Stigen – Løke – Ødegården

DSCN7821.JPG

På tirsdag dro jeg tilbake til Løke område. Det var mer der jeg gjerne ville utforske på andre siden av Løkeveien. Min bror Oddbjørn er på besøk, så han ble selvsagt med. Onsdag dro vi tilbake igjen til samme sted og gikk til Ødegården.

Her er bloggen jeg skrev om  Løke:

https://synnasturmagi.blog/2018/10/22/loke/

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

For å komme til Løke kjørte jeg ca. 3 km på Fv 305, Kodalveien fra Sandefjord. Svingte til Høyre inn på Fv, 290, Bjørndalsveien og kjørte ca. 6 km på den. Herfra tok vi inn på Fv 295, Løkeveien og fulgte den i ca. 1 km. Vi parkerte ved et garasjelignende bygg rett etter bakkektoppen på høyre side av veien.  Litt lenger fremme ved nr. 300 tok vi til venstre og fulgte veien oppover.

Gikk litt feil i starten. Vi gikk til venstre ved første sidevei og havnet nede ved et vakkerrt hvitt hus.  Forsto raskt at vi skulle følge veien som gikk gjennom et tun og videre oppover og innover.

Legger ved kart over hvor vi gikk , samt kart og liste over fortidsminner fra området som jeg fant slått opp ved Fjellvang.

 

 Kartet er dårlig og det er vanskelig å finne frem til stedene som er angitt.  Du kan likevel få et inntrykk av hva som finnes i området.

Veien gikk forbi Nordrum som så ut til å være en liten gård. Den lå fint til  i bakkeskråningen med fin utsikt nedover mot Løke. Vi fortsatte og kom frem til der veien sluttet. Her var det fin utsikt mot Storelva og jordene på andre siden av elva.

Storelva (også skrevet Storelv)  har sitt utspring i Askjemvannet og munner ut i Goksjø. Elva er 15,4 km lang (32,5 km medregnet Kjæråselva), og har et nedbørfelt på 103,12 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,84 m³/s.

Elva har et totalt fall på kun litt over 10 meter fra Askjemvannet til Goksjø. Vannføringen i elva varierer sterkt med årstidene, men ved flom kan elva oversvømme store områder.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Vi fortsatte langs jorder på mer eller mindre tydelige stier. I etterkant ser jeg at vi passerte ruinene etter ødegården Bruserød. Den tilhørte gården Gjelstad som ligger på andre siden av Løkeveien.

Her er noe jeg fant om navnet Bruserød og dets mulige opprinnelse.

Brusrød i Stokke blir i ng skilt fra Bruserud og Bruserød på grunn av uttalen. Harsson (2010: 94) har med følgende oppføringer: Brødsrød (skattematrikkel 1647), Brudtz røed (1668, ng), Bruserøed (1723-matrikkel) og Brusrød (1886-matrikkel). Christensen og Hagelund (1988: 430) oppgir dessuten følgende skrivemåter: Brøtsrød (1795) og siden mest Bruserød og i dagligtale Brøsserød. Dagens skrivemåte Bruserød i Stokke har erstattet Brusrød i ng 5: 198. Harsson (loc. cit.) gir en mulig tolkning av navnet med Brúsived vokalforkortning ú >u og deretter lågning og framskyving u>o>ø.i tillegg kommer bortfall av mellomstaving og uttale med tonem 1. Bruse-er etter ng mer i samsvar med mannsnavnet Brúsi(rygh 1901: 53 f.), mens Brus-passer bedre med Brusim., einer (brisk), «endnu brugt i flere bygdemaal, skjønt det ikke nu kan paavises som oldnorsk. Det skal efter Ross nu udtales med aabent u (b. i s. 26). Den tidligere alm. skrivemaade Bruserød maa være et nyt paafund eller en tilfældig forekommende feil.

NG ønsket altså å forklare Brusrød i Stokke i Vestfold på tilsvarende måte som Brøsholen i Trøgstad – altså med einer-navnet. Dersom vi forutsetter at oslofjorden også ved tidspunktet for navnsetting var et skille med brisk på vestsiden og einer (etter hvert ener) på østsiden av fjorden og enda lenger østbruse, vil ikke Brusrød i Stokke kunne forklares parallelt med Brøsholen i Trøgstad. Jeg ender her også opp med at mest sannsynlig forklaring er manns navnet.

