Storås i Farrisbygda

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

I dag morges tok jeg turen til Storås i Farrisbygda. Åsen rager 220 moh. og har en fantastisk utsikt over Farris.

For å komme dit kjørte jeg  Fv 304, Hedrumveien til Kvelde. Der  tok jeg til høyre inn på Rv 40, Lågendalsveien. Så til venstre inn på Fv. 215, Svartangveien. Deretter til venstre inn på FV 213, Farrisveien. Kjørte forbi Kveldsvik og parkerte på høyre side av veien på en liten rydning rett før nr. 1256.

Farrisveien i Larvik kommune snor seg i svinger og bakker i en stor bue fra Lågendalsveien ved Gjone, vest- og nordover langs Farris til Svartangveien ved Kvelderønningen. Det er en  ganske smal vei og jeg er glad hver gang jeg ikke møter biler på de smaleste strekningene. Veien har navn etter innsjøen Farris og går gjennom skog- og litt jordbrukslandskap.

Veien går gjennom Farrisbygda som er en del av skoglandskapet mellom Farris og Lågendalen.

https://kart.1881.no/?r=F4138073

.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Da jeg lette på nettet om stoff fra området, fant jeg ikke så mye. Det jeg fant var positivt og viser en bygd som er både aktiv og kreativ.

Stien jeg gikk til Storås er tilrettelagt av av Farrisbygda Idrettsforening. Den er merket med gul maling på trestammer og noen steder med røde bånd. Den gule merkingen må være gammel, fordi den var ganske utydelig noen steder. Det var lett å finne frem. Ingen konkurrerende stier langs løypa.

Har lyst til å vise Farrisbygda Idrettsforenings historie. Den viser tydelig at det er en bygd som lever. Jeg fant historien på foreningens egen side.

Farrisbygda er ei typisk skogsbygd på østsida Farrisvannet i Vestfold. Alt forholdsvis tidlig fantes det et idrettslag i Farrisbygda. Det nåværende Farrisbygda Idrettsforening ble egentlig stifta i 1926. Fram til 1928 foreligger det imidlertid heller ikke noe annet skriftlig fra dette lagets drift enn regnskap. Lagets første formann var Alf Bonnegolt.

Fra 1928 har vi godt førte protokoller over lagets møter og arbeid. Dette året blei Farrisbygda Idrettsforening tilslutta Hedrum Idrettslag som underavdeling med representant i lagets styre. Hedrum Idrettslag var på sin side tilslutta Norges Skiforbund. Det må åpenbart ha vært en del misnøye med bare å være underavdeling av et annet lag, og i 1932 meldte Farrisbygda Idrettsforening seg ut av Hedrum Idrettslag og blei opptatt i Norges Skiforbund som sjølstendig lag.

Arbeidet i laget blei drevet jamt og godt fram til 1940. Da blei det vedtatt å legge ned alt organisert idrettsarbeid. I den første tida, fra 1932 til 1940, deltok laget bl.a. i flere patruljeløp med gode plasseringer.

Alt før krigen blei det drevet et annet idrettslag, Bonnegolt Idrettsklubb, på Bonnegolt. Dette laget tok opp idrettsarbeidet igjen etter krigen, og i 1950 la det fram et forslag om at Lysebo og Bonnegolt skulle gå sammen og danne et felles idrettslag. På et møte på Farrisheim blei dette vedtatt, og det blei bestemt at navnet skulle være det gamle, «Farrisbygda Idrettsforening». Det tegna seg straks 32 medlemmer.

Den første formannen etter nyopprettelsen var Edvart Berg. Det samme året blei laget igjen tatt opp som medlem av Norges Skiforbund.

Seinere har arbeidet vært drevet godt. Interessen har ikke alltid vært like bra, men i konkurransene har lagets løpere gjort seg bemerket. Dette gjelder særlig langrenn, for i de første årene var det liten interesse for hopp.I begynnelsen av femtiåra hadde vi en pokalkonkurranse i langrenn med Kvelde I.L. Pokalen blei i 1955 vunnet for 5. gang av Kvelde, som dermed fikk den til odel og eie.

