I går tenkte jeg at jeg skulle gå kyststien fra Vear og sørover.
Jeg kjørte E18 nordover og tok av inn på Stokkeveien, Fv 560 mot Stokke. I Stokke tok jeg til venstre inn på Fv 303, Melsomvikveien og fulgte den frem til Vear.
For å gå kyststien, kan jeg parkere langs Bekkekveien på en p. plass tilrettelagt for turgåere og gå ned Rakkevikveien og Geitekleiva for å komme til sjøen. Har gått turen flere ganger. Den er lettgått og er en fin tur med fin utsikt over Vestfjorden
Ombestemte meg. Da jeg passerte Stokke, fikk jeg se Akersvannet. Det fikk meg til å prøve å finne en vei ned til vannet. Hadde ofte hatt lyst til å finne ut mer om området rundt dette vakre vannet. Visste at det ikke var tilrettelagt for turgåere. Tenkte at nå er rett tid, fordi jeg kunne gå på jordene, nå senhøstes. Dessuten var det litt frost i bakken, slik at jeg ikke ville synke for mye ned i vått underlag.
Kjørte inn på første vei til venstre etter grensa til Tønsberg. Der var det fin utsikt over vannet, men ingen steder å parkere. Snudde. Prøvde meg også inn neste vei, Bruåsen. Fant heller ikke der et sted å parkere. Ga meg ikke, så jeg kjørte mot Vear og parkerte på baksiden av Vearhallen, nr 561. Det går en vei ned til venstre og inn bak hallen fra hovedveien.
Møtte noen damer som var ute med hundene sine. Spurte dem om det gikk stier ned til vannet. Det visste de ikke, men de fortalte at lysløypa gikk innover i området, opp på åsen og tilbake i en sløyfe.
Ok, tenkte jeg. Jeg prøver. Finner sikkert et sted, der jeg kan gå ned til vannet.
Lysløypa var kjedelig og jeg begynte nesten å angre på at jeg hadde gått denne veien. Lysløypa gikk på vestsida av hovedvein og jeg fulgte den sørover. Der den svinger oppover mot høyre tok jeg en sti innover til venstre.
Kom da raskt inn på Bruåsen veien. Fulgte den opp og ned på andre siden mot den første veien jeg kjørte inn. Møtte en mann som drev på med å grave der. Spurte han om veien videre. Han forklarte at veien tok en sving mot høyre nede ved det første huset. Der var det et innkjøring forbudt skilt. Jeg skulle gå forbi det andre huset. Der gikk det en vei ned til vannet.
Akersvannet er en grunn og næringsrik innsjø. Vannet har et begrenset nedbørfelt, med bare små tilsig fra Stokkemyra i sørvest og Akersmyra i nord. Utløpet er gjennom Melsombekken i sørøst til Melsomvik. Her har det vært både mølle og sagbruk, og det var Nøtterøy kommune som hadde fallrettighetene.
Vannet lå opprinnelig 16 moh, men er to ganger senket med en meter (1935 og 1967), og ligger derfor i dag 14 moh.
Vannet huser en rekke fiskearter, som gjørs, gjedde, abbor, ål, vederbuk, brasme, og sørv. Vannet er særlig kjent for sine storvokste gjedder, og forekomsten av gjørs.
Hele vannet ble sammen med deler av strandsonen fredet som naturreservat den 2. oktober 1981.
Ved veien ned sto det skilt om at det var blågrønnalger som var giftige i vannet. På nettet fant jeg at det i 2015 var slike alger der. Har ikke sett noe om slike alger siden i vannet. Håper det er gamle skilt som ikke er tatt bort.
https://www.fylkesmannen.no/nb/Vestfold/Arkiv—Nyheter/2015/08/Giftige-alger-i-Akersvannet/
Her er en artikkel som er skrevet på bakgrunn av innspill om dårlig fovaltning av vannet:
https://www.sb.no/fiske/akersvannet/nyheter/emma-27-mener-akersvannet-er-odelagt/s/5-73-172966
Det er laget en forvaltningsplan i 2010 for Akersvannet naturreservat. Det er en del av verneplan for våtmark i Vestfold. Hovedmålet var å sikre de unike naturverdiene, med særlig fokus på det varierte fuglelivet. Tror ikke at det som er foreslått der er godt nok fulgt opp.
