For noen dager siden dro jeg på tur i Vestmarka i Larvik.
Det er store bildefiler, så det kan ta noe tid før bildene blir lastet ned.
Denne gangen startet jeg fra Vestmarkaveien, der det går en bomvei rett frem og ned til nedre Ono. Vestmarkaveien fortsetter videre i en nesten 90 graders sving. Jeg parkerte på venstre side rett etter snuplassen. Der er det plass noen få biler. På snuplassen er det ikke lov å parkere.
Vestmarkveien går nordover til Vestmarka fra Nansetgata i Larvik i krysset ved Yttersøveien til snuplass ved Farris og Ono-gårdene.
Vestmarkat er et stort område og det er mange turstier å utforske. Her kan du lese om andre turer jeg har gått i området:
https://synnasturmagi.blog/2018/05/23/farris-panorama-og-hallingdalsvannet/
https://synnasturmagi.blog/2018/10/20/lauvsnyta/
Denne gangen ville jeg utforske farris natursti. Den er ca 8 km lang og går fra Bøkeskogen i Larvik til Ono.
Starter du fra Larvik sida tar du merket sti fra Lovisenlund, via Gopledal og Fossane til Onokrysset ved Vestmarka-veien.
Jeg har gått mange turer fra Lovisenlund til Gopledalen via ulike ruter. Så i det området er jeg godt kjent. Vil skrive om turer der i en annen blogg.
Derfor gikk jeg denne gangen bare til Gopledalen, og valgte en rute tilbake som går inne i skogen via Dammen, Risett og Storåslibakken. Tilsammen ble turen min på 12,6 km.
https://kart.1881.no/?query=Ono,%20nedre,%20Larvik%20(Bruk%20(gardsbruk))
Dette er en barmarks-tur som kan gås hele året så lenge det ikke er snø. Det er likevel viktig å utvises forsiktighet på glatte svaberg, klopper og trapper i perioder med frost. lett å skli å falle.
Jeg gikk ikke den merkede stien som starter litt øst for der jeg parkerte. Jeg gikk ned til nedre Ono og forbi gården der. Før det tok jeg en avstikker ned til høyre i bunnen av bakken og ned til Farris. Der er det både fredelig og vakkert. Blir alltid så glad når jeg kommer ned dit. Stedet berører meg på uforklarlig vis og fortryller med med sin skjønnhet.
Dessverre har jeg kommet ned dit og funnet stedet oversvømt med søppel. Da har der nok vært noen turgåere eller båtfarere som ikke forstår sitt ansvar. Trist!
Der bekken renner ut, er det ingen rester å se etter hus. Framhuset som sto der ble flyttet og brukt til sommerfjøs for Nedre Ono.
Farris (Farrisvannet) er Vestfolds største innsjø. Den er opptil 130 meter dyp og trekker seg over to mil fra nord til sør, men er sjelden mer enn en kilometer bredt. Størstedelen av vannet ligger i Larvik kommune, men i nord bukter det seg også inn i Telemark-kommunene Porsgrunn og Siljan. Innsjøen har svært god vannkvalitet og er følgelig drikkevannskilde for 200 000 mennesker.
Geologisk sett er vannet en forlengelse av Larviksfjorden. Det store raet danner Farriseidet på tvers av den langstrakte fjordstrukturen og demmer opp Farrisvannet i sørenden. Farris består grovt regnet av to deler, hver 10-11 km lange. I sørøst det egentlige Farrisvannet med Lysbufjorden i nord og Nesfjorden mot vest med forbindelse til Eikenesfjorden i nordvest. Mellom disse delene ligger en rekke øyer, de største er Bjørnøya, Eikenesøya og Flatøya.
Veien ned til Ono går langs en bekk som sildret lystig denne dagen. Lenger nede går den inntil en fjellvegg med en bratt skråning ned til bekken. Ganske trolsk.
