Med Bakkevannet som utgangspunkt

DSCN6646.JPG
I går gikk jeg  et sted jeg ikke har vært før. I alle fall delvis. Leste på Fb siden  «På tur i Vestfold» om en tur til Bakkevannet og Bakkevannsfjellet. Det er en veldig kort tur og jeg prøvde å finne informasjon om muligheten for å gå lenger med Bakkevannet som utgangspunkt.
Fant ingen spesielle turer, men jeg så at det kunne være mulig å gå til Langevann ved Håsken. Bestemte meg for å dra og finne stier rundt stedet når jeg var fremme.
Fra Andebu sentrum kjørte jeg Fv 307 i retning Høyjord, ca. 6-7 km. Bakkevannet ligger på høyre side og kan sees fra veien. Nærmeste adresse er Vestre Andebu vei 737, men der kunne jeg ikke parkere, så jeg kjørte ca. 500 meter nordover og fant en snuplass hvor det går an å parkere.
.
.
Området heter Hallenstvedt..
.
Her er litt av det jeg fant ut om stedet fra gammelt av. Tatt fra Andebu bygdebok.

Navnet, som uttales »hæ`llstvett», skrives 1399 HallenÞueith, 1593 Hallindstued, 1604 og 05 Hallingstuedt, 1667 Hallenstved, 1723 og senere Hallenstvedt. Opprinnelsen til navnet er uklar. Rygh hadde ment at det skulle komme av mannsnavnet »Haddingr» (og »tveit» «utskilt gård»), en forklaring L. Berg overtar. A. Kiær, som i sin utgave av Rygh NG kan støtte seg på et fyldigere materiale, finner Ryghs forklaring mer enn tvilsom. Kiær er selv usikker, men antyder at første ledd i navnet kunne være et oppr. »Hallendis»-, av gno. »hallendi» «bakkehell». Hale (Place-Names) mener navnet kanskje kan komme av »Halling» «mann fra Hallingdal».

Hallenstvedt, som i dag er delt i Østre og Vestre, må opprinnelig ha vært én gård. Når delingen fant sted, vet vi ikke, men antagelig har den foregått i slutten av middelalderen.  Begge gårdene skaffet seg underbruk; ca. 1650 hadde Ø. Hallenstvedt 3 underbruk, Vestre 1 (senere 2). Både Ø. og V. Hallenstvedt var fra gammelt regnet for fullgårder. Iflg. L. Berg må det langt tilbake her i grenda ha ligget 5 selvstendige gårder: 1. Hallenstvedt. 2. Tranum. 3. Bakke. 4. Vegger. 5. Åmot. Tranum gikk under V. Hallenstvedt og kalles nå Ødegården (men et jorde og en ås har ennå Tranum-navnet). Bakke gikk inn under Ø. Hallenstvedt (jfr. «Bakke-vannet»). Åmot ble delt mellom Stålerød ( ½ ), Ø. Hallenstvedt ( ¼ ) og Torp ( ¼ ).

Bålag:  Alle Hallenstvedtgårdene, Gusland, Stranda og Vegger.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Med dette som utgangspunkt startet jeg turen fra der jeg hadde parkert. I det jeg gikk ut av bilen kom en annen bil med et ektepar som også skulle på tur. Mannen hadde med seg fint kamera og  drev og fotograferte som jeg. De var ikke norske. Trolig polske.  Jeg  fulgte veien sørover tilbake 200 meter og tok til venstre opp en skogsvei langs et sauegjerde. For ikke å forstyrre de andre, fant jeg en sti ned til Bakkevannet på toppen av den første bakken oppover mot Bakkevannsfjellet. Ville uansett ned til vannet, så hvorfor ikke se vannet før fjellet.

Passerte en hytte som lå idyllisk til rett overfor vannet.  Heldige de som har hytte der. Kom ned til vannet, der en liten robåt var dratt halvveis opp på land.  Kunne se over til en  badeplass og en badeflåte. Vakkert og fredfylt. Marken omkring bar preg av at det hadde vært beitende dyr her.

Leste at det er noen som driver med fjellklatring i den bratte fjellveggen som går stupbratt ned i vannet. Det er satt opp noen bolter i fjellet. Veggen må være på 50 – 60 meter høy.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Tok samme veien tilbake til stien mot toppen. Jeg tok av fra stien etter litt stigning der stien flatet ut. Stien var sperret med flere trefall. Tenkte at jeg like godt kunne finne veien selv og gikk langs kanten av fjellet skrått opp til toppen. Litt ulendt, men godt fremkommelig.

