Lauvsnyta

DSCN6299

«Skogen var ikke mørk, for mørket har ingenting å gjøre med skogen. Skogen er laget av liv, av lys – men trærne beveget seg med vinden og skapninger som er vanskelige å analysere eller beskrive.»
Lauren Groff

For noen dager siden dro jeg på tur i Vestmarka i Larvik.

Jeg har skrevet en blogg om en tur til Farris panorama og  Hallingdalsvannet  tidligere. Denne turen har sitt utgangspunkt fra Ono. Den kan du lese her:

https://synnasturmagi.blog/2018/05/23/farris-panorama-og-hallingdalsvannet/

Vestmarkveien går nordover til Vestmarka fra Nansetgata i Larvik i krysset ved Yttersøveien til snuplass ved Farris og Ono-gårdene.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Den nåværende Vestmarkveien ble opparbeidet mellom Torstvedt og Eidspjeld i 1868-73, mens fortsettelsen opp mot Ono kom i 1924. Den endte ved ei gammel kavlebru der veien delte seg til de to Ono-gårdene.

Veien går for det meste gjennom skog, er litt over 5 km. lang og har navn etter marka. Den passerer gårdene Torstvedt, Eidspjeld, Steinsholt og Hafallen før Ono.

Dette er adkomstveien til flere populære turmål og områder.

Jeg startet turen fra parkeringsplassen ved Rømmingen, som ikke er så langt fra snuplassen ved Ono.

Her er det jeg fant om Rømminga på nettet:

Navnet. Paa gammelnorsk Rimingjar, flertal av rimingi som maa komme av rimi som betyr langstrakt forhøining av jord.  Skriftformer: 1593 Rømming, 1668 og 1723 Rømmingen.

Eiere. Rømminga var fra gammel tid krongods, men blev i 1581 makeskiftet til Henrik Ugerups enke, fru Karen Ivarsdatter paa Skjersnes. Fra hende gik gaarden over til sønnen Aksel Ugerup. I 1628 var Claus Brockenhuus (Peder Ivarssøn Jernskjegs svigersøn) eier, men et par aar efter heter det at Rømminga blev solgt til bønder. I den følgende tid eier Hans Rømminga og Auen Løken hver halvparten av gaarden.
Skyld. Fuldgaard. 1650 1 skippund malt; fra 1668 2 1/4 skippund tunge.

Det har  heller ikke alltid vært fredelig mellom turgåre og grunneiere. Det kan du lese mer om her:

https://www.op.no/nyheter/gardeier-i-vestmarka-i-larvik-satte-opp-skilt-som-provoserte/s/1-85-6241816

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Vestmarka er navnet på et skogsområde mellom Farris og gårdene langs Lågen i tidligere Hedrum kommune.  Vestmarka har ingen klar avgrensning mot sør og nord, men omfatter grovt sett gårdene Ono, Rømminga, Hafallen, Steinsholt, Eidspjeld, Fossene og Gopledal, som ligger som øyer av dyrka mark i skogen.

Kretsen hadde egen skole 1881-1965: Vestmarken skole.

Fant et gammelt Tv program om Vestmarka fra 1979:

Filmprogram:

Bekk renner gjennom skoglandskap. Ben som går. Intr. fra stua til Laurine
ELIASSEN. Hun intv. om familien. Odvar SCHRØDER-JENSEN vandrer i den lille
bygda ved Farrisvannet. Fra en gård med høns, sauer og andre dyr. Dieter
TRESHOW som eier gården. Skoglandskap. Bonde som er vestmarking og ikke
fra Larvik eller Hedrum. Kart. Flyshots Larvikfjorden og Larvik i Vestfold.
Skog, flyshots. SCHRØDER-JENSEN om «Fantestigen». Kart. Skoglandskap ved
Skrikebekk. SCHRØDER-JENSEN på vandring i marka.
Laurine ELIASSEN på kjøkkenet. Intr. bilder fra hjemmet. Hun forteller om
gamle dager, om slekten. Naboen på Bjerkerønningen om gården som ikke er
hennes. L.E. leker med hunden. Intv. forts. Vandring i Vestmarka. Intv.
med en annen eldre kvinne på Nedre Ono. Shots Farrisvannet. Intv. med
innbyggere i Vestmarka. Flyshots området. Skoglandskap. Jogger. Historien
om «Smørbukken». Skrikebekken. L.E. om mannen som gikk i tjernet med to
barn. Fra tjernet. Flyshots Vestmarka.