I 1670 skrives Ono navnet Unøe, som kan være avledet av gammelnorske ”unad”, som betyr trivelig sted. Her ved sundet hvor det en gang lå tre bruk er det virkelig trivelig.
På Onoøya rett utenfor Ono, kan en se rester etter gammel bebyggelse, veier og jorder. Bruket her ble plantet til i 1910.
Det finnes om lag femti forskjellige gårdsnavn i nær tilknyting til Farrisvannet. Mange av gårdene er delt opp i flere bruk. Enkelte gårder er svært gamle, fra 12. – 13. århundre, men mange av de små brukene ble ryddet da trafikken på vannet tok seg opp på 1600-tallet. Slik som på Nedre Ono.
Fint å vandre på stien langs vannkanten og noen ganger litt lenger i skogen over vannet. Turen går i veldig variert terreng, både på grusveier, skogsstier og naturstier. Noen steder er det bratt og andre steder kan det være myr og gjørme. Her er også noen trapper. Flere steder er GPS-forholdene ganske så ustabile.
Farrisstien blir vedlikeholdt av Larvik og Omegns Turistforening. LOT arrangerer jevnlig fellesturer langs denne stien. Langs stien er det satt opp plakater om ulike forhold fra stedene. Speideren og skoleklasser bruker ofte Farrisstien i tillegg til turfolk. Jeg koste meg alene. Møtte noen unge damer som var på tur med hundene sine, en som var ute og løp og noen som tydelig var på langtur.
Etter å ha fulgt Farrisstien høyt over vannet gikk stien bratt ned til Hesterønningen. Har ikke klart å finne ut noe om dette stedet, men jeg antar at det er en gammel fraflyttet gård som nå er blitt fritidsbolig. Ser at den ble overdratt i 1989 til et par fra Porsgrunn for 140 000 kr. Den ligge flott til på en liten halvøy med utsikt over Farris og Korpøya. Ned hit går det en bomvei fra Vestmarkveien, ikke langt fra der jeg startet turen.
Fulgte denne veien et lite stykke før jeg fulgte den blåmerkede stien videre over en liten elv og inn i skogen langs Farris. Vakkert.
Rundet Farrisjordet og kom etter en stund til Fossane.
Fossane er en av de mange Treschowgårdene langs Farris. Den har sine røtter helt tilbake til 1600 tallet. Den gangen trærne blei felt med sag, kvista med øks og kjørt fram med hest, måtte Treschow ha arbeidsfolk over alt i sine store skoger. Nå er skogsdrifta mekanisert, og de fleste Treschowgårdene er tilplanta, men på Fossane og mange andre Treschowgårder bor det ennå folk.
Fossane var, etter forholda i Vestmarka, en ganske stor gård. Like etter krigen hadde gården to hester og seks kuer. Gården ligger fint til ved Farris, der bekken fra Lauvbutjønna munner ut. Her kom det fram mye tømmer før. Tømmeret ble lagt i moser, og slepa ned til Farriseidet.
I dag er det kun brukt som privatbolig, men har 4 stallplasser, 2 geiter, 7 høner, stallkatt og en liten hund så litt gårdsbruk er det igjen. Eiendommen består av hovedhus på 160 m2, bryggerhus på 70 m2 og låve med stall og lagringsplass. Det går bomvei ned hit fra Vestmarkveien, rett før Eidspjell.
Fossestua er et speiderhus som er eid av Larvik KFUK og KFUM. Det ble innviet i oktober 1933 og er mye brukt.
På Fossane har naturen vært raus med å lage jettegryter.
Om Jettegryter fra leksikon.
Av jette, kjempe: glatt og jevnsidet sylindrisk fordypning i bergoverflaten. En jettegryte er en rund grop i erodert fjell, dannet i en breelv mot slutten av siste istid ved at smeltevannet satte stein og grus (‘rivestein’) i roterende bevegelse. På den måten ble bergrunnen slipt ned. Jettegrytene kan bli flere meter brede og dype.
