I går kveld tok jeg en tur for å se på månen og solnedgangen.
Jeg kjørte Fv 303 mot Larvik. Tok inn til venstre på Ulaveien, Fv 159. Deretter inn til høyre på Eftangveien, FV 159. Parkerte ved enden av veien på den store parkeringsplassen ned til Ølbergholmen.
Derfra fulgte jeg veien mot Ølbergholmen til jeg så bommen inn til friluftsområdet. Her tok jeg opp og inn i skogen. Gikk gjennom skogen og tok stien opp til Kongsbakkeodden.
På fjellet mellom Kongsbakkebukta og Grunnesund er det flott utsikt ut over havet. Der finnes spor etter krigen.
Det er tre tre stillinger, løpegraver og i bakkant et dekkningsrom, sprengt ut i en kløft. Det er laget stier, og stablett dekkningsmurer på anleggene. En liten hytte i gråstein står oppe på toppen av odden. Jeg slo meg ned nær den.
Går du helt ned til vannet ytterst på svabergen finner du helt spesielle fjellformasjoner og farger. Absolutt verdt et besøk for å utforske.
Men denne gangen skulle jeg ikke utforske. Bare se og nyte.
https://kart.1881.no/?r=F6377015
Det var ganske vindstille og lav sol da jeg kom. Litt lite skyer for å få den vakreste solnedgangen. Mot vest der månen skulle stå opp kl 19.20, fire minutter etter solnedgang var det mer disig og jeg var redd at månen ikke ville bli synlig før den var over denne disen. I vest var det også mer skyet.
I ventetiden moret jeg meg med å sette kameraet på selvutløser og ta bilder av meg selv. Ikke særlig velllykket, men moro.
Himmelen var farget lyseblå og lett rosa. Vakkert. Særlig fordi jeg kunne se vidt omkring fra der jeg sto. Jeg så både Stavernodden, Færder og Svenner fyr.
Ble ingen bilder av solnedgangen før solen var under horisonten. Den gikk ned rett i vest og sto opp rett i øst. Det skjer bare på vår- og høstjevndøgn og i går var det høstjevndøgn.
Ble litt mer skyer etterhvert. De bidro til at himmelen ble magisk. vakre og sterke farger.
Månen lot vente på seg. Fikk et glimt av den, men ikke før den var kommet ganske høyt opp på himmelen. For meg så den ut som en engel som bakset seg frem høyt de oppe. Da den først viste seg i sin fulle prakt, var den uendelig vakker med et slør av lyse skyer rundt seg. Havet ble farget gyllent, der den sendte sine gylne stråler mot meg.
Bak meg var himmelen forsatt vakker, men mer avdempet nå. Mørket begynte å sige på. Det ble vanskeligere å få fine bilder. Kontrasten mellom lys og mørke ble for stor.
Glad jeg hadde vært så forutseende at jeg hadde hodelykt med meg. Litt ekkelt å gå på stien tilbake gjennom skogen. Glad jeg ikke er mørkredd. Men først stoppet jeg nede ved sjøen. Månen ønsket meg velkommen og omfavnet meg med sitt gylne lys. Magisk.
Tilbake i bilen, var jeg skjønt enig med meg selv om at det hadde vært en flott tur. Ikke mer enn 3 km, så lang ble den ikke.
Synnas turmagi 