Vi fortsatte turen i skogkanten og kom over en liten høyde. Fra høyden hadde vi god utsikt både til jorden over mot Anholt til høyre og gårdene på Hortvedt siden til venstre. Så vi rett frem, festet blikket seg på åsene fremfor oss. Mellom dem var en liten topp kalt Kjegla. Åsen til venstre heter Bastelinsåsen. Den til høyre har ikke noe spesielt navn. På andre kart er det motsatt. Atter andre kaller begge toppene for Bastelinsåsene med Kjegla i mitten. Jeg vet ikke hva som stemmer. Åsen til høyre er høyest, 110 moh. Den til venstre er anslagsvis 105 moh og Kjegla er 95 moh.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

På Kjegla var det i gammel tid et reipslageri.

Reipslager, nevnes tidligst i norske kilder fra ca. 1550. Disse eldste reipslagere drev håndverksmessig framstilling av tauverk, med enkelt og billig utstyr. Spinning og slagning foregikk i friluft. Dermed kunne en få så lange reip en ønsket, men på den annen side krevdes det oppholdsvær under arbeidet. Enkle reperbaner av denne typen eksisterte helt inn på 1900-tallet, men allerede i 1600-årene kom det også en annen type reperbaner, der alt arbeid kunne foregå innendørs. Dette krevde svære bygninger på flere hundre meters lengde. Anlegg og drift av en slik reperbane krevde kapital. Den kom i regelen fra folk uten håndverksutdannelse, som så leide fagfolk til å utføre arbeidet. Reperbanene hadde ofte privilegium på reipslagervirksomhet i distriktet eller byen. 

Der finnes også rester etter en potetkjeller.

Vi tok oss opp mot toppen langs skogkanten på venstre side av et jorde.  På bakketoppen var det fin utsikt ned i skogområdet på andre siden, i retning Bettum. Herfra tok vi en sti som gikk til høyre skrått oppover. Kom frem til en fint tillaget vestvendt rasteplass med husker, benker og et påbegynt ildsted. Virkelig forseggjort.

En rød ryggsett sto fint lent inntil et tre. Vi antok at den tilhørte en som drev med motorsag litt lenger oppe. Ikke vanskelig å høre motorsaga.

Det stemte. På toppen støtte vi på hogstmannen. Det var en hyggelig kar som vi slo av en prat med. Han kunne fortelle at det var han som hadde laget til rasteplassen lenger nede. Et flott sted å ta med barna på tur, sa han. Han tilhørte gården som eide alle de tre toppene. Gården hans lå på Horntvedt. Så lenge folk ryddet etter seg, hadde han ikke noe i mot at andre brukte området. Ikke hyggelig å rydde bort ølbokser og plast etter andre turgåerne. Det er jeg hjertens enig i. Viktig å ha naturvett når vi ferdes ute.

Vi tok samme vei ned og opp på den andre åsen. Den som er 110 moh. Her var det en flott utsikt over Horntvedtgårdene. Fint tillaget ildsted med ved var lagt ut om noen ville tenne bål.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Ble imponert over hvor godt alt var tillaget. Ga en god følelse å vandre rundt i området.

På toppen har det også vært en bygdeborg, Børjeren.

Her er  link til en masteroppgave om bygdeborger i Vestfold:

file:///C:/Users/synna/AppData/Local/Temp/Endelig-masteroppgave-4090V2018-Lindh.pdf

Har kopiert det som sto om  denne borgen som her  blir kalt Borgaren. Den blir også kalt Børjeren.

Borgaren 22196. Kart-ID: 35 Gård: Hontvet mellom 128/2

Vurdering av borgområdet: Platået orienterer seg svakt NNØ-SSV. Doble til dels svært fine murer på totalt 275 m dekker nesten hele nordlige siden av anlegget, den første innerste muren har mur av bruddstein, blokker og noe rundkamp, mens den ytterste muren for det meste består av rundkamp. Lokaliteten måler 15 500 m2. Det skal være en markert «port» eller åpning i innerste murverket mot øst.

Landskapsbeliggenhet og lokalisering: Rund og høytliggende skogkledd åsdrag, omgitt av flat dyrket mark på innsiden av Raet. Selve platået er en del av Bastelinåsen og ligger lengst mot V-SV. Det reiser seg bratt fra de omkringliggende jorder, og har en rundaktig form. En marginalt høyere ås rett sør for lokaliteten vil kunne gi et visst innsyn på platået, forutsatt lite vegetasjon. Det poengteres i VO at dette anlegget ligger svært sentralt, med vidt utsyn over bygden. Vid utsikt i alle retninger. Sikt til Storås (Stokke) og Kjempås.

