«Ingen kan stoppe lyset, fugle
sangen og kjærlighetens pulsslag i verden.
Jeg elsker lyset, men skjønner det ikke før det er mørkt.»
Andreas Forbod
Fra Fv 303 i Tjølling tok jeg av til Ula, Fv 159 og fulgte veien til jeg tok av inn til høyre, Eftangveien, Fv 158 og fulgte den så langt den gikk. Parkerte på parkeringsplassen til Ølbergholmen.
Vanligvis har jeg gått runden rundt Sandvikbukta, Kongsbakkebukta, Kongsbakkeodden, Ølbergholmen, langs vannkanten ut på Porsviktangen, gjennom campingplassen og tilbake til parkeringsplassen.
Eftang, område er i Larvik kommune, tidligere Tjølling kommune. Eftang eller Eftanglandet er halvøya mellom ytre del av Viksfjorden og Skagerrak. Det er et jordbruksområde med noe fritidsbebyggelse. Kysten veksler mellom svaberg og grunne sandbukter. Området har viktige natur- og friluftsområder.
Eftang fra norrønt, elptangr betyr svanesund
Her er en blogg jeg skrev om en slik tur:
https://synnasturmagi.blog/2018/05/26/olbergholmen/
Hadde lenge tenkt at jeg ville gå fra Sandvikbukta mot Ula. Har gått der før, men jeg har snudd ved Ulvebakke. Denne gangen ville jeg prøve å gå langs sjøen så mye som mulig helt frem til Ula.
Har sett at det er mulig å ta meg frem litt lenger inne i landet. Vil du gå denne veien, kan du se veibeskrivelse og kart her:
https://www.oslofjorden.com/kyststi/vestfold/kyststi_eftang-ula_larvik.html
Jeg valgte å gå fra parkeringen på en navnløs vei som går til hyttene øst for Sandvikbukta. Jeg gikk langs jordet det siste stykket ned. Fint å gå der nå når det er frost i bakken.
Sandvikbukta er et plantefredningsområde med blant annet vasskjeks og 220 registrerte fuglearter.
Formålet med fredningsområdet er å bevare en botanisk forekomst med den nasjonalt svært sjeldne og truede arten vasskjeks og dens livsmiljø. Sandvikbukta har også en flott sandstrand. Den ligger vakkert til mellom Båsekollen og Merraglova. Det går også en vei ned til denne bukta. Den går fra Søndre Eftang, forbi lille Eftang og ned til hyttene i området.
Vakkert med det blålige lyset og de skarpe fargene på morgenhimmelen. Solen var skjult bak en sky, men dannet et magisk fargespill på himmelen. Jeg nølte med å gå videre. Var redd for å gå glipp av den vakre himmelen. Måtte gå gjennom en liten skog østover mot Råhals og Blyberget. Kom ned til et vakkert hyttetun med tennisbane og eget kaianlegg. Ser ut som det er en eier til alt sammen. Flott ferieidyll.
Enda litt lenger mot øst kom jeg inn i Ringane naturreservat.
Ringane naturreservat ble opprettet i 2006. Naturreservatet ligger to og en halv kilometer sørvest for Ula tettsted, på ytre del av Torsøyhalvøya. Reservatet omfatter rullesteinstrand, svaberg, strandsump, noen mindre strandenger og kalkrike tørrenger. Lengst fra stranda er en sump med svartorskog.
I reservatet vokser den sjeldne planten vasskjeks, en skjermplante som i nyere tid bare er funnet noen få steder i Vestfold, Østfold og Vest-Agder.
Verneformålet er spesielt strandområde med variert vegetasjon.
Denne dagen kunne jeg gå tørrskodd over steinen i vika. Ved høy vannstand må jeg gå helt rundt. Må ganske langt inn før det ikke lenger er sump og umulig å gå. Vakkert med is mellom steinene. Solen skinte og dannet det vakreste mønster i isen.
Jeg fortsatte rundt Odden til Store Solbergstrand. Litt lenger borte fra sjøen ligger en stor fritidseiendom. Noen håndverkere holdt på med snekring der. Det hørte jeg godt. Ikke så mange andre lyder som forstyrret freden.
Klatret opp stigen til Solbergodden og ned på andre siden. Vakkert der. På toppen av berget sto en vakkert steinfigur. Nydelige fjellformasjoner omkranset den lille steinstranden. Gikk tilbake og tok første sti inn til høyre og forbi en hytte. Kunne se ned til Lille Solbergstrand. Herfra gikk jeg Stubakkveien og tok til høyre der den delte seg i et veikryss. Fortsattte langs et hvitt gjerde. Der det endte gikk jeg inn til høyre. Der var det fin utsikt over havet og ned på enda en stor fritidsbolig med tennisbane.