Formen som dannes ligner på ei gryte og fordi folk før trodde at trollene stod for utformingen, kalles den en jettegryte.
I Norge ble mange jettegryter dannet ved avslutningen av siste istid. De ble dannet langs kysten der havstanden sto høyere den gang enn i dag. De ble også skavet ut av breelver som rant inne i isen eller stupte ned på berget gjennom kortlivete sjakter i isen. Mange jettegryter ligger derfor over havkanten og ofte langt inne på land, langt fra dagens elver. Havjettegrytene dannes fremdeles, men mange er også dannet ved tidligere høyere vannstand da landet lå dypere etter siste istid.
Jettegrytene kan bli mer enn 20 m dype og 7-8 m vide og flere jettegryter kan ligge etter hverandre langs en elv. Finnes ved fosser og stryk eller langs åpne havstrekninger hvor brenningen har fått godt tak og gnurer steiner rundt og rundt. I veggene av gryta kan det være spor eller groper i spiralform ned mot bunnen. Vannet har rotert ned langs veggene og strømmet opp igjen midt i gryta. I bunnen har de sirkulerende steinene spist seg nedover som en borekrone. Der fjellet er mykt, som fyllitt, finner vi de største grytene.
Overraskende finner vi slike jettegryter vanligvis der det ikke i det hele tatt er noe vannsig i dag. På grunn av is og grus måtte nok ferskvannet den gangen ofte velge andre ruter til havet enn i dag. Kanskje hadde også tungt saltvann trengt inn i noen av de dypeste hulrommene under isen og stengte dem mot ferskvannselvene. Noen ganger finner man jettegryter på nokså flatt berg. Det kan tyde på at breen har ligget tungt oppå og at vannet har fislet ut i trange sprekker mellom is og stein.
Mange jettegryter er hulet ut under istiden, antagelig i slutten av istiden for vel 10 000 år siden. Slike er lettest å finne i dagens strandkant. Der er det er minst sjanse for at de har blitt dekket for menneskenes blikk av sand, jord, lyng, trær. I bresprekker kan smeltevannet få stor fart, og trykket kan være stort når vannet treffer fjelloverflata. På slike steder kan derfor grytene bli større og dypere enn langs vanlige elver. Ofte står det bare en halv gryte igjen. Der har trolig den tidligere isbreen utgjort den andre halvdelen. Grytene forteller også hvor smeltevannselvene rant. Det kunne like gjerne vært oppoverbakke som nedover under breene der trykket var stort.
Ved porten inn til Gården på Fossane gikk det en bro over elva og sti derfra. jeg gikk i fint skogsterreng over og ned mot Trettenes, der stien kom inn på en vei.
Trettenes, ligger på neset mellom Gopledalsbukta og Fossanebukta. I 1620 er det nevnt ei sag på Trettenes. Gården tilhørte på dette tidspunktet eierne av gården Torstvet, men ble delt i tre i løpet av 1700-tallet.
Sagbruksforvalter Realf Wright benyttet Trettenes som havn i 1701.
De første århundrene gikk transporten på Farris ved hjelp av ferjer som ble rodd, varpet eller seilt. På islagt vann gikk transporten med hest og slede. Den første dampbåten kom i drift ca 1850 og etter den tid ble transporten enklere og behovet for mannskap mindre.
Mange av småplassene ble fraflyttet allerede på slutten av forrige århundre, men fram til midten av dette var det enda mange plasser i drift.
Nå er det ca 10 gårdsbruk igjen som driver aktivt. De andre plassene hvor vi fremdeles finner hus, brukes helst som feriested.
Brukene på Daløya, Eikenesøya, Flatøya, Onoøya og Mari’s Rønning skal også ha vært herberge for farende folk. Det var nokså naturlig da malm-, jern-, sam kølfrakterne trengte et sted å ta inn kalde høst- og vinterdager.
Trettenes leirsted ligger idyllisk til. Stedet driftes av Larvik MS speidergruppe som leier stedet av Treschow Fritzøe. Sengeplass til 30 fordelt på tre soverrom. Egen strand med flytebrygge.