Flott utsikt over vannet fra toppen. Ikke lurt å  bevege meg ut på kanten der når det er vått eller isete. Lett å gli utfor og da…

Støtte på paret igjen på toppen. Mannen drev og fotograferte mens hun satt og nøt utsikten.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Mannen hadde klatret ned til der fjellveggen går stupbratt ned i vannet. Han viste meg hvor jeg burde gå for å komme ned. Litt skummelt, men jeg fikk noen fine bilder derfra. Han snakket ikke norsk, så det ble med gester og miming.

 
På kartet hadde jeg sett at det går det en grusvei oppover mot Langevann.  Den  tar av litt inne i  Veggerveien som går fra hovedveien.  Jeg fulgte kanten av fjellet til nordsiden for å se om det var mulig å komme meg ned der. Kunne se grusveien nede i bunnen. Etter litt leting  og noen forsøk klarte jeg å komme meg ned. Ganske bratt og ulendt. Så senere på kartet at hadde jeg gått litt lenger nordover, ville jeg ha kommet inn på stien som jeg klatret ned på og da uten de store strabasene. Never mind, jeg liker litt utfordring, så da så.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Fulgte stien sørover og inn på en grussvei ved en liten rød tømmerbu.  Veien gikk videre oppover gjennom et vakkert åpent skogsterreng.  Gikk forbi et sted som var merket seterbakke på kartet et lite stykke fra Langevann. Kanskje det var bakken opp til setra.

For Hallenstvedt gårdene hadde seter i et skogstykke ved Langevann, trolig i østre skog. Den ble kalt Hallenstvedt-setra eller Truskerød, visstnok etter en liten boplass som hadde ligget her. Setra hadde felles havn med andre setrer. Ble nedlagt sist på 1800 tallet.

Fra Andebu bygdebok:

En del av setrene gikk etter hvert over til å bli små gårdsbruk (navnene tyder på det, f. eks. Hasåssetra), men de fleste er i dag tilvokst med skog. Noen er omgjort til skogsstuer for huggere og kjørere. De flyttet da ildstedet bort i et hjørne og la tregolv. Enkelte steder fikk de også ovn.

De fleste setrene i Andebu lå bare et kort stykke fra gården, fra en halv til to timers gange. Det vanligste var ca. 1 times vei. Det var sjelden kjørevei. De bar opp det som trengtes, eller de brukte ei seterslødde, dvs. et par lange sjeker med en lem til å legge lasset på. På den måten fikk en mere med seg enn om en kløvet. Setrene lå i skogen. Det er jo ikke snaufjell i Andebu, men de lå i hvert fall høyt, slik at det var tørt rundt størrøset. Det måtte være vann fra olle eller bekk i nærheten, eller setra lå ved et vann. På setervollen eller stulen som det heter her, var det minst to hus. Størrøset (koke- og oppholdsrommet) lå øverst. Det kunne ha bu avdelt i den ene enden, eller melkebua kunne være et eget hus. Nederst på stulen lå fjøset med båser for kuene.

Der Veggerveien endte, gikk det sti videre frem til Langevann. Måtte gå rundt enkelte trevelt, så stien er sikkert ikke nye brukt. Ved Langevann gikk stien videre på sørsiden av vannet. Langevann er et smalt og langstrakt lite vann, slik navnet antyder. Det ligger idyllisk til og jeg tok inn den rolige stemningen. På andre siden av vannet la jeg merke til en rød hytte som en liten oase i villmarken.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Ganske fuktig og myrete langs vannet, så jeg kom meg nesten ikke ned til vannkanten.  Vet ikke hvor mye fisk det er i vannet, men abbor kan en få. Langs stien var det stablet opp noen vedstabler. Tydelig at det var noen som hadde hogt ned trær, men det tydet ikke på stordrift.

For mange, mange år siden sto havet 180 m høyere enn i dag her. Dette kalles marin grense.

Ved enden av vannet, litt ovenfor vannet endte stien og kom ut i Logneveien. Det er en gruslagt skogsvei, en privat blindvei med bom som går nordover fra Stålerød til Langevann.

Veien har navn etter husmannsplassen Logne og er ca. 3 km lang.

Logne var husmannsplass under Stålerød fra 1600-tallet og til etter 1850. Plassen lå litt vest for veien en drøy km oppover. Til Logne hørte ca. 5,5 mål innmark og det samme med utmark. Murene etter huset står fremdeles og innmarka blir slått (oppl. fra 2007).

Litt nede i veien kom jeg til en rød bygning som lå ved en sving på veien. Herfra gikk det en sti mot venstre. På kartet så jeg at fulgte jeg den til et sted som het Strutemoa, kunne jeg gå  bratt opp til yttert på Bustingen. Der er det flott utsikt over området. Utsiktspunktet ligger mellom 225 og 250 moh.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Struten betyr egentlig «snute, noe som stikker fram». Sansylig er Strutemoa et utmarksområde som tilhørte gården Struten. Den ligger et stykke lenger nede vest for Logneveien.

