I går dro jeg på langtur. Bestemte meg plutselig, da jeg så at turistforeningen i Larvik skulle på tur til Rauberflaket på søndag. «Hvorfor ikke», tenkte jeg, «jeg drar nå». Klokken var 10 på formiddagen. Fikk på meg turklærne og fylte vann på vannflaska, så var jeg klar for tur.
Rauberflaket er der kommunerøysa mellom Vestfold, Buskerud og Telemark treffes.
Det var ganske langt å kjøre, ca. en time. Kjørte Rv 40, Lågendalsveien. Ved Svarstad tok jeg av til venstre i retning Skrim/Omholtfjell, Fv 860. Tok av der det er skiltet bl.a. til Svarstad Skisenter. Fulgte skilting mot Omholtfjell. Ved Bergandammen (ca. 12 km fra avkjøringa på riksvei 40) er det skilt med avkjøring til Presteseter. Her måtte jeg betale bompenger, kr. 75 som jeg betalte med mobilen. Virker som Fritzøe Skogers har innført slik betaling på veiene sine. Derfra er det ca. 7 km. til stedet der jeg parkerte.
Turistforeningens ubemannede hytte Presteseter passerte jeg etter 6 km. Leste at den ble pusset opp i fjor og at den har blitt veldig fin. Stedet består av to hytter. Den største har plass til over 20 personner.
.
Var ikke sikker på hvor stien til Rauberflaket startet. Kjørte sakte og så etter avkjørsler der det var mulig å parkere. Ved et lite vann som ligger på 463 moh, på grensen mot Buskerud, på venstre side fant jeg skiltet. Det var gammelt og nesten uleselig.
God parkeringmulighet langs veien. Ruslet ned til vannet og nøt den friske luften og høstfargene. Været var vekslende, med skyer, litt sol og noen regndråper innimellom. Det blåste friskt.
Stien var lettgådd. Litt fuktig etter regnet noen steder, men jeg kom tørrskodd hjem.
.
Fant ingen kart der stien var inntegnet, så jeg var ganske spent på hvor den gikk. Merkelig i grunnen. Skulle tro at denne fjelltoppen var populær, nettopp fordi grensen mellom tre fylker møtes der.
Gikk forbi flere tjern, Grunntjerna, fra 460 til 467 moh. Det er mye fisk i de fleste vannene i området. Innlandsfiske og ørret står det på siden til Fritzøe Skoger. Det er de som selger fiskekort. Et dagskort koster kr. 50.
Tok en liten avstikker, så jeg fikk et glimt av det store vannet Kopa, 439 moh.
Mange fine myrer langs stien som har fått høstdrakten på. Furutrærne bar preg av hardt vær der de sto med de merkeligste krokete former. Spennende. Stien gikk for det meste på Vestfoldsiden, men tok en sving innom Buskerud noen steder.
Stien gikk på strå oppover inne ved fjellsiden til Rauberflaket. Så ut som det en gang hadde vært en slags vei. Fin utsikt mot vannene mot nord og øst om jeg gikk litt bort fra stien og ut på kanten. Fant blåbær og tyttebær, nok til å spise. Skremte opp noen skogsfugl. Jevn stigning, men ikke bratt oppover. Langs stien var bakken dekket av lyng og bærplanter.i de vakreste farger. En og annen myr passerte jeg også før jeg var oppe på selve flaket.
Der var det både en trevarde og en steinvarde og et skilt om at jeg sto 584 moh. Der var også en kasse med en bok jeg kunne skrive navnet mitt i. Jeg skrev selvfølgelig.
Brukte GPSen min for å finne det nøyaktige punktet der de tre fylkene møtes. Tok bilde av beina mine mens jeg sto der. Ganske artig. Snart blir det bare to regioner som møtes her, nemlig Vestfold og Telemark og Viken.
.
Det begynte å blåse og jeg kjente noen regndråper. Derfor snudde jeg og tok samme vei ned igjen. Nesten nede ved bilen angret jeg. Solen skinte igjen og regnskyene var blåst bort. Bestemte meg rask for å snu og gå opp igjen. Hadde ikke fått med meg den flotte utsikten over Rauberen.
