Verdens Ende som utgangspunkt

Vippefyret på Verdens Ende

Det har ikke blitt så mange turer i det siste. En virusforkjølelse har slått meg helt ut. Jeg kjenner meg frisk og våger meg ut på tur. Dagen etter er jeg i dårlig form. Så prøver jeg igjen etter et par dager og det samme skjer igjen. Kroppen vil liksom ikke spille på lag. Har funnet ut at det er best å ta turer der det er ganske flatt. Det er lettest for kroppen å takle. Dessuten glemmer jeg at formen er laber, når det er så mye vakkert å se og oppleve.

I forgårs prøvde jeg igjen. Turen gikk til Verdens Ende. Jeg ville oppleve soloppgangen, så jeg startet hejmmefra kl 07.30. Beregnet en times kjøretid.

Verdens Ende ligger i nye Færder kommune, helt sør på øya Tjøme, hvor Tønsbergfjorden og Skagerrak møtes.

Verdens Ende het opprinnelig Helgerødtangen, men det nye navnet fikk den med turistene som kom i begynnelsen av 1900 tallet.

Før dette var området mest kjent som fiskehavn og som utkikkspost for loser på jakt etter oppdrag.

Havnen er tradisjonen tro fortsatt i bruk som fiskerikai, men er nå en også mye benyttet gjestehavn for ferierende i båt. Her finnes servicebygg og fasiliteter for båtturister, toaletter og dusj, samt vaskemaskin med mer.

De bølgende svabergene stedet er så kjent for, ble formet av isbreer for mer enn 10 000 år siden. Her ligger nå også Færder kommunes Tusenårssted, utformet av landskapsarkitekt Marianne Leisner.

Det er en storslagen utsikt mot Skagerrak med flotte svaberg og holmer. Det er kjent for sitt vippefyr som er bygget opp av rullesten hentet fra Tjømes strender. Dette vippefyret er avbildet utallige ganger av ivrige turister og fotoentusiaster. Selv har jeg en gang klart å fange fullmånen i kurva på vippefyret. Det var magisk.

Jeg fanget månen
Nesten i kurven

Jeg har tatt turen ut dit utallige ganger, alene eller sammen med venner og barnebarn. Det er like vakkert der både vinter og sommer, enten det er sol eller ruskevær. Herlig å ta turen når bølgene slår inn over svabergene og jeg kan kjenne hvordan naturkreftene herjer.

Et vippefyr er et fyr der lykta henger i den ene enden av en lang stav som kan vippes slik at lykta senkes for å tenne den, og heve den for å gi lyssignal. Lykta består ofte av en bålkurv. Vippefyrene er en av de eldste fyrtypene. De krevde lite byggearbeid, fordi det holder med en plattform eller enkel struktur som vippestanga er montert på; eventuelt kunne den settes på en eksisterende bygning. Vippefyr-systemet ble generelt sett på som ineffektivt, da det ga lite lys og var vanligvis upålitelig.

Teknologien ble innført i Danmark på 1600-tallet. Det første vippefyret i Norge var Kvitsøy fyr, som ble etablert i 1700. Deretter fulgte Lindesnes fyr i 1725.

Vippefyret på Verdens Ende ble oppført i 1932, samme år som kong Haakon VII åpnet Vrengen bru.

Det er en restaurant rett overfor vippefyret med flott utsikt over området rundt.

I juni 2015 ble den gamle funkisrestauranten revet, og erstattet med et nytt bygg. Her åpnet Færder nasjonalparksenter juni 2015. Senteret huser nasjonalparksenter med utstilling, restaurant og kontorer for nasjonalparkforvaltningen. 2.etg. er bygd som en rotunde i glass, med 360 graders utsikt og utstillingsareal.

Da jeg kom frem, sto det allerede en mann ved restauranten. Han hadde rigget seg til for å ta bilder av soloppgangen. Han ville fange solen i det den sto opp over Færder fyr. Til det var han nok for tidlig ute. Jeg har funnet ut det skjer først rundt 4- 7 februar. Skal prøve å turen tilbake da. Kan tenke meg at det vil være et vakkert syn.