I den første tida var det helst i de lokale konkurransene vi gjorde det best. Et av de beste resultatene fra femtiåra, var vel kretsmesterskapet over 30 km, som blei vunnet av Sverre Borg i 1951. Ellers kan en nevne at Arne Lie to år på rad, 1953 og 1954, var med og representerte Vestfold i Norgesmesterskapet i langrenn for junior, uten å bli premiert.

Laget hadde i mange år egen hoppbakke, Jonsmyrbakken. Denne hadde bakkerekord på 30 meter, satt av Henry Hansen fra Tjølling. Bakken blei ombygd i slutten av femtiåra. I den nye bakken var rekorden 32 meter, men det er litt usikkerhet om hvem som hadde denne rekorden. Jonsmyrbakken var en pen guttebakke med god profil. Som de fleste andre hoppbakker i distriktet er også Jonsmyrbakken nå nedlagt.

Farrisbygda hadde flere gode løpere på kretsnivå gjennom femtitallet og litt ut i sekstiåra. I tillegg valgte mange å representere klubben i flere av de store turrenna i Vestfold og ellers på Østlandet. Vi arrangerte imidlertid vårt siste kretsrenn på Lysebo i 1961.

Fra midten av sekstiåra og fram mot 1970 var det liten aktivitet i langrennssporet.Det som faktisk da holdt laget i gang, var de årlige hopprenna i Jonsmyrbakken. Jonsmyrbakken var i mange år vårt eneste anlegg. Men i 1969 satte noen driftige medlemmer opp ei lysløype på Heum. Denne gjenskapte interessen for langrenn og utover i syttiåra hadde klubben en bra periode, dog med løpere som stort sett kom fra Allum, Holm og Kvelde. De aller fleste hadde imidlertid slektsbånd til Farrisbygda.

Perioden fra 1976 og fram til 1993 er vel den beste som Farrisbygda har hatt. I siste del av syttitallet og utover åttitallet blei det flere kretsmesterskap, bl.a. ved Morten og Ingar Pettersen. Både Lisbeth Lysebo og Ingar Pettersen vant også Vestfoldcupen flere ganger. Det å vinne Vestfoldcupen hang meget høyt. I datidens områderenn ble det også topplasseringer. Lille Farrisbygda hadde i snitt 12-13 løpere som alle lå på topp, eller i den øvre halvdel av premielista i kretsens renn. Som lag ble det en bronse i KM for gutter.I 1984 representerte Jon Are Lysebo klubben og Vestfold i hovedlandsrennet på Søre Ål.

Den siste aktive langrennsperioden startet i 1985. Etter hvert vokste det til en gjeng på 10-12 løpere som skulle utmerke seg i kretsen og langt utover Vestfolds grenser. Med etternavn som Lysebo, Thorsen, Pettersen og Lysnes, tydet det på at her var det ekte Farrisbygdinger.

Bente og Hege Eirin Lysnes blei en beryktet duo, med 5 gull og adskillige sølv og bronse i KM. Begge representerte klubben og Vestfold i hovedlandsrennet. Jentene fikk bronse i KM stafett i 1990.

Vidar Lysnes representerte Vestfold i to hovedlandsrenn og tre juniornorgesmesterskap og er den eneste fra Farrisbygda som har tatt premie i et NM. Det skjedde på Raufoss i 1992.

Etter 1994 har vel ingen gått skirenn på kretsnivå og klubben har gått over til en mer sosial profil. En del har imidlertid fortsatt å gå turrenn for klubben. Farrisbygda har i alle år hatt et godt samarbeid med klubbene rundt.