Jeg rundet Dambukta passerte en bom og tok stien inn i skogen mot Gopledalen.
Fram til 1700-tallet var Gopledal en del av gården Trettenes. Gopledal ble et eget bruk med 2 skinns skyldverdi.Litt usikker på når Gopledal ble egen gård, men kanskje var det i 1836, men navnet finnes også ”med et skinn” på et bygselbrev fra 1723.
Navnet kommer av gople = storklokke (Campanula latifolia). Ordet er beslektet med det gammelnorske ordet gaupn = den hule hånd eller neve.
Det var familien Snedal som forpaktet plassen fram til den ble kjøpt fra Treshow i 1971.
I følge Hedrum Bygdebok ble våningshuset bygd omkring 1840, men uthuset stammer fra tiden rundt 1900. Treschow overtok Gopledal i 1835.
Sommeren 1889 bodde tegner og maler Theodor Kittelsen på Gopledal. Han laget både tegninger og malerier fra området. Kort tid etter ble han gift med Inga Kristine Dahl fra Drøbak.
Det går vei ned til Gopledalen. Det er Gopledalsveien som ender ved Dronning Gydas vei og derfra til Gamle Kongevei. Det var vei her allerede for over 200 år siden.1
Vanninntaket til Larvik vannverk er i Gopledalen. Vannverket produserer det meste av vannet til larvik kommune.
https://www.larvik.kommune.no/vann-vei-og-renovasjon/vannforsyning/vannverk/
Her er det båtbrygge og mange båtplasser. Les mer om begrensningen av båter på vannet her:
https://www.op.no/nyheter/vil-hindre-fremmedbater-i-farris/s/1-85-3583795
Her valgte jeg å snu og gå tilbake. Valgte å gå en annen rute tilbake. Liker variasjon, så det var et lett valg. var litt usikker på hvor stiene tilbake gikk, men tok samme veien et lite stykke, før stien delte seg. Jeg gikk rett frem og kom etter en liten stund inn på en grusvei som gikk til Dammen. Denne grusveien går fra Gopledalsveien ved Bjørndalen.
Jeg kom frem til Dammen. Herfra går det vei opp til Vestmarkveien ved Damtjerna.
Denne lille gården var egentlig en plass under gården Fossane. Antagelig ble den bosatt allerede på 1700-tallet. Kanskje først av en husmann med navnet Asbjørn Asbjørnsen. Navnet tyder på at den lille bekken som renner forbi her og videre ned til Farris, har blitt demt opp av en eller annen god grunn.
Fra 1909 og noen år framover var plassen forpaktet av Peder Ludvig Hansen fra Kjose.
Nanset Idrettsforening hadde en aktiv skigruppe, som i 1946 fikk bygget en storbakke her oppe. Det var her de tøffeste guttungene med hjertet i halsen satte ned unnarennet, i hvertfall store deler av det. Bakkerekorden skal ha vært 33 meter. Det siste hopprennet i denne bakken gikk i 1962. Fremdeles ligger unnarennet der, faktisk nesten inntakt.
På 1970-tallet fikk plassen en ny rennesanse. Ridning hadde kommet virkelig på moten, og Knut Rimstads ridesenter har forlystet mange unge og voksne siden dette. Hovland ridestall startet først opp på Hovlandbanen i 1962 og flyttet ned til Damgården i 1990 der det ble hetende Damgården Ridesenter.
iFokus overtok Damgården i 2010. Det at iFokus kom på banen og fikk kjøpt både Damgården og hestene, synes å være en god løsning for lokalsamfunnet. Ikke bare blir stedet beholdt som et senter, men hestehold og ridning kan definitivt brukes i mange oppbyggende sammenhenger innenfor de aktiviteter og den arbeidstrening som iFokus jobber med.
Synnas turmagi 
En kommentar om “Farrisstien”