Her måtte jeg klatre litt og vasse gjennom kratt for å komme videre. Gikk ned i en kløft og opp på andre siden. Der var enda et berg. Flott utsikt mot Jippefjell og et lite hvitt hus. Jeg kunne se over til Svenner fyr.
«Svenner fyr stasjon ble fredet i 1997 og fyr stasjonen er i dag et kulturminne av nasjonal verdi.
Skrint jordsmonn og et særdeles hardt klima gir Svenner et særegent, botanisk mangfold. Øy gruppen har stor betydning for trekkende småfugl om våren. Store mengder ærfugl, flere kolonier med sildemåker og gråmåker, svartbakk og fiskemåker hekker på SVenner i April-Juni. Fuglelivet ble fredet i 1935, og fredningen omfatter forbud mot jakt og fjerning av egg.
Allerede i middelalderen var Svenner en viktig uthavn for lokale fiskere. Da seilskutefarten økte i omfang, måtte leia sikres med sjømerker, og et losvesen ble etablert.
I 1794 ble det stasjonert fast los på Svenner. Fortøyningsringer ble montert i fjellet. Øst for fyret ble det satt opp et dagmerke.»
Det første fyret ble satt i drift 22. oktober 1874.
Selve fyrlykta kom fra Lista. Samtidig bygde man en bolig for fyr-mesteren og hans assistent-familie, Steinhuset. Dette ble oppført av straffanger fra Akershus festning og med stein far Østfold. Disse hadde bygd Torbjørnskjær fyr noen år tidligere. Dagens fyr ble oppført i støpejern i 1900.
Selve fyret ligger på Korpekollen i øygruppa Svenner ca 3,5 nm utenfor Stavern i Larvik kommune. Tårnets høyde er 18,7 meter og toppen ligger 40,3 meter over havflaten. Lys-vidden er 17,8 nautiske mil, Selve fyrtårnet er dessverre nå stengt for publikum.
Fyrstasjonen ble avbemannet og helautomatisert i 2002. Fyrlykta ble fra starten tent med olje og i 1961 ble det montert et dieselaggregat i et eget maskin hus på framsiden av selve fyrtårnet, og selve lyskilden ble elektrisk. Dagens fyrpære er på størrelsen med en frontlyktpære til en bil, men takket være prismer lyser den altså over 17 nm.»
Jeg fortsatte over flotte knauser. Noen frosne vannpytter skinte vakkert i solen. Ved Håglova så jeg ned i den dype kløften og over på andre siden. To metallstikker sto opp fra toppen. Undres hva de brukes til?
Klatret ned til en hytte innerst i vika. Fortsatte på Stubakkvveien til Ulvebakke. Der ender veien. Jeg gikk opp bak en hytte og fortsatte i terrenget forbi en hytte med et svømmebasen. Gikk ned i Hasteinsvika og over enda et berg og ned i Bussinghavna. De som eide hytte der, måtte være glad i planter. Idyllisk. Lenger enn dit kom jeg ikke langs sjøen.
Bestemte meg for å gå innover i landet og ta runden rundt Holtefjell til Ula.
Gikk veien fra Bussinghavna og innover og oppover. Veien gikk i et terreng med mange steiner. Ganske særpreget. Kom inn på Hvitveisveien og fulgte den. Fortsatte på Blåveisveien til den endte. Derfra gikk det sti frem til turistforeningens blåmerkede sti rundt Holtefjell. Etter få meter tok jeg avstikkeren mot høyre, opp til Holtefjell søndre. Der er det flott utsikt ut over ytre Oslofjord med Rauer og Svenner som de nærmeste øygruppene.
Av hensyn til hytte-eierne er ikke postkassen plassert på dette utsiktspunktet. Gikk tilbake til stidelet og fortsatte nedover den blåmerkede stien som snart tok en venstre sving. Der kom jeg frem til et skilt som det står Holtefjell N på. Tok av her og fulgte stien opp mot nord toppen, som både er det høyeste punktet på 93 moh, og har postkassen plassert ca 15 meter før selve toppen. Selvsagt skrev jeg meg inn i boka. På toppen er det en flott varde, fjordgløtt og utsikt vestover Eftanglandet.
Stien går videre gjennom Bjønneglova, ned lia til et jorde, krysser dette, så til vei forbi Refsholttjønna og til Ula.
