«For urmannen vekket trær ærefrykt og undring. Hemmelighetene til vekst, bevegelsene til bladene og grenene, måten de syntes å dø, for så å komme til live igjen om våren, plantenes plutselige vekst fra frøet – alt dette syntes å være mirakler som det fortsatt er, naturens mirakler!»
Ruskin Bond
Ha litt tålmodighet. Det er store bildefiler og de trenger litt tid for å laste seg ned.
.
I dag gikk jeg en tur på gamle trakter. Nemlig Sukke i Andebu. Har gått mye i området på 80 -tallet. Det har skjedd mye der siden den gang.
Jeg jobbet på Signofra 1983 til 1989. De tre siste årenen som leder for Nøkkkelbo. Nå Signo Vivo. Det er mye å si om de årene. Det var store utfordringe, både bygningsmessig og innholdsmessig. Jeg sto midt i dette arbeidet. Må kunne si at jeg ikke var særlig populær hos enkelte. Det blir ofte slik når store endringer gjennomføres. I dag er jeg glad for at jeg engasjerte meg. Stedet fremstår slik jeg så for meg den gang.
For å komme til Sukke kjørte jeg Fv 305 til Andebu sentrum. Her tok jeg til høyre inn på Fv 307. Tok så til venstre inn på Håskenveien, Fv 609 og fulgte den til jeg tok av til venstre inn på Molandsveien. Fulgte denne til jeg fant en parkeringsplass inne på området til Signo.
Sukke betyr «senkning, fordypning».
Signo, den gang Hjemmet for døve, kjøpte Sukkegårdene i 1931.
I mange år var det en isolert virksomhet inne på et lukket område. I dag er de døve godt synlige i bygda og mange har flyttet til boliger rundt om i disstriktet. Likevel har de bevart tegnspråkfellesskapet, fordi de bor innenfor korte avstander. Administrasjonen til Signo Vivo ligger i Andebu sentrum.
På området er det et senter for døvblinde, en skole og et kompetansesenter for barn og unge. Der er også et arbeidstilbud samt flere boliger.
Her kan du lese mer om dette:
http://www.signo.no/virksomheter/signo-skole-og-kompetansesenter/
http://www.signo.no/om-signo/om-stiftelsen-signo/
https://www.dagbladet.no/nyheter/tvangsflytter-martin-89-etter-66-ar/65842835
Ved inngangsportalen til den gamle administrasjonsbygningen fant jeg kart og beskrivelse av turen, samt flere andre turer. De vil jeg komme tilbake til en annen gang.
Jeg gikk forbi den vakre Tomaskirken. Den er verdens første og eneste sansekirke.
Tomaskirken er verdens første og eneste sansekirke
Den ble vigslet til kirkebruk av biskop Ole Kristian Kvarme og biskop Laila Riksaasen Dahl i desember 2012. Tomaskirken ligger i Andebu i Vestfold. Kirken har fått navn etter disippelen Tomas. I bibelen fortelles det at Tomas tvilte på at Jesus var stått opp fra de døde. Han nektet å tro at det var sant før han fikk legge hendene på kroppen til Jesus. Signo gir tilbud til døvblinde og døve som bruker hendene til å oppleve, lytte, se og bli forstått.
Bak kirkedørene ligger verdens største vibrasjonsgulv
54 basshøyttalere er koblet til kraftige forsterkere som forvandler all lyd til vibrasjoner. Da kan hele menigheten sanse kirkemusikken i sin egen kropp. I taket er det lysorgel som blinker i takt med musikken.
Kontrast og tydelighet er viktig i en sansekirke
Rundt vibrasjonsgulvet er det skiferstein med nedfelte ledelys og polerte steinheller. Det gjør det lettere å orientere seg for de som ser lite eller ingenting. Alterteppet er laget av robuste materialer med tydelige farger. Materialet i alter og prekestol skal tåle berøring og bevegelse.
Smak og kjenn
Under gudstjenestene tennes gjerne røkelseskaret slik at godlukten brer seg i kirkerommet. På den ene veggen er det satt opp en vannvegg med sildrende vann som renner over bibelverset: «Den som drikker av det vannet jeg vil gi skal aldri mer tørste». Flere installasjoner er på plass for å ta forsterke sanseopplevelsen.Lukt, vann, visuelle hjelpemidler, lydbølger, tegnspråk – alle sanser tas i bruk når Guds ord skal formidles i Tomaskirken.
Kirkekaffe hver gang
I forlengelsen av Tomaskirken finner vi Tomaskafeen. Rommene brukes til kirkekaffe og som møterom og har eget kjøkken.
.
Fortsatte turen på skogsveien bak kirken. Turen er godt merket. Gikk forbi vannverket og kom til et veiskille. Her kunne jeg velge flere ruter. Jeg fulgte skilt til Skør-runden.
Leste at Andebu IL v/Gunnbjørn Tangen har ryddet et nytt utsiktspunkt på den østre åsryggen på Skør. Her er det fin utsikt over det meste av Andebu sentrum og innover til Tønsberg. Gledet meg til å se utsikten derfra, selv om jeg regnet med at utsikten var begrenset på grunn av tåka som lå lavt. Fuktigheten i lufta satte seg på brilleglassene mine og jeg måtte tørke dem stadig vekk.
Faktisk ble turen veldig spesiell på grunn av tåka. Alt var hyllet inn i et grått tåke slør. Uendelig vakkert syntes jeg.
Turen gikk gjennom variert terreng fra det ene spektakulære utsiktspunktet til det neste. I alle fall tror jeg at utsikten er fin på en klarværsdag.
Kom frem til Trulsemyr. Der sto et gammelt skilt som nesten var uleselig av elde. Så bar det oppover mot Skørtoppen som rager 224 moh. Gikk langs åsryggen til jeg ved enden kom frem til et utkikkspunkt.Her kunne jeg sikkert på fine dager se langt avsted mot Bustingen og trolig også Stålerødvannet. Skør kommer av gammalnorsk skarð, altså betyr navnet åsen med et innhugg (skår).
Nede i dalen, gikk stien oppover mot enda en åskam og frem til et utkikkspunkt. Her var det postkasse som jeg kunne skrive navnet mitt i og benker og ildsted til benyttelse. Utsikten var vakker mot Andebu sentrum og Andebu kirke. På kirkegården her ligger mannen og sønnen min begravd. Var der og tente lys i går.
Herfra gikk stien i vakkert terreng med utsikt ned en bratt fjellside. Heldigvis var det tau å holde meg i. Fra bunnen av stien var det kort vei tilbake til bilen. For meg ble turen 5 km lang.
Synnas turmagi 
En kommentar om “Skør – runden”