På fredag raste uværet over store deler av landet. Det blåste og regnet. Hadde tenkt meg ut for å se på været, men det fristet ikke. Var redd for trær som velter over veier og stier. Ble rådet til å være inne av myndighetene. Det var enda en grunn til ikke å gå ut. Koste meg inne i stedet.
Men i går morges måtte jeg ut. Tenkte jeg ville dra til sjøen og se om det var noen bølger igjen etter i natt. Og det var det.
Kjørte forbi Skogan gård.
http://www.skogangard.no/om-oss.html
Denne gården har en lang historie i Sandefjord. Nåværende eier er Kjell Christian Ulrichsen. Det har vært en god del baluba mellom han og kommunen. Om du vil kan du lese mer i lenkene jeg ar lagt ved.
Deler av vestsiden av Yxenøy er utilgjengelig for almenheten. Det er store hus med parkanlegg, tennisbane og stort svømmebaseng, samt arealet som trengs til hestene på gården. I tillegg finnes det noen sauer som jeg har sett beite på området.
Sakset fra en artikkel om han i Wikipedia:
Kjell Christian Ulrichsen (født 18. november 1944) er en norsk investor og bedriftseier. Ulrichsen grunnla meglerhuset Fondsfinans sammen med Erik Must. Tidligere kontrollerte de Gyldendal og var styremedlemmer i Gyldendal ASA.
Ulrichsen eier selskapene Vicama og Skogan Gård. Gjennom disse selskapene drives hovedsakelig kjøp og salg av aksjer, men har også handel med eiendom.
Ulrichsen bodde på barnehjem fra han var to år til han var atten. Han er fetter av Dronning Sonja.
Ulrichsen har vært omtalt i media i forbindelse med sitt kjøp og eie av eiendommen Yxney som ligger ytterst på Østerøya i Sandefjord. Han hadde en rettstvist med Sandefjord kommune i forbindelse med uoverensstemmelse om allemannsretten. Han ville unngå at folk skulle bade i nærheten av hytta hans på Yxney.
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/VyLj1/ulrichsen-jeg-er-oppvokst-paa-barnehjem
https://www.sb.no/nyheter/nyheter/ta-til-vettet-og-avslutt-korstoget/s/2-2.428-1.6339686
Parkerte på parkeringsplassen ytterst på Østerøya. Fulgte hovestien et stykke. Ved søppelkassen til høyre litt inn i veien tok jeg stien til høyre gjennom skogen. Passerte beinrester etter et stort dyr. Beina har ligget der i flere år og vil sikkert snart gå helt i oppløsning. Rart å tenke på at det er et vilt dyr som har bukket under for et eller annet i naturen. Livet kan jammen være hard for mange. Det gjelder ikke bare mennesker. Mange dyr er svært utsatt, enten årsaken er menneskeskapt, naturen, sykdom eller alderdom. Jeg vil aldri få vite hvorfor, men hver gang jeg går forbi, blir jeg minnet på at livets er både sårbart og uforutsigbart.
Her kan du lese litt mer om stiene på Østerøya. Det er faktis 20 km merket sti her.
https://www.visitnorway.no/listings/kyststien-p%C3%A5-%C3%98ster%C3%B8ya-og-yxney/19489/
Langs stien så jeg ned på et av de flotte husene til godseieren på Yxenøy. Det fremstår som en helt annen verden enn den jeg beveger meg i. Enormt.
Fortsatte og kom ned på en vei, faktisk fortsettelsen av Østerøyveien som er steng med port ved Skoger gård. Her sto det et skilt om at veien mot høyre var privat. Jeg utfordret ikke sjebnen og gikk mot venstre, utover gjennom en vakker kløft og ned til en strand, Engebukta.
Den ble først frigitt for bruk i 2007.
https://www.venstre.no/artikkel/2007/07/18/yxney-offentliggjor-avtalen/
Det var springflo og den vakre stranda var ikke synlig. Bølgene slo helt inn til vegetasjonen rundt. Mektig å se bølgene slå innover land, selv om de ikke var særlig store. Det var et helt spesielt og vakkert blålig lys denne formiddagen. Det ga bølgene et helt særegent uttrykk.