Strukturer: På Gallis’ skisse (i Grieg 1943:290) er det i enden av den NNØ-SSV-gående stien i SSV markert en nærmest rektangulær struktur, som ikke blir videre forklart. Det er derfor ganske sikkert snakk om en moderne struktur. Den er ikke markert på oppdaterte ØK-kart, kan hende det er snakk om en bygning som siden er revet.

Arkeologiske kulturminner, strukturer og gjenstander: Innenfor en radius av 1 km er det registrert i alt elleve gravminner fra JA. Disse er fordelt slik: én enkeltgrav (ID61694) på Hontvedt øvre 830 m mot NV, der det i haugen også skal ha blitt funnet en sølvspenne og brynestein, som siden er tapt (Grieg 1943:289). Ti steinblandede rundhauger finnes på gravfeltet Anholt øvre (ID32053), som ligger 950 m mot ØSØ. Disse dateres til JA. Utenfor radius skal nevnes gjenstandsfunn fra gården Gjerla (Gjerløv), 1,4 km mot VNV for lokaliteten, med rester av to graver (ID32114). Herfra stammer mange funn, bl. a spannformede kar (under C22475), der en del av funnene antas å komme fra en gravhaug fra FVT. Konteksten skal ha vært et gravkammer som lå på dyrket mark, men med fast grunn under. Det kan tyde på at det dreier seg om et gravminne i ytterkanten av et jorde, ikke langt fra svaberg. Funnomstendighetene er uklare ut fra litteraturen (Grieg 1943:288-289; Rødsrud 2012:39 med henv. til Straume 1987). Under samme C-nummer finnes et betydelig antall gjenstander som typologisk dateres til VT; men det er usikkert om dette stammer fra samme kontekst. Fig [] viser et spannformet kar av type R370, likt det som ble funnet på Gjerla (C22475a); et glassbeger av type R335 ble funnet fragmentert (C22475l), og dessuten en trefliket bronsespenne datert til VT (C22475ff), lik Jan Petersen, Vikingetidsstudier (Bergens Mus. Årb 1918-19) fig 11.

Funksjoner og attributter: Den gode plasseringen midt i det svakt bølgende jordbrukslandskapet gjør at det er teoretisk utsyn fra platået til alle dagens ferdselsårer. Om det skal bestemmes noen primærfunksjoner så må det bli kontroll og tollfunksjon. Forsvar og tilflukt er sannsynlige tilleggsfunksjoner, da platået er stort, tilgjengelig fra N, men ellers bratt til alle kanter.

Vurdering av lokalitets- og gårdsnavn: Borgaren kalles også Børjærn, annet navn for «borg». Den geografiske benevnelsen er Bastelinåsen, navnet er en kulturhistorisk arv fra den tiden da tauverk ble laget av lindebast (Christensen og Hagelund 1979:20). Hontvet-navnets sisteledd er –tveit-klassen, som plasseres i VT (Sandnes og Stemshaug 1997:35). Hon-leddet er antagelig en omskriving av horn, og betyr krumning, da i betydningen av en elvs krumning (Rygh 1907:199).

Litteratur: Christensen og Hagelund (1979:63); Grieg (1943:289-290)

Laget oss en vei ned på nordsiden av toppen. Ganske bratt terreng å klatre i, men ned kom vi.

DSCN7809.JPG

Herfra gikk vi langs jordet et stykke, før vi gikk inn i skogen. Fant ingen god sti, men laget oss vei gjennom ganske tett skog. Så i ettertid, at vi skulle ha gått litt lenger langs jordet. Da ville vi ha gått rett på en sti som gikk helt tilbake til Løke. Denne stien går i en liten bro over elven Sprena, som er en sideelv til Storelva. Videre går den over jordet og inn i skogen.