https://tv.nrk.no/program/fola03002779/vandringer-i-vestmarka-ved-larvik

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Her  er store skogsområder eid av Treschow-Fritzøe. Området har flotte skogsbilveger som blir brukt av syklister og fotgjengere. På vinteren er det oppkjørte skiløyper i området. Populære utfartsmål i Vestmarka er Gopledal, Dammen, Fossane, Ono og Lauvesetra. Mange larviksfolk har gjennom årene fått gode friluftsopplevelser gjennom overnattingsturer til speiderhytter på Fossane og Onoøya. Lauvbuvannet er et ørretvann ved turveien til Lauvesetra (bomvei). 

Lauvesetra er et mye brukt turmål for Larviks innbyggere. Den drives av lokallaget i Den norske Turistforening og er åpen hver søndag fra september til påske. Her kan turgåere få kjøpt kaffe, sjokolade og mineralvann. Det er gapahuk
med bålplass.

Det er mulig både med barnevogn og rullestol å komme seg innover i marka mot Lauvsetra. Det går skogsbilvei, bra grusvei innover. Bom etter ca. 350 m fra parkering. Kan passeres med rullestol. Veien er flat de første 1400 m. Deretter er det en bakke med stigning 10 % i 250 m. Videre flat vei med noen små, bratte kneiker. Grusdekke. E-rullestol ok, manuell stol må muligens ha hjelp i bakkene. Veienes lengde fra bommen og inn til Lauvesetera er 3800 m. Det er flere andre skogsbilveier i området som går opp fra Lågensiden.
Her er en liten filmsnutt om bever i vestmarka:

Bever i Vestmarka, Larvik

DSCN6579.JPG

https://kart.1881.no/?r=F5360660

Målet for turen min denne dagen var Lauvesetra og videre til Lauvsnyta, 227 moh. Det er en topp med flott utsikt, særlig mot sør og øst.

Tidligere har jeg gått til Lauvsetra via Øvre Ono. Denne gangen valgte jeg å følge en blåmerket sti som gikk opp rett ved parkeringen på Rømninga. Som tidligere nevn er det mulig å gå skogsbilveien helt frem til Lauvesetra. Den er også kortest. Jeg trives best på stier, så derfor tok jeg stien.

Stien er lettgått uten de store utfordringene. Litt vått noen steder, men i år har det vært lite regn, så det var lett å gå der uten å bli altfor våt. Tidligere år har det vært ganske umulig å gå tørrskodd gjennom noen myrpartier.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Dagen var vakker, men kald. Da jeg startet turen var termometeret såvidt bikket pluss grader. Solen varmet, så det ble fort varmere. Akkurat passe varmt for meg.

Skogen viste tydelig at høsten var på hell. For noen dager siden var trærne dekket av de vakreste varme farger. nå var fargene jevnt fordelt på trærne og bakken. Det var som jeg gikk på en gyllen sti under store trær. Noen steder var det mer granskog langs stien. Der kunne jeg se bakken og underlaget bedre. Faktisk ikke helt ufarlig å vasse rundt i løv.  Lett å ikke se hva som skjuler seg under de vakre bladene og falle, eller snuble i et usynlig hinder. Det har jeg god erfaring med. Har sågar falt og brukket ryggen ved en slik anledning. Så jeg trødde varlig.

Bildene i skogen ble så som så. Jeg tok mange, men å få gode bilder med lys og skygge er ikke min sterkeste side. Vakkert var det i alle fall. Solen lyste opp høstens gull, og lagde de utroligste fargespill på blader og greiner, mens den lekte sisten med meg, der jeg vandret glad og fornøyd på tur.