Det er gjort altfor lite av det som fremkommer i verneplanen. Dette fremkommer i en artikkel fra 2105. Da etterlyste en Venstre politiker forslaget fra forvaltningsplanen om å lage turstier rundt vannet. Virker som det ikke er gjort noe med dette.
https://www.sb.no/nyheter/vil-apne-akersvannet-for-turfolket/s/5-73-48348
Nede ved vannet var det idyllisk. Så at det var benker med sitteplasser og bord til venstre for den lille fiskebrygga. Vanskelig å komme meg helt ned til vannet på grunn av mye siv. Så en slik brygge er sikkert fin for de som vil fiske. Det var satt opp regler om fiske på en liten bu som sto der. Så at det var totalforbud mot å fiske gjørs. Fikk du en slik på krogen, var det bare å slippe den ut igjen.
Jeg gikk til høyre langs vannet. Tenker at jeg får komme tilbake og gå den andre veien senere en gang.
Fin sti langs skogen ned mot vannet og jordene ovenfor. Krysset en bekk og et gjerde. Gikk så opp mot veien som gikk langs den øvre skogkanten. Den var stengt for bilkjøring. Så på et gammelt kart at det var tilrettelagt for parkering for turgåere her før. Det står en bygning som tilhører vanverket her. Det er en gammel pumpestasjon. Akersvannet har vært drikkevannskilde for kommunene Tjøme, Nøtterøy og Tønsberg . Fra 1977 var det reservevannkilde for Vestfold, men er nå ansett som uegnet til drikkevann. Farrisledningen er koplet til her, og det gamle ledningsnettet forsyner området med friskt vann fra Farrisvannet ved Larvik og Eikern i Hof.
Herfra kom det en blåmerket sti ned fra Storåsen. Den fortsatte i samme retning som jeg gikk. Den fulgte jeg. Kom inn i Eldrebukta. Tok noen runder rundt på området der. Spesielt med alle trærne som står halvt på land og halvt i vann. Flere hadde veltet ut i vannet.
«Navnet Eldre betyr ”engslette med oretrær”. I Rødeboken 1399 kaltes gården ”J Øldrine”, og hundre år seinere kan vi lese ”j Ælderøynæ”. I 1723 skrev man ”Elderen med Wiringen”. Eldre med Firingen ble i middelalderen eiet av St.Olavs kloster i Tønsberg, seinere av ulike private eiere som heller ikke drev gården selv. Første navn vi kjenner til som leilending, er Anders i 1593. Det var 5 matrikulerte bruk her i 1905. Skipsreder Svend Foyn Bruun kjøpte to av brukene i 1920, og la arealet til Aker. I dag er det ingen egne gårdsbruk her.»
Den blåmerkede stien fortsatte opp mot Akerveien og gjennom et område med store drivhus. Det var sparsomt med blå stolper og jeg fant ut at jeg ikke ville fortsette langs denne ruten. Ante jo ikke hvor den ville ha ledet meg.
Trolig er det en del av ruten som du kan lese om i vedlagte folder. Spennende lesning. Skal gå denne turen en annen gang.
Klikk for å få tilgang til aker-hoksnes-manum.pdf
De store drivhusene inneholdt ikke blomster, men båter. Det så jeg da jeg valgte å gå ned mellom drivhusene, over jordet og opp på en sti i skogkanten.
http://akergaard.no/?page_id=92
Flott utsikt over mot Aker gård. I 1999 laget Toppen Bech en serie fra norske herskapsboliger. Aker gård var en av dem og her er introduksjonen til programmet:
«Aker gård er et vakkert skue. Aker er i dag et betydelig gårdsbruk, som drives etter de mest intense metoder. Hovedbygningen er bygget i vinkel og omgitt av et praktfullt haveanlegg.
I 1956 overtok Carsten og Anne Marie Bruun driften av Aker gård. Det var Carstens bestefar, Carsten Henrik Bruun, som overtok stedet i 1890.
Gården er på 2300 mål, hvorav ca. 700 mål innmark. Foruten et stort gartneri drives det også blant annet sagbruk.
Stuene i hovedbygningen preges av mange generasjoners velstand og gode smak. I trappeoppgangen finnes et mahogni gulvur fra 1700-årene og på veggen henger det portretter av de oldenborgske konger. Spisestuen er engelskpreget, som er vanlig på storgårdene. Møblene er i Chippendalestil og her finnes også en stor, engelsk kamin. Empirestuen er et fantastisk syn med en stor krystall lysekrone og københavnermahogni.
Aker gård har en spesiell og unik historie. Gården er nevnt første gang i et diplom fra 1329, samme år som den gikk over i eie til drotsseten Erling Vidkunsson. Han var en myndig sjef for det norske riksrådet i de vanskelige årene etter Håkon V Magnussons død.