Flott utsikt fra toppens østside. Det blåste kaldt, så jeg ble ikke lenge. Syntes turen ble i korteste laget, så jeg valgte å følge stien som fortsatte forbi varden på toppen. Den fantes ikke på noe kart, så jeg tok sjansen og la i vei. Litt skummelt å ikke vite hvor jeg ville ende.
.
Stien gikk mellom vakre furutrær og et og annet grantre. Så ut som stien fulgte et bekkeleie nedover. Mulig den hadde vært en slags vei før en gang. Kanskje samme veien jeg syntes å se rester av på veien opp. Det var ganske bratt nedover. På kort tid hadde jeg gått ned 220 høydemeter. Glad jeg ikke gikk oppover denne veien. Tenkte med gru på om jeg måtte snu. Det hadde gått det også. Må jeg, så må jeg.
Stien endte ut i en vei. Så på kartet at jeg ikke var langt fra Skibberdalsetra. Tok en avstikker inn dit. To hus står fortsatt. Det er flere tufter/ruiner. Setra var i bruk til 1941. Skibberdalselva som kommer fra Kopa renner rett forbi. Det var lagt flere store tømmerstokker over elven som bru. Våget meg ikke over fordi flere av stokkene var knekt.
.
Leste i ettertid at det er mulig å gå derfra opp til Kopa og Kopadammen. Der er det mulig å gå inn i den gamle tunellen fra kraftutbyggingen fra 1915 – 20.
Fulgte veien som gikk langs elva nedover og kom om litt frem til Raubergkastet.
En gruppe som kaller seg Martin-klubben ( Martin var dekknavnet på distriktsjef Josef Haraldsen) bestemte seg for å markere slipp-plassene med minnetavler i bronse. Martin var slippleder. Minnetavla ble avduket av ordfører Dag Terje Andersen i 1991. Martin klubben og Slipp-plassens venner, som også var giverne av minnetavla, var tilstede ved avdukingen.
.
Der veien tok en krapp sving sto det et blått merke ved veikanten. Jeg kunne så vidt skimte en sti over en stor myr, Breiangmyr.
.
Var noe usikker på om det var her jeg burde gå. Gikk litt lenger, men snudde og la i vei over myra. Ganske vått, men med forsiktighet gikk det fint å gå der. Fulgte stien som etterhvert ble litt tydeligere gjennom noe som lignet et dalføre. Kom ut på enda en myr og et stiskille som het Breiangen. Om vinteren er det flotte skiløyper her. Skilt pekte i alle retninger, til Grorud, Kolsflaket, Ruggefjell, Årum og Presteseter. Ble glad da jeg så skiltet til Presteseter, 5,7 km. Da visste jeg at jeg var på riktig vei.
.
I disse traktene har det vært mye bjørn. Les mer om det her:
https://www.op.no/nyheter/da-borger-skaug-skjot-bjonn/s/1-85-6455107
Fortsatte langs stien på sørsiden av Raudberen. Gikk gjennom en trang dal som var ganske idyllisk omkranset av vakre høstplanter og mosegrodde bakker. En sildrende bekk krysset stien og jeg kunne se at vannet dannet flotte skummønster. Gule blader som fløt i vannskorpa var også et vakkert syn for øyet.
Etter en stund krysset jeg en vei som gikk ned til Raudberen. Fortsatte i ganske myrlendt terreng til jeg kom frem til veien mellom Presteseter og Grorud.
.
Jeg var igjen inne i Buskerud. Farvel Telemark.
Veien går her i bro over Rauberen. Den delen som ligger på østsiden heter Kalven. Her ligger også en fin hytte som kalles Rauberstua. Ser at mange kaller Rauberen for Raubern. Aner ikke hva som er mest riktig.
Her kan du lese mer om hvordan livet var med tømmerfløting m.m i gamle dager.
Klikk for å få tilgang til Fra%20sluring%20til%20biff%2011mb.pdf
Øst for Rauberen er det to steinalderboplasser.
Raubern er også kjent for den vakre Smalmarihand. Bildet er hentet fra nettet.
Har også funnet frem til dette, som er spennende lesning med historiske drypp fra Lardalsskogene:
http://lardal.origo.no/-/sandbox/archive/300297_lardal?tag=historie&ref=checkpoint
.
.
Synnas turmagi 