Stien var godt merket, så jeg var adri i tvil om hvor jeg skulle gå. Tok en avstikker ut på en myr. Bakken bar fortsatt preg av nattens frost. Utrolig vakkert med disen som lå som et slør over bakken ute på myra.

Møtte ved to anledninger på folk. De var unge damer som var ute med hundene sine. Alltid hyggelig å slå av en prat i forbifarten. Fikk forklart veien til Lauvsnyta, så jeg følte meg ganske sikker på at jeg ville finne frem.

Tok en liten omvei som var merket sommerløype. Stien var omkranset av store tykke løvtrær. Magisk og trolsk. Et sted så jeg en trerot som lignet en hund, en annen så ut som en bjørn.

Denne sommerstien ender opp i en grusvei. Rett nedenfor kommer vinterløypen også ut. Her er det ofte mye vann i veien. Det er en myr rett nedenfor. Noen ganger har jeg nesten ikke kommet videre herfra, uten å måtte vasse gjennom vann. Nå var veien tørr uten vann. Stien fra Ono kommer inn på denne grusveien lenger nede i veien mot venstre. Jeg gikk til  høyre mot Lauvsetra.

Nesten fremme ved Lauvsetra tok jeg naturstien. Det er en litt lengre runde som går i en bue over veien. Tydelig at den var lite brukt. Sist jeg gikk den, var den bredere og lett fremkommelig. Denne gangen vasset jeg i langt vått gress og det var store trevelt som jeg måtte gå rundt.

Fremme ved Lauvsetra så jeg noen menn som drev på og arbeidet med noe. Sikkert dugnad av et eller annet slag. Jeg gikk rett forbi på veien og fant stien mot Lauvsnyta rett rundt første sving.

Herlig å gå på stien som gikk langs en bekk. Bekkens sildring akkompagnerte skrittene mine og jeg fikk lyst til både å synge og danse av glede. Nøyde meg med å ta bilder av vannet og de mange bladene som fløt rundt på overflaten.

Gikk forbi et skilt som pekte mot Bjerke ved Lågen. Den stien får jeg utforske en annen gang.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Kom etter hvert frem til en grusvei og en stor snuplass. Her gikk stien opp til Lauvsnuta opp. Det sto at det var 1,1 km opp, men det var noe lengre dersom du skal ha med deg utsikt.

Veien opp var ganske bratt. Leste et sted at de var populært å sykle opp med terrengsykler. Lykke til, sier jeg. Jeg hadde aldri klart å sykle opp, heller ikke ned igjen.

På selve toppen var det en bok som jeg selvsagt skrev navnet mitt i, men ingen utsikt. Utsikten måtte jeg gå et godt stykke lenger ut på tuppen for å se. Da så jeg lågen der den buktet seg langt nedenfor.  Faktisk så jeg langt til havs og øyene utenfor kysten. Et stykke før toppen tok jeg også en avstikker ut på kanten slik at jeg fikk med meg utsikten mot Åsrumvannet.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Nede ved grusveien kunne jeg ha tatt veien og kommet inn på veien til Rønninga litt lenger nede. Jeg tok den blåmerkede stien som gikk langs foten av fjellet nedover. Fin sti.

Jeg fulgte anvisningen til Rønninga  og tok alltid den lengste veien. Kunne sikkert ha spart meg for mange km, om jeg hadde tatt den korteste ruten. Angret ikke på det valget. Gikk over et hogstområde med flott utsikt vidt omkring. Nesten fremme ved Rømminga støtte jeg på hus. Kanskje det var her eieren hadde vært i konflikt med turgåere. Ikke vet jeg. Jeg fikk gå i fred og så ikke en sjel.

Fremme ved bilen hadde jeg brukt nesten fem timer og gått 1, 5 mil. Når jeg går slik i skog og mark, stopper tiden for meg og jeg bare er.  Blir like forundrer hver gang når jeg ser på klokka. Det føles som om jeg akkurat har startet å gå.

Vestmarka er et stor og variert skogsområde. Jeg vil sikkert ta flere turer dit, oppdage nye steder og få gode opplevelser. Gleder meg.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En kommentar om “Lauvsnyta

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..