Aker gård hadde seinere berømte eiere som høvedsmannen på Akershus Hartvig Krummedike og sønnen Henrik Krummedike, som ble høvedsmann på festningen, bare 22 år gammel. Etter dem eide Jernskjegg-ætten gården, og på 1800-tallet satt Bull-ene flere ganger på eiendommen, først kjøpmann Nils Otto Bull, seinere Carl Emil Bull, fetter til Sven Foyn. Jacob Breda Bull og Olaf Bull kommer av denne slekten.
Både steinalderen, bronsealderen og jernalderen ruller over slettene i Vestfold. Aker er en interessant gård med historisk beliggenhet.»
Stien gikk under en kraftlinje og svingte mot høyre. Fulgte den til jeg kom til et veiskille. Fra venstre kom en blåmerket sti som fortsatte inn mot høyre. Den fulgte jeg. Kom opp til Fløyåsen. Der står det en flaggstang med vindfløy. Den ble reist av skipsreder Svend Foyn Bruun i 1954. Utsikten til Akergårdene, Akersvannet og Stokkelandet er storslått.
Ved stien ned fra Fløyåsen er det en ansamling av stein som er en gravrøys fra bronsealderen. På dette stedet er det også flott utsikt utover Akersvannet.
På østsiden av skogsveien mot Råstad er det flere steder spor etter gamle hulveier. Dette er veitraséer som har oppstått ved at hest og kjerre har kjørt så mye i samme spor at det har blitt en dyp langs-gående grop i det myke terrenget.
På vestsiden av stien, like ved stikryss til lys-løyperunden, ligger en krets av steiner. Den er satt sammen av mennesker, antakelig i jernalderen.
Fortsatte på ulike stier og kom til slutt ned på myra foran og til høyre for skolen.
Fant etter litt leting en bro som gikk over en liten bekk, før jeg kom frem til parkeringsplassen igjen.
Flott tur i vakkert og variert terreng. Vil garantert ta turen tilbake for å utforske mer av området.
Her er litt mer om Vear:
Vear er et tettsted som ligger i Tønsberg kommune. Tettstedet har totalt 3 642 innbyggere per 1. januar 2017. Vear er å regne som en forstad til Tønsberg by, som ligger mellom Sandefjord og Tønsberg langs riksvei 303. Store våtmarker og jordbruksområder skiller tettstedet Vear fra bybebyggelsen i nord, og det er avgrenset av Akersvannet mot vest og jordbruksområder og Robergvannet naturreservat mot resten av Sandefjord mot syd.
Vear skole ble bygd i 1974, og er barneskole for Vear-området samt ungdomsskole for Vear og Melsomvik.
Vear arbeidskirke ligger på VearPå Vear ligger også flerbrukshallen Vearhallen, med innendørs klatrevegg, håndballbane og tribuneplass til ca. 300 personer. Hallen ligger i tilknytning til Vear skole og Vear IF sitt idrettsanlegg. Foruten hallen består idrettsanlegget av 3,7 kilometer med lysløype, klubbhus med garderober, treningsbane på grus, 11’er- og 7’er-fotballbane og sandvolleyballbane. I 2008 ble en ny del av anlegg åpnet, med 7’er-bane på kunstgress og ny 11’er-bane.
Skjenebrett, sendeplate, frisbee eller disk – kjært barn har mange navn. Undergrupppa til Vear IF har satt opp en frisbeegolfbane på hele 18 «hull» rundt lysløypa på Vear.
Vestfold Golfklubb med sine to 18- og 9-hulls baner ligger også på Vear. Det gjør også Vestfold Golfhall.
Vear lå til 1. januar 2017 både i Tønsberg og i Stokke kommune.
I forbindelse med kommunesammenslåingen mellom Sandefjord, Stokke og Andebu fra 1. januar 2017, ble grensen mot den nye kommunen justert, slik at tettstedet Vear i sin helhet ble liggende i Tønsberg kommune. Dette er som følge av innbyggernes ønsker, og omfatter Vear og Bruaåsen i tidligere Stokke og områdene Hogsnes, Bjelland og Smørberg som allerede tilhørte Tønsberg.
Den nye grensen ble lagt slik at fra Akersvannet ble gården Råstad nordre overført til Tønsberg, mens Råstad søndre ble værende i nye Sandefjord kommune (gamle Stokke kommune), videre sydover langs vestsiden av Vearåsen og Robergåsen, nordover langs Sjuestokkmyra, og deretter østover til Vestfjorden, slik at området Sjuestokkskogen ble lagt til Tønsberg. Friluftsområdet med golfbanen og området Skogro ble værende i den nye Sandefjord kommune.
Her kan du lese litt mer om deler av turområdet om du er interessert:
http://www-bib.hive.no/tekster/sem_slagen/kulturhistorie2_1/index.html
Synnas turmagi 