I mange år arrangerte vi krets og landsrenn sammen i Kvelde. I åttiåra hadde vi også et utmerket treningssamarbeid på tvers av klubbgrensene. Kvelde, Hedrum og Farrisbygda utnyttet treningskapasitetene og hadde mange fine treningsøkter i de forskjellige nærområdene. Lysløypa som vi bygde i 1969, var Larvikdistriktets første.Den blei imidlertid modernisert og traseen blei endra noe i 1982. Denne løypa blei samlingspunktet vårt i over 25 år. Men på grunn av nabotvister om traseen, så klubben seg nødt til å legge om løypa enda en gang. Denne sto ferdig høsten 2011 etter et ufattelig dugnadsarbeid. Hvis vi ser dette litt i sammenheng med skiparken, er det blitt et anlegg det står respekt av. Klubben fungerer i dag som et enormt sosialt samlingspunkt i bygda,

Klubben har endret litt profil i de senere årene, vi satser nå på å få barn og unge aktivisert og ineteressert i sport og natur.

Vårt motto er Aktiv Famile Glede

Det viser seg at en Farrisbygding alltid vil være en Farrisbygding. Svært få melder seg ut av klubben, selv om de for lengst har flyttet ut av bygda. Det sosiale ved klubbens profil, gjør at også mange nye medlemmer kommer til.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Fra bilen fortsatte jeg langs hovedveien til jeg kom frem til Heirønningen, hus nr. 1226. Der gikk jeg opp, forbi låven og tok traktorveien inn bak låven.  Fulgte  veien oppover til jeg kom til et hogstfelt. Der sto et skilt som pekte oppover mot venstre, gjennom hogstfeltet og til Storås.

Stien fortsatte inn i skogen. Gikk forbi en stort og gammelt tre. Tror det er en osp, men er ikke helt sikker. Blander sammen bladene fra treet og nærliggende trær når jeg ser på bildene jeg tok.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Stien gikk litt opp og ned, med en jevn stigning. Den var lettgådd. Flere steder kunne jeg skimte Farris langt nede, til høyre på stien, bak tett løvverk.  På venstre side kunne jeg skimte  Store Limkjønn. Har skrevet en blogg om en tur rundt denne tjønna. Du kan lese om turen her:

https://synnasturmagi.blog/2018/06/30/store-limtjonnvann-rundt/

Når jeg nærmet meg toppen, delte stien seg. Den til høyre går opp og sørover til utgikkspunktet. Den andre går ned på andre siden og ender  ved hovedveien, litt nord for der jeg parkerte.

Jeg gikk selvsagt til utkikkspunktet. Været var ikke det beste. det var overskyet og regn i luften. I tillegg blåste det frisk på toppen. Uansett vær, utsikten var vakker. Jeg kunne se vestover mot Telemark over Farris og sørover langs Farrisvannet.  Selvsagt, hadde været vær solfylt, ville jeg sett enda bedre og i mer strålende farger. Nå var alt disig og i grå nyanser. På toppen sto flere gamle eiketrær. De bar tydelig preg av at de sto utsatt til for vær og vind.

En kasse var plassert på utsiktspunktet, så jeg skrev selvsagt navnet mitt i boken i kassen.

Mange visne blader fra blomster på toppen. Leste at det er både blåveis og hvitveis langs stien om våren. Skal ta meg en ny tur da. Denne dagen var både gress og blomster fulle av dugg. Vakkert, selv om ikke solen skinte. Fikk noen fine bilder av det, synes jeg.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Veien ned var ganske bratt. Den gikk stedvis langs stupbratte fjellskrenter som gikk helt ned til veien under. Jeg kunne se ned til Kveldsvik og Farris gjennom greiner og tett løvverk.Vakkert og trolsk.

Det er mulig å ta motsatt vei. Da starter du på venstre side av veien ved en liten skogssti og med plass til en bil eller to. Det eikke langt unna der jeg parkerte. Bilen sto litt lenger oppe i veien. Vil anbefale å ta den samme veien som jeg gikk. Adskillig lettere med en slakk oppstigning.

Det ble ingen lang tur. Litt i underkant av 5 km.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Har lest litt om ulike aktiviteter i Farrisbygda. Her er det noe om baking.

.
https://www.bakeri.net/ingunn-kaller-seg-bygdebaker/

.

Farisvannet

Farris er en stor innsjø med et areal på ca. 22 km2, og er ca. 120 m dyp. Farris ligger i kommunene Larvik, Porsgrunn og Siljan. Hele vassdraget strekker seg fra Skrim i nord til Larviksfjorden i sør.