Det var her den gamle veien som gikk fra Løve til Horntvedt gikk. Den gikk mellom gårdene på Løke og over jordene østover. Veien er godt bevart flere steder. Spesielt over Stigen. Bakken her ble av en eller annen grunn kalt Migebakken. Da veien ble anlagt måtte hver grunneier være med på å skaffe grus til veianlegget. På veien opp til toppen av Stigen er det et grustak hvor det er hentet ut grus til noe av veien. Over jordet i nord er veien pløyd opp.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Da vi fant inn på stien, gikk det lett resten av turen. Tydelig at det en gang hadde vært en god vei. Vi kom forbi noen gårder før vi kom ned til Løkeveien ved nr. 338. Herfra gikk vi veien tilbake til bilen. På veien passerte vi den gamle Løke skole.

Turen kom ikke på mer enn  8 km. Syntes vi hadde fått med oss mye spennende, både av historie og av vakker natur på turen.

Ble ikke så mange gode bilder denne gangen. Solen sto lavt på himmelen og det er vanskelig å få gode bilder på grunn av sol/skygge forholdene.

I etterkant så jeg at området vi gikk i var omkranset av følgende veier:

Løkeveien (295), Horntvedtveien (520), Dalenveien (520), Anholtveien, Gjennestadveien (290) og tilbake til Løkeveien (295)

Følgende gårder befinner seg langs veien og innover i området. Har sakset fra bygdeboka. Artig å få med seg litt bakgrunnsstoff om det jeg ser. Gårdene Løke er beskrevet i bloggen om Løke. Du kan bare bla raskt over beskrivelsen av disse gårdene om du synes at det blir for mye informasjon. Beskrivelsen er rykket litt inn på siden.

https://www.ut.no/kart/

Hontvet Øvre.

 Navnet. Skrives 1523 i D. N. XI s. 263 Hontwedt. 1593 Honttued, 1604 Hondtued og 1723 Hoentvedt. Senere Hontvet.
Første led i navnet sigter formodentlig til en elvekrumning.
Eiere. Hontvet er tidlig bondegods. I 1612 eier Anders Hillestad hele gaarden. I slutten av aarhundredet gaar gaarden delvis over til byborgergods. 1683 eier Johan Richard von Buchwaldt 2 pund. Men i begyndelsen av 1700-tallet er gaarden igjen blit bondegods i sin helhet. Fra 1723 er det bondegods idet brukerne Jens Olssøn og Isak Anderssøn eier gaarden.
Andre oplysninger. 1668. Skog bare til ved og gjerder. Ikke mer jord at rydde, men paalagt at plante humlehage. – 1723. Ingen skog. Middelmaadig jordart. Slette hus og gjerder; noksaa god aker og eng. Ussel havnegang. – 1803. Mangler fornøden husskog. Havnen utilstrækkelig. – 1820. Næsten ikke skog. Maatelig havn.

Hontvet Mellem.

Eiere. Oplysninger fra gammel tid mangler, men Hontvet, Mellem synes som de andre Hontvet-gaarder at være blit bondegods tidlig. Fra 1557 eiet Andebu kirke en liten part paa 1 skind.

Andre oplysninger. 1668. Granskog til litt smaat hustømmer. Noget rydningsjord til engens forbedring. Har humlehage. – 1723. Næsten ikke skog. Middelmaadig jord. Daarlige hus og gjerder. Noksaa bra aker og eng. Skral havn. – 1803. Ikke nok skog til gjerdefang og brænde. Har havn. – 1820. Skog til gjerdefang. Taalelig havn. Lider noget av vandflom og høstkuld.

Hontvet Nedre.

Eiere. Vi faar indtryk av at gaarden i gammel tid var selveiergods og det fortsætter praktisk talt uforandret op igjennem aarene. I 1690-aarene eiet dog fru Toller 1 1/2 pd. i gaarden, og Sandeherred prestebol i mange aar 1/2 pd. uten bygsel.

Andre oplysninger. 1668. Skog bare til brænde og gjerdefang. Intet tjenlig rydningsland. Har humlehage. – 1723. Næsten ikke skog. Middels jordart. Hus og gjerder i middelmaadig stand; slet aker og eng. Liten og ringe havnegang. – 1803. Slet ingen skog. Utilstrækkelig havn. En kvern. – 1820. Ingen skog. Maatelig havn. Litet vandfald med sag og kvern.

Bettum.

Navnet skrives 1593 Bettum, 1604 Bethem. Senere Bettum
Vi har samme navn i Vaale hvor man har den gamle form Beteimr. Navnet her synes at komme av elvenavnet Bita. Bettum i Stokke synes imidlertid ikke at kunne indeholde noget elvenavn, men det sandsynligste er vel at begge disse navne har samme oprindelse.