Færder fyr

Færder fyr er en fyrstasjon i Oslofjordens munning. Den ligger på den midterste av de tre øyene som utgjør Tristein (også kalt Lille Færder). Øyene tilhører Færder kommune i Vestfold. Fyret ble støpt i jern ved Bærums verk. Det ble ferdigstilt i 1857 og rager 47 meter over havflaten. Selve tårnet måler 43 meter og er landets nest høyeste støpejernstårn. Lysstyrken er 3 570 000 candela og lysvidden 19 nautiske mil.

Tristein ble i 2013 en del av Færder nasjonalpark, og var tidligere omfattet av Ormø-Færder landskapsvernområde.

Det første Færder fyr ble bygd i 1697 på øya Store Færder like nord for dagens fyr. Dette var et privat fyr formet som en åpen, smidd fyrgryte. Gryta stod rett på bakken og fyrpasseren etterfylte med kull og ved hele natta. På et år ble det brent omkring 540 tønner med kull. I 1799 overtok det offentlige ansvaret for fyrdriften, og et tårn med stor lykt stod ferdig i 1802. Kullfyret ble erstattet av et linseapparat og fyrlamper drevet på petroleum i 1852. Få år etterpå ble også et nytt tårn bygd på øyene litt lenger sør, der det stod ferdig i 1857. I dag drives fyret av elektrisitet.

Færder er med sin beliggenhet et av hovedmerkene til skipsfarten i Oslofjorden. Området rundt Færder fyr kan være meget værhardt, og karakteriseres av «Den norske los» som et farlig sted å være når høststormene setter inn.

Hele fyrstasjonen fikk status som fredet etter lov om kulturminner i 1997. Man kan også fortsatt se ruinene etter bebyggelsen på Store Færder.

Færder fyr har et moderat kystklima med relativt lite nedbør, milde vintrer, varme somrer og liten forskjell mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Meteorologisk institutt har drevet meteorologiske målinger på Færder fyr siden 1885. Målestasjonen ble automatisert i 2006.

I den rekordvarme sommeren 1997 ble det registrert i alt 18 tropenetter ved målestasjonen. Færder markerer seg dermed som det stedet i Norge med flest tropenetter, det vil si sommernetter da nattetemperaturen ikke går under 20 grader celsius. Høyeste og laveste registrerte temperaturer på Færder er henholdsvis 28,0 grader 10. juli 1955 og −23,0 grader 25. januar 1942.

Jeg ruslet ned til den store moloen som forbinder «fastlandet» med alle holmene og skjærene på utstiden. Den gjør at det finnes en trygg småbåthavn på Verdens Ende.

Om sommeren er det fine badeforhold fra svaberg og holmer, spesielt for barn, med en egen barnevennlig badeplass. Det er også badeplattform beregnet for bevegelseshemmede.

Jeg gikk over den vakre broen som gjør det mulig å komme ut på en av Sandholmene. Denne broen er også foreviget mange, mange ganger. Det er et vakkert og magisk skue når fullmånen speiler seg i vannet foran broen. Jeg har fått det med meg mange ganger.

Denne morgenen gikk jeg så langt ut jeg kom. Lyset var vakkert blått og ga en trolsk opplevelse. Det var mange skyer, så jeg visste at soloppgangen ikke ville bli den mest spektakulære. Uansett var det vakkert å gå der helt alene og bare nyte naturens stillhet og blåtimen.

Jeg rakk tilbake til restauranten akkurat i det solen sto opp. Dessverre så jeg den ikke. Bare lysskinnet fra den. Uansett var det vakkert. Ble stående å nyte synet litt.

Så tok jeg beina fatt tilbake mot parkeringsplassen. Derfra gikk jeg over et jorde. Ved enden av jordet er det satt opp en infotavle med kart over området, Moutmarka. Det var dit jeg hadde tenkt meg.

Jeg tok en avstikker tilSkåetangen og fulgte stranden til Mokjerka og tilbake til parkeringen ved Verdens Ende.