Farris er det suverent største vannet i Farrisvassdraget, som drenerer deler av Larvik og Porsgrunn og det meste av Siljan. Hovedtilsiget kommer fra de mindre vannene i Siljan, mens utløpet til Larviksfjorden går gjennom den korte Farriselva, der vannet faller 22 høydemeter i løpet av få hundre meter.

Farris er en innsjø med en svært god vannkvalitet, og det er vårt ansvar å sørge for at det vil være slik, også i framtiden.

Farrisvannet er drikkevannskilde for omkring 200 000 mennesker.

I Nedbørsfeltet bor det omlag 3000 mennesker. Avrenning fra landbruket og menneskelig aktivitet er de forhold som har størst innvirkning på vannkvaliteten i Farris.

(Hver sommer og høst siden sent på 1980-tallet har det vært registrert større eller mindre oppblomstring av blågrønnalger (cianobacteria). Hittil har disse oppblomstringene ikke skapt problemer for vannforsyningen. Det er fordi vanninntakene ligger dypt, mens algene stort sett forekommer på eller nær vannoverflaten. Råvannet karakteriseres som aggressivt bløtt vann med en korrosiv virkning i forhold til ledningsnett og andre installasjoner. I visse perioder inneholder råvannet en relativt høy andel organisk materiale).

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Fant dette om fisk i Farris skrevet av ukjent forfatter:

Farris kan by på spennende fiskemuligheter. Alle kjenner tryta, som det er rikelige mengder av og som vanligvis er lett å få til å bite hvis man forstår hvor de oppholder seg. Markfiske er det klassiske, men sluk mm. kan også brukes. Gjedde er er det også mye av, og selv om de fleste bare når noen få kilo, finnes det virkelig store eksemplarer også!

Av fisk i lakseslekten har vi ørret, røye og sik. Ørret er det ikke mye av, men det finnes bestander i bl.a. Kjoseelva, Siljanelva og Ramsdalbekken. Det finnes også en liten storørretstamme som lever som fiskespisere i innsjøen. Det gjelder også Røya, som ikke er avhengig av rennende vann for å gyte. Det er ikke mye røye i Farris, men det finnes noen virkelig store. Svært få fisker aktivt etter disse store, men det har blitt tatt røye på over 5 kilo på dypet sier ryktene. En bekjent med røtter på Bonnagolt fortalte at det skulle finnes en variant av røya, som var helt mørk, og svart i kjeften. Den tok de i garn rundt Bjørnesøya. I samme område blei det også tradisjonelt fiska sik med garn rett etter isløsning. Jeg kjenner en som fremdeles gjør det hver vår. Det er ganske mye sik i vannet, men den kan være vanskelig å få på kroken.

Noen sier de fikk masse sik på mark, men det vil i de fleste tilfeller dreie seg om en av karpefiskene som lever i Farris, og er hovedføden til all rovfisken. Er du i tvil selv, er det lett å skille siken på fettfinna på oversida av halen. Mort (har rødlige øyne), sørv og gullbust er de jeg husker med sikkerhet. Mange blander disse artene og kaller alt for mort, eller hisling. Ikke så rart, siden karpefiskene ikke sjelden danner hybrider også.

Ål finnes selvfølgelig også her som nesten overalt ellers, men ålebestanden er sterkt redusert globalt de siste år, og den blir nå fredet.

 Farris var tidligere lakseførende og fremdeles går det sjøørret, og en og annen laks opp Farriselva om høsten, men demningen hindrer dem.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Padle i Farris. Dette er også skrevet av ukjent forfatter:

En ting som er viktig å være oppmerksom på ved padle / båtturer er ettermiddagsbrisen som gjør seg gjeldende på Farris om sommeren. Om formiddagen er det ofte nesten vindstille.