Bestemte meg for å ta en avstikker opp til utkikkspunktet på toppen. Der hadde jeg vært før. Den gang  kom jeg opp på nordsiden av  Bustingen og fulte fjellryggen frem til dette utkikkspunktet. Den gang gikk jeg ned til bunnen av fjellet og fortsatte videre over Barlindslette og nordover til Håskenveien.

Litt vanskelig å finne god sti fra Strutemoa, så jeg laget meg vei selv. Kom opp på toppen litt lenger nord enn der jeg gikk ned  sist, men det var forholdsvis enkelt å ta meg opp til toppen. Flott utsikt fra toppen. Vakkert med alle høstfargene som lyste mot meg. Tok en liten runde på toppen før jeg fant veien ned igjen. Denne gangen fant jeg stien ned og fulgte den. Ganske bratt, så jeg måtte være forsiktig. Tok meg tilbake til stien og fulte den til krysset ved Logneveien.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Herfra fulgte jeg Logneveien nedover til jeg kom til en sti som gikk inn til høyre ved Brånæskastet. Det er marker som tilhører Stålerødgårdene. Langevannskogen er området sør for Langevann og har vært et sameie mellom bøndene i området.

På kartet står det Vinkjelleren. Aner ikke hva det betyr, men det har vært en husmannsplass her under Torp krets. Under folketellingen i 1914 bodde det en eldre plasseier der og et ektepar med en datter. De var trolig ansatt hos plasseieren.

Stien gikk gjennom et vakkert skogsområde med høye majestetiske strær, både gran og løvtrær.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Ut fra kartet skulle jeg etter en tid krysse en sti og komme over i en annen sti, der jeg skulle ta til venstre. Akkurat her, der det var så mange stideler streiket GPSen min. Det var trolig ikke dekning i dette området. Fikk et øyeblikk panikk for å gå meg vill. Området er ganske stort og det kan være lett å komme ut av kurs. Tok det med ro og prøvde å huske hva som sto på kartet. Heldigvis hadde jeg vært forutseeene nok til å memorere kartet så godt jeg kunne. Det kom godt med. Faktisk klarte jeg å komme inn på rett sti etter litt feilgåing. Jeg hadde retningen klart for meg og dermed klarte jeg å komme inn på stien bare et lite stykke bortenfor der jeg skulle ha gått. Faktisk så jeg da kartet funket om lidt, at jeg hadde gått en snarvei.  Kan tro at jeg var stolt av meg selv.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Herfra var det bare å følge stien i riktig retning mot vest. Stien gikk gjennom åpne, litt eldre hogstområder og fin skog. Kom til slutt frem til den øverste Veggergården. Det siste stykket frem til gården var det litt tungt å gå fordi stien var full av kvist etter tømmerkvisting.

 

Navnet Vegger uttales væ’ggær. Den oppr. form må iflg. Rygh NG være Veggir, flertall av veggr «vegg». Må sikte til de bratte bergveggene i nærheten av gården.

 Vegger var fra gammelt ødegård.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Her gikk jeg gjennom tunet på gården og kom inn på Veggerveien. Fulgte veien frem til hovedveien. Herfra var det bare å følge Fv.  307 nordover til der bilen sto parkert.

Her ble kamerat mitt tomt for strøm. Godt batteriet virket så lenge. Hadde tatt mangel  bilder på turen.  Neste gang får jeg ta med meg  et strømdepot. Valgte derfor ikke å ta turen inn til badeplassen. Da hadde jeg måttet tatt inn til høyre mot det røde huset og følge stien videre til  badeflåten. Jeg hadde heldigvis sett den fra andre siden av vannet tidligere.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Et sagn om huldra på Bakkevannsfjellet.

For lenge siden gikk ei jente rundt på gårdene og tok imot ull til spinning. Når ulla var spunnet, kom hun tilbake og leverte garnet. Ingen kjente henne.

Så var det engang en gutt som fikk høre vakker sang oppe på Bakkevannsfjellet. Da han lurte seg dit opp for å se hvem det var, fikk han se at det var ei huldre, og da kjente han henne igjen som den som gikk rundt med garn. Hun satt på fjellknatten og spant med håndtein som hun slapp utfor fjellveggen. En gang rauk tråden, og da hadde håndteinen slik fart at den gikk tvers over vannet (Bakkevannet) og borra et rundt hull i berget før den stoppet. (Etter Karen Lykkja.)

Turen denne dagen ble på 11,1 km og jeg brukte 4 timer. Absolutt en tur å ambefale.

 

 

 

Reklamer

En kommentar om “Med Bakkevannet som utgangspunkt

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..