«Refsholttjønna naturreservat ble opprettet i 1981. Det er 104 dekar stort. Halvparten av arealet er vann. Refsholttjønna er et næringsrikt vann med rik kantvegetasjon. Svartor er et markert innslag i kanten av vannet. Det høye gresset takrør har etablert seg langs strendene, og det er tegn til gjengroing rundt vannet.
Refsholttjønna viktig for ender på trekk, særlig om høsten. I september og oktober kan man se hundrevis av brunnakker, stokkender og krikkender i reservatet. I det vesle våtmarksområdet finner endene hvile og mat før avreise.
Nord for tjernet er det en myr. På selve myrflaten er vegetasjonen fattig, mens
myrkantene har til dels rik vegetasjon. Deler av myra som ligger nærmest vannet
er hengemyr, med åpent vann under et lag av torvmose og andre planter.
Formålet med fredningen er å bevare et viktig våtmarksområde i sin naturgitte tilstand og verne om et spesielt rikt og interessant fugleliv, vegetasjonen og annet dyreliv som er naturlig knyttet til området.»
Rett før Ula camping ved Refsholttjønna tok jeg blåmerket sti bratt opp til venstre. Oppe på sletta fulgte jeg stien noen hundre meter til et stiskille. Til venstre er det merket sti opp til Klokkeråsen. Rett frem er det umerket sti til Grøtvika – en rullestein strand. Til høyre fortsetter merket stil til Holtefjell. Stien opp til Klokkeråsen er ulent og litt bratt, men den er farbar for de fleste. Det er satt opp en enkel tretrinnstrapp på starten.
På toppen er det et flott skue over strendene i Ula, Ula sentrum og havet utenfor med Svenner fyr.
Absolutt en avstikker ingen bør gå glipp av.
Tilbake på stien mot Holtefjell passerte jeg særegen løvskog og Askvikmyra, en myr med rikt fugleliv før jeg kom til et veg og hytteområde.
Askvikmyra naturreservat ligger 300 meter fra sjøen, vel en kilometer sørvest for Ula tettsted. Den er en mindre skogsmyr i kupert åsterreng.
.Myra ligger rundt 30 meter over havet, mens kollene omkring strekker seg til mellom 70 og 90 meters høyde. På myra vokser det dvergutgaver av furu og bjørk. På de våteste stedene er det svartorsump med sverdliljer.
Sverdlilje blir mellom en og halvannen meter høy, i sjeldne tilfeller to meter. Bladene blir opp til 90 cm lange og 3 cm brede. Bomstene er kraftig gulfargede, 7–10 cm på tvers, og med typisk iris-form. Fruktener en tørr kapsel som er 4–7 cm lang og inneholder mange blekbrune frø. Sverdlilje blir av mange regnet for å være en svært pen plante.
Formålet med fredningen er å bevare et spesielt myrområde med sitt biologiske mangfold i form av naturtyper, økosystemer, arter og naturlige økologiske prosesser. Området er sjeldent og egenartet ved å være en av de aller siste gjenværende myrer med opprinnelig preg som ligger svært nær sjøen.
Hytteområdet jeg nå kom inn i kalles Holtefjell hytteområde.
http://www.holtefjell.info/Nytt.html
Det går en privat hyttevei østover fra Stubakkveien innover i området. Den heter Holtefjellveien, med noen innslag av blomsternavn.. Den greiner seg ut i det store Holtefjell hytteområde og ender ved småbåthavna i Fisebukta. 90 hytter har adresse til Holtefjell.
Rett før dette området gikk det en sti ned til Fisebu fra stien jeg gikk på. Det er et gammelt hyttteområde med tre hytter. Gikk ned til stranden. Derfra kunne jeg se over til den nye havna til Holtefjell vel i Fisebukta og over til stranden ved Fisebu, bak Fisebuodden.
Fant noen artikler om dette område:
https://www.op.no/nyheter/ma-rydde-opp-i-ulovligheter/s/1-85-3716742
https://www.op.no/nyheter/ja-til-bryggefjert-ved-fisebu/s/1-85-2764496
Herfra gikk jeg opp i Holtefjellveien og fulgte den forbi Jordbærveien, Nypeveien og Kaprifolveien. Der Kaprifolveien startet gikk jeg ned Holtefjellvein til venstre. Så gikk jeg til venstre inn Liljekonvalveien. Fortsatte der veien tar en skarp sving til høyre og fulgte den så langt den gikk. Her går det en sti til høyre for en hytte, gjennom en trang passasje mellom to steiner og inn på Hvitveisveien, eller veien som går opp til Hvitveisveien. Jeg tok til venste og gikk nedover mot Bussinghavna. Et stykke nede i veien, ved et hogstfelt tok jeg en sti inn til høyre.
