stein

( Kilder: Hedrum bygdebok, bind 1, Fresjeborgens venner, Kulturhistorie: Jan W. Krohn-Holm, Hedrum kommune 1982 – Østlands-Posten 30.8. 2003  –  Astor Furseth: Skredulykker i Norge, Tun Forlag. 2006 s. 23)

Her er ulike linker om Fresjeborgen:

https://no.wikipedia.org/wiki/Fresjeborgen

https://www.op.no/debatt/ytring/mening/det-historiske-bedrag-om-fresjeborgen/o/5-36-244454

 

http://www.fresjeborgen.no/dykking/

Enda flere innrykk og funn fra gammelt av:

 

 

 

 

 

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Farrisvannet er en innsjø med et areal på hele 22 km². Største delen av Farrisvannet ligger i Larvik kommune, og strekker seg med sine 20 km fra Larviksfjorden i sør til Siljan kommune i nord. Farrisvannet er rent og klart og drikkevannskilde for over 170 000 personer.

I Farris finnes både sandstrender og svaberg å bade fra. Et kveldsbad i Farris på ettersommeren er en stor opplevelse vil jeg tro. Kveldssola varer lenge her. Farrisvannet har også flere fine øyer, som for eksempel Eikenesøya og Bjørnøya. Dette er yndede mål for padlere. På øyene er det også fine badeplasser.

Jomfruhalvøya eller Kilenhalvøya har ingen sandstrand, men flotte svaberg med mange populære badeplasser.

Sofa’n er en av mange flotte badeplasser i området rundt Farriskilen. Denne plassen ligger på vestsiden og vender dermed ut mot selve Farrisvannet. Stedet er lett tilgjengelig via trapper fra snuplassen like utenfor nedkjørselen til småbåthavna.
Andre badeplasser på halvøya er Roklubben, Plauane og Verdens Ende. I tillegg er det en mengde andre fine plasser som ikke har noe navn utover langs vestsiden.

 

 

 

 

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Det er mange spesielle stedsnavn på Jomfruhalvøya og i området rundt Farris.

Se her:

https://www.op.no/nyheter/hvor-ligger-guttebass/s/1-85-5180570

 

 

 

 

 

 

 

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Tok veien videre innover halvøya. Fant frem til Jomfruburet.  Det er en stor stein som har lagt seg over en liten kløft og slik danner en liten hule. Her er hva sagnet sier om dette.

Hagbard og Signe er et sagn om Hagbard Unge og Signelill som er forelsket i hverandre. Hagbard er kongssønn, og Signe er datter av en annen konge.

Islendingen Arne Magnusson (jfr Den arnamagnæanske samling), skrev ned sagnet om Hagbard og Signe ca. 1700. Han kunne berette at Hagbard ble begravet inne i den gamle steinsettingen ved Agnes ved Stavern. Han hadde fått høre at det var Hagbard Konge som var begravet her, og at «Signelild» også var kongsdatter. Hagbard kunne ikke få henne, for han hadde drept brødrene hennes på en vikingeferd.

I sine Norgesbeskrivelser fra 1820-35 skriver Jens Kraft at stedet der Hagbards Signe «af Hengivenhed» frivillig endte sine dager «skal have været paa Gaarden Fritzøes Grund ved Farrisvandet». Det samme sier Faye i Norske Folkesagn fra 1840.

På toppen av Jomfruhalvøya i Farris finner vi ei lita hule under en stein som den dag i dag kalles Jomfruburet, og som settes i forbindelse med sagnet. Grevinne Reventlov oppholdt seg på Herregården i Larvik i 1780, og malte da Jomfruburet på Jomfruhalvøya. Maleriet er i dag å se på Herregården, og Signe skimtes under steinhella.

Historien finnes i flere versjoner, og er blitt knyttet til mange steder både i Norge, Danmark og Sverige.

Hagbards grav (eller Agnesskipet) kalles en steinsetting som ligner et skip. Denne steinsettingen finnes på Agnes i Larvik kommune.

Det finnes også en Hagbards grav i Örebro kommune, i det gamle Lännäs sokn.

 

 

 

 

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Jeg var innom blant annet Sofan, Pleidane, Knatten, Verdens ende, Vealageret og Kilgapet. Ved Verdens ende er det en gapahuk du kan søke ly under.

Ved Kilgapet så jeg over til Paradisbukta, Skråfjellet og  et sted som kalles Vraket. Tror det er et gammelt båtvrak der.

Vakkert å gå gjennom bjerkeallen overfor båtplassene der Kilen båtforening holder til. Måtte selvsagt en tur nedom en liten brygge der, før jeg tok veien opp og tilbake til bilen.

 

 

 

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: