«Hvis du virkelig elsker naturen, finner du skjønnhet overalt.»
Laura Ingalls Wilder
Vil du se bildene må du gjerne smøre deg med litt tålmodighet. Tar litt tid før de store bildefilene finner veien til deg.
I går tok jeg turen til Larvik igjen. Mange flotte turmuligheter i Larvik, så det blir garantert ikke siste gangen jeg drar på oppdagelsestur dit.
For noen dager siden gikk jeg deler av Farrisstien.
Her er link til turen:
https://synnasturmagi.blog/2018/11/05/farrisstien/
Så i dag gikk jeg det jeg ikke gikk sist, samt at jeg tok noen avstikkere. Turen ble 8 km.
Jeg kjørte E18 fra Sandefjord.
Tok av ved Bommestadkrysset.
Tok til høyre i rundkjøringen inn på RV 40 / Elveveien.
Tok til høyre i rundkjøringen inn på Nansetgata.
Tok til høyre i rundkjøringen inn på Gamle Kongevi.
Svingte til høyre inn på Leiv Eirikssons vei.
Svingte til høyre inn på Gopledalsveien og parkerte inn til venstre på parkeringsplassen på Månejordet, rett før undergangen til gamle E18.
https://kart.1881.no/?query=Framnesodden,%20Larvik%20(Idrettshus)
Tok beina fatt og gikk langs Gopledalsveien ned til Gopledalen. Langs veien var det flere stier jeg kunne velge, både til venstre mot Bøkeskogen og til høyre innover i Vestmarka.
Leste at det lenge lå noen store steinblokker her i området. Sakset fra Aftenposten i 1963. Artig lesning:
I Bjørndalen er det et utall stier/løyper å velge mellom både sommer- og vinterstid. Her er også to hoppbakker som fortsatt er i bruk.
Det er Brattlibakkene som ble oppført i 1947. De har siden blitt ombygd flere ganger og fungerer nå som rekrutteringsbakker. Bakkene er K12 og K30 meter. Begge to har blitt utstyrt med sporsettere og vinsj, noe som gjør det lett å sette dem i stand.
Det er 3 hoppanlegg som er i bruk i Vestfold. Botne, Rambergkollen, og Brattlibakken.
Kunstsnøproduksjonen til Nanset IF sørger for nok snø i hoppbakken. Snøanlegget produserer også snø for langrennsløypa og akebakken på Månejordet.
Jeg vandret gjennom et vakkert område ned til Gopledalen. Der er det et nedlagt gårdbruk som i dag er fritidseiendom. Det ligger vakkert til ved vannet. Litt nedenfor denne eiendommen er det en båtforening og innerst i veien befinner vannverket seg. Det forsyner Larviks befolkning med drikkevann.
Flere steder langs veien er det satt opp skilt som oppfordrer turgåere til å være forsiktig og ta hensyn til at de ferdes ved en drikkevannskilde. Du kan lese mer om dette her:
https://docplayer.me/22579101-Report-l-7051-2016-forurensningsanalyse-farrisvannet.html
Turen min denne dagen går rundt Tyskeråsene. Eter mye leting fant jeg en mulig forklaring på hvorfor det heter Tyskeråsene.
Opphavet til navnet kan være at tyskeren har hatt en kanonstilling i den trange dalen som nordre del av åsen er delt i. Denne dalen / kløfta er praktisk talt stengt i nord og danner en slags gryte som kunne være ideel som kanonstilling. Det kan sees at det er anlagt en “vei” inn i kløfta. Det er sprengt en del stein for at kløfta skulle bli tilgjengelig. Generelt var det flere kanonsstillinger i området fra vest mot øst. Bl. a. var det to stillinger mellom Nanset idrettsplass og Torstvedt gård. Kanonene hadde mange kilometers rekkevidde og var ment som forsvar mot invasjon fra havet.
I Gopledalen tok jeg en avstikker ut til neset som ligger foran vannverket. Det er et idyllisk sted som mange benytter seg av både som utgangspunkt for padling og bading. Innerst på odden kan jeg se opp til vannverket. Denne dagen møtte jeg et par som var var på tur med hunden sin. Hunden var godt dressert og bryddde seg ikke om meg. Men bade var den glad i.
Fra Gopledalen fulgte jeg stien langs vannet mot Dalheim. Det er en del av Farrisstien. Det er også en natursti med mange fine plakater om naturen langs stien. Blant annet kunne jeg lese om forskjellige treslag, om hvordan en bestemmer hvor gammelt et tre er, samt mye mer.
Her er det spesielt fint å gå. Naturen er variert med sildrende bekker, bratte bakker og nydelige steder ved vannet.
Jeg måtte selvsagt ut på Gutttebas. Det er odden rett etter Gopledalen med fin utsikt til husene der.
Guttebass har gått under denne betegnelsen i hvert fall siden ca. 1920. Det var her guttane bada! Jentene var forvist til Jentebass, ca. 50 meter syd for Guttebass. Guttebass har en flott utsikt utover Farris og mot Gopledal.
Det er verdt å merke seg at akvarellen “Badende gutter” av Theodor Kittelsen, ble malt i bukta øst for Guttebass i ca. 1886, der bekken fra Bjørndalen/Månejordet går ut i Farris. Akvarellen henger på Fritzøehus. Kittelsen bodde en stund på Gopledal, og traff sin tilkommende der.
Bakgrunnen i Kittelsens akvarell var nettopp åsene fra Vardeberget og sørover.
Her er en litt stoff om mulige fornminner i området:
Stien endte opp ved enden av Dalheimveien.
Dalheimveien er en blindvei som går nordover fra Gunnar Thoresens vei ved Lovisenlund, gjennom nordenden av Bøkeskogen, under E18, langs østsida av Farriskilen og fram til snuplass ved Gopledalsbukta i Farris. Veien har navn etter kafeen Dalheim
Veien, som er den eneste kjørevei gjennom Bøkeskogen, er 1,3 km lang og uten fast dekke.
Dalheim het tidligere Katteholmen ( bruk nr. 17) og ble utskilt fra bruk nr. 16 under gården Månejordet i 1843.
Det ble drevet kafé i bygningen rundt forrige århundreskifte og var et populært mål både om sommeren og vinteren. Enkelte kvelder var det dans der. I 1949 ble Dalheim omgjort til ungdomsherberge, helt til en brann ødela bygningen 26. mars 1961. Dalheim hadde på det tidspunktet om lag 135 sengeplasser.
Skjøtet i 1843 fra Johan Falch for 200 spesidaler til Henrik Iversen Odberg fra gården Odberg Søndre.
Eiendommen ble overtatt av staten i 1969 og lagt ut til friområde.
Hytta er åpen for servering av kaffe, vafler, mineralvann is og sjokolade søndager og onsdags ettermiddager i sommersesongen.
Det er også mulig å leie kano der.
.
https://lot.dnt.no/artikler/nyheter/9808-utleie-av-kano-i-farris/
.
Her er en artikkel som viser hvor ille det kan være når vi ikke rydder opp etter oss. Dette er fra enden av Dalheimveien.
https://www.op.no/nyheter/det-ser-helt-grusomt-ut/s/1-85-6104401
Fra Framnesodden kan jeg se rett over til Gopledalen. Vakkert å se de røde bygningene speile seg i vannet.
Jeg fortsatte over åsen og ned til Kattestranda. Fint å bade der om sommeren. Derfra gikk jeg videre over til Farris Naturskole.
Denne dagen holdt en skoleklasse på å tenne bål, klar for å grille. Kunne høre lang vei at de hadde det hyggelig. En av lederne kunne fortelle at det i år var mye bever i området. Han viste meg en sti ned til der beveren nettopp hadde felt et tre.
Her kan du lese mer om Naturskolen:
https://www.larvik.kommune.no/skole-og-utdanning/larvikskolen/farris-naturskole/
Ikke alle er like begeistret for at det skal graves i området for å legge ut rør og kummer for vann og kloakk til Naturskolen og Padlehytta, og for å oppgradere bygningene.
https://www.op.no/natur/ytring/kommentar/rasering-rundt-naturskolen-og-padlehytta/o/5-36-662996
Etter å ha befart beverens herjinger tok jeg en sti som førte meg lenger ut på odden mot sør forbi naturskolen.
På denne delen av odden hadde jeg ikke vært før. Spennende syntes jeg. Kom ned til en liten strand. Der var det plassert en benk ute på et lite skjær. Ganske spesielt må jeg si.
Benken kan da ikke klare seg mot vinterens herjinger, eller …
Herfra gikk jeg alle stiene jeg kunne finne. De fleste førte meg oppover i terrenget til flott utsikt over Farris, innover mot Larvik og den nye E 18 broen.
Våget meg ikke opp på alle toppene. Til det var det for glatt og jeg var redd for å sette meg fast, eller skli utfor stup. Litt fornuft har jeg heldigvis enda inntakt.
Tilbake på Dalheimveien tok jeg en avstikker opp til utsikten. Det må jeg alltid. Hører liksom med til turen. Utsikten kalles for Hylla som egentlig består av 2 “platåer”. Hylla blir også kalt Annies odde. Det sies at en dame som het Annie fisket herfra.
Må ta med noe jeg fant om området. Det er skrevet av Arild og Roar:
«På toppen av skrenten som stuper ned mot Dalheimveien vis à vis badeplassen Hylla, lå i sin tid ei litt mystisk koie på ei hylle. Plassen er svært lite tilgjengelig og koia ikke synlig før man kom ganske nær. Den virket kamuflert. Så vidt jeg husker var den godt bygget, uten ildsted og vindu, døra var aldri låst og gikk godt i karmen, størrelsen seks til syv kvadratmeter. Over løp en høyspentledning ca. nord-syd.
Jeg var svært godt kjent i terrengene øst for Kilen, men oppdaget koia først en gang mot slutten av sekstitallet. Om lag ti år seinere var den borte, det var ikke flisa igjen, som det heter. I ettertid har jeg flere ganger vært i området, for å bli overbevist om rett lokalisering. Lett i jorda etter bordbiter, beslag og spiker, og sett etter koias fundament à la blokker eller flate steiner. Men hverken på plassen eller i nærheten fant jeg noe som kunne ligne. Finner ikke lenger spor etter den.
Lokalisering: En liten bit innover stien som tar av fra Dalheimveien over mot Gopledal, var ei glenne. Til venstre (ca kl. 10), gjennom bregner og videre oppover et lite skar med kratt, framspring og trær kommer du fram til sørenden av hylla. I andre enden, ennå nesten skjult, lå koia.»
Arild
«Jeg er godt kjent der, men kjenner ingen koie på ei hylle der. Imidlertid hadde Thorleif Tutvedt ei lita hytte på en ås mellom Guttebass og Bjørndalen. Den er for lengst revet.
Det er også en stor stein som har veltet utover en trang dal øst for Dalheim. Denne steinen dannet taket på ei “hule” som ble brukt til overnatting i min speidertid.»
Roar
Herfra gikk jeg ned til vannet og fulgte en dårlig sti frem til Eika. Derfra er det fin utsikt over bukta til både båtplasser, badeplass og roklubb.
Hadde tenkt meg over dit også, men valgte å ta den turen en annen gang.
Dette området har vært en enorm lekeplass:
Les bare hva jeg fant på nettet. Hvem som skrev det vet jeg ikke:
«Naturlig nok tenker de fleste på alle bademulighetene området har å tilby. For oss med dette som vår forlengede gårdsplass, var det hele en enorm lekeplass. Oppfinnsomheten var store, vennene mange. Cowboy og indianere, kriger, brutale sådanne, teltplass med totempåle, fanger, alt var inkludert, men de mange tilgrensende fjellpartier, ga også nysgjerrighet og klatreutfordringer, satt på prøver. Uslettelige minner om mer “seriøs innsats” finnes også i minneboken fra denne tiden og dette området. Vårt rikholdige herbarium skulle fortsatt fylles med nye kjente og ukjente planter. Selv sauene fra Bergeløkka var spennende å jage på flukt.
For meg og mine venner var det de første årene vi slapp fri fra mors “varetekt” at Dalheimsia var vårt domene. På Eika med sin romslige gressmatte, “stupetårn” med flere plan og tissebusker overalt, samlet vi oss i store mengder. Ja, selv familier med besteforeldre og småbarn, var blant stedets gjester. Og så menn. En av byens noe løsere fugler, fant veien hit ned for å ta en fullstendig kroppsvask midt i blant oss.
Senere ble det vår tur til å erobre gromplassen Hylla.»
.
I skogkanten, opp mot bøkeskogen lå en skytestilling / bunkers fra krigens dager.
Jeg tok stien innover og opp gjennom skogen. Trolsk å gå her. Krysset turstien og fortsatte over jordet frem til Gopledalsveien. Herfra var det kort vei opp til bilen.
Synnas turmagi 
En kommentar om “Gopledalen, Framnesodden, Kilen m.m.”