Jeg fulgte denne stien, tokav til venstre i første stidele og så til venstre i neste stidele. Da kom jeg ned til Stubakkveien ved Ulvebakke. Fulgte Stubakkveien et stykke. Tok av på en sti ned mot Store Solbergstrand. Herfra gikk jeg samme vei som jeg kom, forbi Ringane naturrreservat. Tok noen fine bilder der, før jeg fortsatte ut på Merraglova. Tok enda flere bilder. Tilbake ved Sandvikbukta koste jeg meg med å ta bilder av vannet og Båsekollen i sol.
Tilsammen ble turen på 13,5 km.
https://kart.1881.no/?r=F6346597
Her er en artikkel om Eftang, sett med fugleperspektiv.
«Eftangstrendene spenner helt fra Ølbergholmen i vest til Solbergodden og Fordoppa i øst. Den grunne Sandvikbukta ligger sentralt i området. I disse farvannene, samt litt lengre ut – rundt Svartskjær og Flaten – raster mye vannfugl i vinterhalvåret. Innimellom de alminnelige artene som ærfugl og svartand, finner en nesten alltid en og annen alkefugl, havelle, sjøorre og, hvis en er heldig, ofte lom eller lappedykkere. Teisten er en karakterart i området og noen individer av arten fisker ofte etter tangsprell helt inne i Sandviksbukta.
Både de flate grasslettene på Andebakke (rett vest for Sandviksbukta) og sumpen i Ringane (på østsiden av Sandviksbukta) er gode fuglelokaliteter hvor trekkfugler slår seg ned vår og høst. Begge stedene kan som regel skilte med barflekker eller flekker med åpent fersk/brakkvann selv i strenge vintre og tiltrekker seg derfor en del overvintrende fugler. I Ringane observeres ofte bekkasiner (både kvart og enkelt) og en sjelden gang vannrikse vinterstid. Skjærpiplerke er for øvrig en karakterart i Eftangstrendene om vinteren. Opp til 50 skjærpiplerker har blitt talt opp her ute på én dag i desember. I vintere uten for mye is, ligger ofte mye andefugl i Viksfjord. Fra Eftangsida (ved Kåvan og hyttefeltet rett vest for Fristad) har en god utsikt ut over dette fjordområdet. Lappfiskand er en av artene en kan være så heldig å “spotte” i denne delen av området.
Eftang tilbyr glimrende muligheter for telling av visuelt trekk. Fjellknatten mellom P-plassen ved “veis ende” og Andebakke er et strategisk oppstillingspunkt i så måte. Herfra kan en observere store mengder trekkfugl, som finker, troster og duer. Om høsten passerer gjerne mye rovfugl like på innsiden av Eftanglandet. På de beste dagene kan en observere mellom 100 og 200 våk. En del sjeldne rovfuglarter, blant annet glente og svartglente, har også blitt sett trekkende forbi Eftang. Sjeldenhetene oppfattes vel ofte som “krydderet” i fuglehobbyen. At et område tiltrekker seg et bredt og variert spekter av fuglearter, inkludert sjeldenheter, er dessuten en bekreftelse på en strategisk beliggenhet og/eller stor verdi som raste- og beiteplass for fugl på gjennomtrekk.
Når sørvest-kulingen feier over landet og regnet pisker ned, er vel sjøfugltelling noe av det mest fornuftige det går an å ta seg til? Sjøfugltellinger fra Eftanglandet kan være en givende sport. Solbergodden er et godt valg for den sjøfuglinteresserte. Havsuler, havhester og krykkjer i store antall, samt mindre antall joer, lirer og mer sjeldne gjester kan forventes å fryde et stort og vått teleskopøye på en dag med klaff på sjøfuglfronten.
En rusletur i kultur- og skoglandskapet på Eftanghalvøya gir rom for varme og varierte naturopplevelser. Her finnes staselige, små svartorsumper og tørre knauser med vindslitte furuer. Dvergspett, musvåk og spurvehauk hekker i disse kystnære skogene. I trekktidene kan en se et variert utvalg av trekkfugl som har slått seg ned en stakket stund før de forlater landet.
Arne Heggland
Her er en annen link. Den handler om Eftanggårdene:
https://vf.disnorge.no/eftang-
Synnas turmagi 