Eiere. En mindre part av gaarden har fra ca. 1600 (muligens tidligere) været bondegods. I 1649 eier Preben von Ahnen det meste av gaarden, nemlig 5 pund smør. Restparten paa 2 pund eies av Gjert Klausen. Johan Richard von Buchwaldt eier 1675 hele gaarden. I 1699 har herskapet 2 pund og madame Tollers 4 pund. Men i 1723 eier opsitterne det meste. Fra 1757 bondegods.Hvad de fødde; høiavling; saadde.

Andre oplysninger. 1668. Skog til noget hustømmer og smaalast. Noget rydningsland til engens forbedring. Har humlehage. – 1723. Slet ingen skog. Middels jord. Hus og gjerder i daarlig stand. Aker og eng slet, i aar delvis bortfrosset. Skral fæhavn. Gaardens deling i to halvparter er ikke rigtig gjort, da Hans Hanssøns part er mindre god. – 1803. Mangler skog til gjerdefang og brænde, men har havn. – 1820. Skog neppe til husbehov. Taalelig god havn.

Holt.

Holt, Søndre.
Navnet skrives: Rødeboken s. 209 Holt, 1604 Holtt, 1723 Holt. Senere uforandret. Holt er navnet paa en liten lund eller skogholt.

Eiere. I 1624 var 2 pd. bondegods. I 1649 blev gaarden kjøpt av Preben v. Ahnen, og den laa under Fossnes til ca. 1685. 1689 var den gaat over til amtmand Tonsberg, som i 1701 sælger til bonden Haagen Erikssøn. Senere bondegods.Hvad de fødde; høiavling; saadde.

Andre oplysninger. 1668. Skog til brænde og gjerdefang; litt bøk. Intet tjenlig rydningsland. Har humlehage. – 1723. Næsten ikke skog. Middelmaadig jordart. Gode hus og gjerder; middelmaadig eng og aker. Slet fæhavn. Sagfos. – 1803. Ikke nok skog til brænde og gjerdefang. Utilstrækkelig havn. Ofte flomskade av elven. – 1820. Lite skog. Klein havn. Gaardens nedre del lider betydelig av vandfolm. Til den øvre del hører et litet vandfald med kvern.

Gravdal.
Anders Anderssøn 1722-48. Var fra Hontvet og kjøpte bruket av Søren Olssøn for 125 rdl. Født 1683, død 1768. Hans kone Maren Guttormsdtr. døde i 1765, 97 aar gammel. De hadde to barn, døtrene Maren og Anne, og mellem dem delte faren bruket i 1748.

Holt, Nordre.

Eiere. Fra 1624-ca. 35 eier Even Kjær i Slagen hele gaarden. Senere kommer den under Fossnes. I 1675 eies den av Johan Richard von Buchwaldt som hadde meget jord i Stokke. Fra ham kom gaarden til Kirsten Toller, hvis arvinger solgte til Hans Nilsen Vogn. En liten part i gaarden tillaa i flere aar et par bønder i Høijord. Fra 1723 bondegods.Hvad de fødde; høiavling; saadde.

Andre oplysninger. 1668. Granskog til noget hustømmer og smaalast. Noget rydningsland til at forbedre engen med. Har humlehage. – 1723. Skog til husfornødenhet; kan sælge litt ved. Temmelig god jord, litt mer kan ryddes. Hus, gjerder, aker og eng i slet stand. Ussel fæhavn. – 1803. Skog til brænde og gjerdefang. Har havnegang. – 1820. Skog til husbehov og litt til salg. God havn.

Anholt.

Navnet. I et diplom fra 1399 er navnet skrevet Hodhnoholt, 1494: Hanaholt, 1553: Andholt. Vi kan av disse skriftformer slutte os til at gaarden oprindelig het Hoðnuholt. Første led i dette navn maa være ordet haðna som betyr ung gjeit. Rimeligvis er Hadna her brukt som navnet paa bækken, og efter bækken har saa gaarden faat navn.

Eiere. Anholt maa i gammel tid ha været bondegods. Det bestyrkes ved et gammelt brev skrevet 1399 da biskop Eystein sælger 1/2 markebol i Anholt til Reidar Toressøn. Ved lag 1620 eier Ellev Aarholt og Ola Møkkenes hver sin halvpart i Anholt. Ellevs part gaar i arv til sønnen Per som bor her. Olas part kommer paa Tunsbergborgeres hænder, siden til Pr. v. Ahnen, saa til Madseslegten. Endelig kjøpes den 1697 av Ola Olssøn Søndre Borge. Han avstaar den 1713 til Hans Vogn som straks overdrog parten til en bruker. Siden selveiergods.