Ved middagstider vil lufta over land ha blitt varmet opp mer enn lufta over havet. Varm luft stiger til værs og luft fra havet erstatter da denne. Man får “pålandsvind” som medfører vindretning fra Eidet og oppover Farris. Bølgene kan bli ganske høye. Selv i motorbåt kan hjemturen være en ubehagelig opplevelse . Å padle mot bølgene med kano eller kajakk er en kraftanstrengelse.

Farris er en flott innsjø som betyr mye som rekreasjon for deler av Larviks befolkning. Selv om Farris er drikkevannskilde for store deler av Vestfold befolkning bør man kunne håpe på at man fortsatt i framtiden vil kunne ha en viss båttrafikk på Farris. En båtforening har stengt tilgangen for ikke-medlemmer som ønsker å sette ut båten sin for å ta en dagstur på Farris.

 

Bonnegolt er et sted litt lenger sør i Farrisbygda. Tor Bjørvik har skrevet litt om dette stedet. Jeg deler det han skrev her. Det sier mye om hvordan livet var i bygda.

Bonnegolt er nevnt første gang 1398. Da blei navnet skrivi Bolungaholt, og det ser ut til at det var kjerka som eide både Bonnegolt og Ramsdal. Tidlig var også Hartvig Krummedike og kronen innom som eiere. Etter noen år med delvis sjøleierskap ble Nils Lange eier av Bonnegolt med Komma, men ikke Ramsdal, i 1649. Gyldenløve overtok Langenes gods rundt 1670, og løste inn parter som tilhørte kronen og kjerka, slik at han ble eneeier. Treschow overtok det hele i 1835, og eier det meste ennå. Bonnegolt har altså vært en del av Fritzøe-godset i over 300 år. I 1885 ble det skilt ut tomt og bygd skole med lærerbolig

 

I 1895 solgte Treschow de tre plassene som lå på sjølve Bonnegolt, med jord og en liten bit skau til brukerne. Det var bnr 16 Nestua, bnr 18 og bnr 21 Oppistua. I 1927 blei Granli og Nordli skilt ut fra bnr 16 og solgt til to av sønnene til Thor Martin Bonnegolt.

Omtrent samtidig ble Løvstad, Furustad, Telefonsentralen og Tinderholt skilt ut fra bnr 18. Alle steder ble det satt opp nye hus, slik at det på slutten av 20-tallet ble en tredobling av antall hus på Bonnegolt.

Bonnegolt har aldri vært noen god jordbruksgård. Midt på 1600-tallet var besetningen bare 1 hest, 3 kuer,  3 ungdyr og 6 sauer. Fram mot 1865 økte imidlertid dyretallet betraktelig. Da var det, inkl. 5 husmannsplasser hele 7 hester, 42 kuer, 70 sauer og 4 svin. På denne tida var jernverket ennå i drift, og det var stor aktivitet i skauen. For å brødfø en så stor besetning, må en regne med at det lauva en god del. Det er også mulig at det blei setra i denne tida. Et sted i skauen øst for Nordli heter Seterknattene.

Det var også betydelig åkerbruk i 1865. Det ble sådd 33 tønner havre, 2 ½ tønne bygg, litt hvete og rug, og satt 39 tønner poteter.

Kvern hadde Bonnegolt både i 1630-åra og i 1802. I 1819 var det hele 3 kverner til gårdene på Bonnegolt. Minst en av dem lå nok i bekken fra Ramsdalstjønna, men det har også vært kvern i den lille bekken som renner ut i Farris nord for Nordli.

Bosettinga i Bonnegolt krets har vært helt avhengig av skogsdrift for Treschow. Med hogst med vanlig sag og øks, og kjøring langt inne fra skauene til Farris med hest, var det et stort behov for arbeidskraft. Siden det omtrent ikke var veier, og siden folk heller ikke hadde bil, måtte folk bo der hvor skogsarbeidet foregikk. Derfor ble det spredt bosetting over hele kretsen. Skaufuten bodde i Lauvvika fra 1   til 19   .