Jeg fulgte Skåeveien. Gikk gjennom porten inn til strandområdet som også er beiteområde for sau. Herfra tok jeg til venstre ut mot Skåetangen.

Veien ut ble bygget av russiske krigsfanger.

Her er det rester etter kaserner, både dekkede og udekkede vanlige hus. Helt ute på tuppen er det en stilling som har innehold en stor lyskaster, med tre mitraljøsestillinger som dekker sjøkanten, samt stillinger for to luftvernkanoner. Det er sprengt ut og bygget vei frem til denne støtteposten.
Lyskasterstillingen her på Skåetangen var til hjelp for kanonene på Torås fort på Tjøme.

Dette fortet lå så langt inne på land at de ikke hadde lyskastere som kunne rekke utover havet fra dette nivået. Stillingen på Tjønneberget på Hvasser med sin 150cm lyskaster gjorde samme nytten som denne her.

Steinformasjonene og de vakre rødlige fargene i fjellet fasinerer meg. Det er et utall kløfter som skjærer seg inn mellom knausene. Vakkert og spesielt.

Området ligger i Færder nasjonalpark.

Parken omfatter 325 km² sjøareal og 15 km² landareal. Verneplanen for Færder nasjonalpark ble vedtatt av Kongen i statsråd 23. august 2013, og nasjonalparken ble offisielt åpnet 31. august 2013, som den 37. nasjonalparken på det norske fastlandet og den første i Vestfold.

Nasjonalparken strekker seg fra Ormøy i nord til Færder fyr i sør. Øyene sør for Hvasser og Verdens Ende inngår i nasjonalparken. Det gjør også Moutmarka, som er den viktigste lokaliteten for beitemarkssopp i Vestfold og et av landets viktigste insektområder.

Den fredete fyrstasjonen Færder fyr på øya Tristein og det gamle fredete fyrmiljøet på Store Færder er en del av parken. Det samme gjelder Grevestuen på Mellom Bolæren, som er en av de eldste jakthyttene i landet og landskapsvernområder som Ormø–Færder og Storemyr–Fagerbakken i Færder, samt en rekke naturreservater. Sammen med Ytre Hvaler nasjonalpark i Østfold og Kosterhavets nationalpark på svensk side utgjør Færder nasjonalpark en stor og nesten sammenhengende økologisk og landskapsmessig enhet på til sammen cirka 1 100 km².

Sjøområdene har stor variasjon i livsmiljøer med både fjellkløfter og bløtbunnsområder, og det er et stort artsmangfold både på grunt og dypt vann. Sjøbunnen er også vernet. Parken speiler en kystkultur med kombinasjon av fiske, landbruk og sjøfart gjennom generasjoner. På land finnes det gravplasser, steingjerder og historisk kulturlandskap med beiter, slåttemarker og historiske bygninger.

Som store deler av Vestfold består berggrunnen i nasjonalparken av larvikitt, en metamorf og hard bergart. Under siste istid lå hele parken under den isbreen som da dekket hele Norge. Siden hevet landet seg, og selv idag foregår det en meget langsom landhevning. Mesteparten av det løsmateriale som en gang dekket parken ble derfor vasket ned i lavereliggende deler og danner sjøbunnen i dag. På tørt land er det derfor en dominans av blankskurte sva og koller med tydelige skuringsstriper som viser isens retning fra nord mot sør. Bare i enkelte bergkløfter og mer beskyttete områder finner vi løsmateriale som danner grunnlag for en nokså sparsom vegetasjon.

Den eksponerte beliggenheten til tross, nasjonalparken har et rikt planteliv med flere sjeldne arter som kammarimjelle og gul hornvalmue, begge med en sterkt begrenset sørlig utbredelse. Strandvegetasjonen ellers er preget av salttålende arter som som strandkål, strandmelde, strandkjeks og strandreddik.

Gikk tilbake samme vei jeg kom og fortsatte rett frem inn i Moutmarka naturreservat.