Andre oplysninger. 1668. Granskog til litt sagtømmer og smaalast; nogen bøk. Ikke mer rydningsjord paa hovedbølet, men endel paa Balsrød. Har humlehage. – 1723. Skog til husbehov; kan sælge nogen smaalast samt bøk- og bjerkeved. Temmelig god havnegang. Middels jordart, tungvint. Hus og gjerder i god stand, aker og eng noksaa bra. – 1803. Skog tildels til gjerdefang og brænde. Skarp jordbund og havn. – 1820. Skog neppe til husbehov. God havn. Tungt og besværlig bruk, lider av flomvand. Gaarden er aarvand. ( Årvann betyr  … om jord, veksestad: som gjev ujamn, usikker avling frå år til år, motsett årsikker.)

Rømminga.

 Navnet. Paa gammelnorsk Rimingjar, flertal av rimingi som maa komme av rimi som betyr langstrakt forhøining av jord. Samme navn i Hedrum. Skriftformer: 1593 Rømming, 1668 og 1723 Rømmingen.
Eiere. Rømminga var fra gammel tid krongods, men blev i 1581 makeskiftet til Henrik Ugerups enke, fru Karen Ivarsdatter paa Skjersnes. Fra hende gik gaarden over til sønnen Aksel Ugerup. I 1628 var Claus Brockenhuus (Peder Ivarssøn Jernskjegs svigersøn) eier, men et par aar efter heter det at Rømminga blev solgt til bønder. I den følgende tid eier Hans Rømminga og Auen Løken hver halvparten av gaarden.
Andre oplysninger. 1668. Granskog til noget sagtømmer; endel bøk. Al tjenlig rydningsjord er opryddet. Har humlehage. – 1723. Skog til husfornødenhet, sagtømmer og smaalast; sælger bøk- og bjerkeved. Skral havnegang. Temmelig god jordart. Sag og kvern. Hus og gjerder i god stand; aker og eng middelmaadig. – 1803. Skog til gjerdefang og brænde. Skarp havn. En ubetydelig kvernfoss. – 1820. Skog endel til salg. God havn. Et litet vandfald med sag. Lider noget av flomvand. Maatelig drift.

Flaatnes.

 Navnet skrives i Rødeboken Flatanes. 1704 Fladenes; 1605 Flottnes og Fladenness, 1668 og 1723 Flaadenes.
Første led er det gammelnorske adjektiv Flatr, flat.

Eiere. 1398 eier Gimsø kloster 2 laupar land i Flaatnes, men efter reformationen blev gaarden krongods. Siden 1600 ser det ut til at den har været bondegods.
Andre oplysninger. 1668. Skog til brænde og gjerdefang. Intet tjenlig rydningsland. Har humlehage. – 1723. Næsten ikke skog. Middelmaadig jord. Gode hus; slet aker og eng. Har havnegang. – 1803. Skog noget til gjerdefang, men ikke til brændeved. Liten havn. – 1820. Skog til behov. God havn. Lider av vandflom. Kuldlændt jord, fordrer megen grøfting.
 Gjelstad.
Navnet skrives 1668: Giellestad med Brudzrøed. 1723 Gielstad med Bruserød. Senere Gjelstad.

Eiere. Størsteparten var i begyndelsen av 1600-tallet bondegods, men i anden halvdel av aarhundredet gik mesteparten av gaarden over til byborgeren Kristen Simensen i Sandefjord. Fra hans arvinger gik gaarden over til Henrik Mogensen, og fra ham igjen ca. 1729 til Vincent Stoltenberg. Hans enke solgte 1764 til brukerne. Siden bondegods.Hvad de fødde; høiavling; saadde.

Andre oplysninger. 1668. Granskog til noget sagtømmer; litt bøk. Al tjenlig rydningsjord er ryddet. Har humlehage. – 1723. Skog til husbehov. Temmelig god jord. Vel bebygget. God aker og eng. Slet fæhavn. – 1803. Slet ingen skog. Havnen meget skarp. – 1820. Ikke nok skog til husbehov. Slet havn. Besværlig adkomst til utmarken. Lider av vandflom. God jordart.