Alt tømmer blei drivi til Farris til ca 1960. Det ble kjørt med hest ned til faste leggeplasser ved Farris. Leggeplasser var det ved Øksenholt, Kvernhushølet, Markusrønningen, Skottangen/Laplassen, Kveldsvik, Kommedal, Ramsdal, Bonnegoltpollen, Barnehjemmet, Roppestadrønningen, Roppestad, Kastet, Tangenkastet, Gamle Sagbakken og Nye Sagbakken.

På de mindre leggeplassene blei tømmeret slått uti og samla i tekster som ble slepa med en motorbåt til større samleplasser. Her ble tømmeret mosa med det store moseapparatet til moser, som seinere blei slepa til Farriseidet.

For å få tømmeret fra Anundsjø til Farris ble det i 19   bygd ei lang tømmerrenne, delvis gravd ned i bakken og delvis som trerenne på stolper. Denne renna var i bruk til 19  . Da overtok biltransporten.

Bonnegolt hadde på 1600-tallet sag i bekken fra Ramsdalstjønna, i 1637 to eller tre. I 1688 var saga i Ramsdalsbekken en av grevens priviligerte.

Farris har gjennom flere tusen år vært den viktigste ferdselsåra for Bonnegolt, helt til bilveien kom. Passasjerbåt i rute starta i 1881, og holdt på til 1932. Da ble konkurransen fra jernbanen og bilene for hard. En mindre båt gikk imidlertid i rute til ca 1960. Bonnegolt hadde egen brygge like utafor Furustad. Og denne kan en ennå se rester etter.

Først i 1880-åra blei jernbanen Larvik-Eidanger åpna, med stoppested på Eikenes. Da blei den enkleste forbindelsen til Larvik at en rodde over til Eikenes og tok toget derfra. På Eikenes går det ennå vei fra båtplassen ved stranda og opp til stoppestedet.

Terrenget langs Farris er slik at det vanskelig eller umulig å komme fram med vei mange steder. Derfor var folk i Bonnegoltkretsen helt opp til 30-åra henvist til stier over skauen.

Fra Heirønningen/Berget gikk den vanlige stien til Kvelde kirke forbi Anundsjø og østenden av Skjærsjø. Fra Lauvvika og Roppestadrønningen gikk det en sti forbi Trulsmyr, sør for Storås, til Kroken ved Liurvannet. Den blei kalt ”Futestien” fordi den blei brukt mye av skaufuten som bodde i Lauvvika. I 1905 var det ferdig en dårlig kjerrevei fra Kveldsvik til Bonnegolt. Den blei fortsatt forbi Roppestad til Løvås og Lysebo. Mellom Nordli og Ramsdal kan en finne den gamle veien oppe i lia, over den nåværende.

Bilveien fra Kveldsvik til Bonnegolt blei bygd som nødsarbeid i 1930-åra, og var det største nødsarbeidet i Hedrum i mellomkrigstida. De arbeidsløse hadde et par kroner dagen. Veien var ferdig til Bonnegolt i 1935, og i 1948 var den ferdig til Kastet (Bjørkli). Veien over Løvås til Lysebo sto ferdig i 1958.

Det var omgangsskole fram til 1878. Da blei det leid skolestue på en gård på Bonnegolt. Rommet var så dårlig at skolekommisjonen ikke våga å holde eksamen innendørs i juli 1881. Ny skole med lærerbolig ble ferdig i 1885. Treschow ga tomt og materialer. Oppsitterne kjørte fram virket gratis. Oppsettinga kosta 2725 kroner. En større reparasjon og nyinnredning i 1920 kosta 3460 kroner. I 1959 ble skolen nedlagt, og bygningen blei overdratt til kretsen som forsamlingslokale.

.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Her er en liten historie om menneskene på Bonnegolt.

.

https://www.op.no/viilarvik/vi-i-larvik-61-brodrene-pa-bonnegolt/s/5-36-41881

.

Med så stor areal som Farris vannet har, må det ha vært båttrafikk.

I gamle dager var det både rutebåt og flere slepebåter som trafikkerte Farris. Mosing og sleping av tømmer foregikk hele sommeren, og det var mange som hadde arbeidsplassen sin på Farris.
.

.

Her er litt om den gamle Farris båten:

.
.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.