Fylkesmannen i Vestfold foreslo i 2004 overfor Miljødepartementet å opprette Moutmarka naturreservat over et areal på 734 daa, derav 130 daa sjøareal. Fra 23. august 2013 inngikk Moutmarka i den nyopprettede Færder nasjonalpark.

Moutmarka er et populært lett tilgjengelig friområde med strandlinje mot Tønsbergfjorden. Området eies i dag av Oslofjordens Friluftsråd. Oslo kommune pluss fem Vestfoldkommuner kjøpte i 1954 et areal på 300 mål og ytterliger 400 mål i 1958. Dermed ble det forhindret at området ble hytteby, slik det var fare for etter at det hadde vært utskifting av det som tidligere hadde vært felleseie og felles beitemark for bøndene i Utbygda.

Moutmarka er et godt eksempel på lyngheilandskap også i Vestfold. Moutmarka har en lokalitet med mange rullesteiner som er en del av endemorenen som isbreen etterlot seg for cirka 11 200 år siden. Morenen er en del av Tjøme-Hvaler-trinnet. Rullesteinene er fredet.

Stiene er gode. Det er lagt ut klopper på de våteste partiene. Variasjonene gjør Moutmarka spennende. Du går i skog, på svaberg, på myr, og over eng med masse blomster sommerstid. På beitene går både sau og kyr. To kyr har jeg lest et sted. Langs sjøen er det glattskurte svaberg med fine glover i nord-sør retning hvor kratt og vekster finner fotfeste. Rullesteiner finns i alle størrelser for den som er glad i å se hvor mange steintyper det er å finne. Her er det ikke tid til å kjede seg.

Moutmarka går for å være et av de fineste stedene i Oslofjorden.

Det er fobudt å sykle og ri i Moutmarka, og ikke tillatt å telte. Men, det er fine campingplasser sør og nord for området.

Moutmarka ligger åpent til og det blåser ofte fra sørvest.

Denne dagen var det nesten vindstille. Jeg nøt å være ute. Har gått i området mange ganger før, både på vinter- og sommertid. Like vakkert uansett årstid. Jeg gikk bort fra de merkede stiene og fulgte strandlinja. Det var ikke snø, bare litt is på stiene. Noen vanndammer var dekket av et tynt islag. Svabergene var tørre og ikke glatte. Derfor kunne jeg balansere på steiner og svaberg, hoppe ove små kløfter uten å være redd for å gli.

Himmelen speilet seg i vann dammene. Der det var en tynn ishinne, kunne jeg skimte fjellet og steinene under. De dannet de mest fantastiske mønstre og figurer. Solstrålene forsterket nyansene i fjellet og ga de vakreste farger. Ulike sjøvekster gå det samme inntrykket. Ren magi. Blir aldri lei av å vandre rundt med slike vakre hemmeligheter skjult under overflaten. Jeg støtte også på herr og fru Moutmark. Er de ikke vakre!

Fru Moutmark
Herr Mautmark

Ved Taradynga hadde småfuglene samlet seg. de sang så vakkert. Området hadde fler små vakre dammer, der himmelen speilet eg i vannet. Vakkert. Selvsagt måtte jeg helt ut på Taredyngrevet. Flotte fjellformasjoner og vakre farger.

Herfra kunne jeg se over til Steinmannen. Han hadde jeg lagt merke til før og det var morsomt å hilse på han igjen. Han sto så stødig og fast oppe i en liten fjellside.

Jeg gikk samme vei tilbake til parkeringsplassen. Ved parkeringsplassen ligger Stall Verdens Ende og Den lille dyreparken.

Den lille dyreparken ligger på Stall Verdens Ende like ved parkeringsplassen, og er åpen hver dag fra 24. juni til 27. august. Gratis inngang. Her er ulike dyreslag som kaniner, griser, sauer, høns og hester. Ulike aktiviteter med rundridning og kjøring med hest og vogn fra kr. 50,- per person.

Stall Verdens Ende er åpent hele året og har ridning for alle aldersgrupper.

Turen var helt magisk. Selv m jeg hadde vandret rundt i mange timer, var jeg ikke sliten. Til det var det for mye spennende å se. Du skulle ha vært med meg.