Toverød.

Navnet skrives i Rødeboken s. 58 Tofuorud. 1668 Toffuerøed og 1723 Toeggerøed.
Gammelt navn Tofurud, antagelig sammensat med kvindenavnet Tofa. Tofa kan ogsaa være elvenavn da gaarden ligger ved en tverelv til Møkkeneselven.

Eiere. I 1525 eier St. Olafs kloster i Tunsberg halve gaarden. Denne part gaar ved reformationen over til kronen, som ca. 1650 sælger til borgermester Anders Madssøn. Hans datter Kirsten Toller arvet parten og hendes arvinger solgte til brukeren. Den anden halvpart tilhørte i begyndelsen av 1600-tallet brukeren Rasmus. Den gik senere over til Mette Manum fra Sem. Hun solgte til Nils Hanssøn, og fra ham gik den ca. 1700 over til tolder Mads Gregerssøn i Tunsberg. Fra 1740-aarene bondegod

Andre oplysninger. 1668. Skogen ødelagt ved vaadeild. Ikke mer jord at rydde. Nylig plantet humlehage. – 1723. Skog til husfornødenhet. Middelmaadig jord. Gode hus; slet aker og eng. Noksaa god havnegang. – 1803. Skog og havn til fornødenhet. – 1820. God havn. Skog til salg. God jord. Lider noget av vandflom.

 

Dagen etter gikk vi fra Fjellvang til Ødegården og tilbake.

Vi kjørte ca 2 km på Løkeveien og svingte til venstre inn til Fjellvang grendehus. Parkerte på parkeringsplassen ved grendehuset.

 

 

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Her er bloggen jeg skrev om turen min for noen måneder siden fra Kodal. Jeg var innom Ødegården og ble veldig fasinert av stedet og stedets historie. Les mer her om det:

https://synnasturmagi.blog/2018/08/11/kodal/

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Vi fulgte stien som er merket med hvite bånd, kultutstien over bekken og oppover. Rett før det lille tjernet går det en sti  over bekken og innover. Den fulgte vi. Stien var til tider ganske  utydelig, så vi peilet inn etning mot Ødegården og la i vei. Stien gikk for det meste i et slags dalsøkk, så det var egentlig ganske enkelt å finne frem.  Det var plantet gran langs store deler av «stien.» Om kort tid vil stien derfor være ufremkommelig. Mulig det går an å finne veien  oppe på toppen på høyre side. Det  må prøves i så fall. Trist om en historisk vei mellom Løke- Ødegården og Løke blir helt borte. De har jo fra gammelt av hørt sammen.

Rett før Ødegården tok vi opp en li og over noen store trevelt. Fant en sti gjennom en trang lav fjellpassasje og kom  ut i en fin skog. Skimtet Ødegård bebyggelsen lenger fremme og til høyre.

Kom frem til noen fine hytter. De gikk vi forbi og litt videre tilbake der vi kom fra, bare  nå oppe på fjellplatået. Fin utsikt ned i dalen.  Vi snudde og gikk over til Ødegården. Der studerte vi alle de flotte skulpturene som Johan Knap har samlet.  Det står mer om det i bloggen fra Kodal.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Fulgte så samme vei tilbake. Rett før det lille tjernet ved Løke tok vi en sti som gikk opp til høyre. Fulgte den opp på en slette.  Vi hadde planer om å gå over til  kulturstien som lå på andre siden av dalen. Det var ikke lett å finne vei ned og opp på den andre siden. Det gikk etter noen forsøk.

Bakken var stedvis dekket med rim denne dagen. Faktisk var det 2 minusgrader da vi startet turen.  Det ble varmere ut over dagen og frostrosene forsvant etterhvert.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Tilbake ved bilen hadde vi gått litt over 4,2 km.

Moro å utforske et område som Løke. Føler jeg kjenner det ganske godt nå. Tar helt sikkert turen tilbake. Særlig til Bastelinsåsene og Kjegla. Der var det en egen ro og veldig vakkert.

Før vi satte oss inn i bilen og kjørte hjem, måtte jeg ta noen flere bilder av vann, blader og solen når den reflekterte de utroligste farger i vannet. Blir aldri lei av slike bilder.

Dessverre ble de andre bildene, så som så. Får ikke til kontrastene mot sol/ skygge og den lave solen.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..