Herfra går det sti over til Ertsvika. Jeg ble fristet av at porten inn til godseierens sørlige eiendommer sto åpen. Har vært innenfor porten en gang før. Da kom jeg ned fra fjellknausene, mens jeg utforsket området og oppdaget at jeg var bak denne porten. Måtte klatre opp en bratt knaus og finne veien ned og rundt, den gang.
Nå gikk jeg gjennom porten og tok inn i skogen til venstre. Tror ikke at jeg forstyrret noen. Jeg så i alle fall ingen. Klatret opp på knausene over eiendommene og fikk en flott utsikt over sjøen. Ganske strabasiøst klatring. Det er et utall kløfter jeg forserte. Kom feil inn og oppdaget at det var enda en kløft jeg burde av forsert for å komme ut til der tyskerne hadde forsvarsstillllinger under krigen. Kunne ha gått tilbake og klatret over kløften der. Jeg forsøkte heller å klatre ned fjellsiden. Det burde jeg ikke ha gjort. Kom halvveis og ble stående bom fast. Turde ikke klatre de siste meterne. Dermed måtte jeg opp igjen og det var ikke lett. Klarte det med et nødskrik.
Uansett, utsikten over sjøen var upåklagelig. Valgte å ikke gå tilbake for å komme «riktig», men klatret ned på østsiden av knausen og kom ned på stien fra Ertsvikodden.
Gikk først ned en kløft for å se på en stor stein som lå over denne kløften. Mye vann på bakken, så jeg gikk ikke så langt jeg hadde tenkt. Ikke nødvendig å bli kliss våt på beina. Kan gå tilbake en annen gang når det er mindre fuktig.
Fortsatte ut til Ertsvikodden og fikk et vakkert og magisk utsyn over en opprørt sjø. Det var fortsatt bølger som gikk hvite, og slo inn over holmer og skjær. Herfra kunne jeg skimte fyrlykta på Holtskjæra utenfor Folehavna på Vesterøya.
Leste forøvrig at det finnes flere vrak rundt dette skjæret.
Motorskipet Tommy var den 28. August 1958 på reise fra Halden til Brevik da hun ble lekk og vann begynte å strømme in i skipet. Kapteinen ombord satt kursen mot Sandefjord for å få assistanse, men det tok ikke lang tid før motorene stoppet på grunn av oversvømmelsen i skipet. Uten motorkraft kunne ikke kapteinen gjøre stort, og skipet drev avgårde uten kontroll. Ikke lenge etter traff skipet revene på Holskjærene og sank. Mannskapet på to mann kom seg i livbåten og ble plukket opp av skipet Lyngør som hadde sett nødsignalene fra mannskapet. Og her ligger restene av motorlekteren fortsatt på en dybde av seks til tolv meters dyp. Vraket kan finnes i dag omtrent fem meter fra land i den vestre nord-sør passasjen i Holtskjærene i Vestfold, midt i lagunen. Vraket hviler på toppen av et annet vrak kjent som jakten Gyda, men det er ikke stort igjen av dette lille skipet. Øst for vraket av Tommy befinner det seg også et mindre ukjent vrak bygget av stål. Vraket av Tommy har de senere år blitt brudd ned, men fortsatt kan man se akterskipet intakt…
Tilbake, gikk jeg mot Ertsvika. Klatret opp på enda noen knauser for å få godt utsyn over bølgene som slo mot land yttterst i Ertsvika.
Sjøen var så høy at stien mot Ertsvika sto under vann. Måtte klatre litt for å komme forbi. Mange trær sto med røttene i vann og bølgene slo langt oppover trestammene. Innerst i Ertsvika måtte jeg gå gjennom tornekrattet ved stranda. Den vakre sandstranda var slukt av bølgene og høyvannet. Sjøen var merkelig grå. Trolig fordi den hadde pisket opp sand fra bunnen og gitt vannet den grålige tonen.
Kunne se noen som drev med drakeflyging ytterst oppe på Tønneberget. Jeg så dem som mørke siluetter mot den blå himmelen. Tøft.
Tok meg opp, og ned gjennom en kløft og kom ned i bukta under Tønneberget. Her var det også ganske ufremkommelig. Kunne ikke gå den vanlige stien rundt en knaus, men måtte opp på den og ned på andre siden. Vannet sto langt innover land og siget fra myra og sumpskogen innenfor var også ganske betydelig. Flott å se på bølgene som slo innover de trange fjellsidene innerst i bukta.
Tok som alltid en tur opp til Tønsberg tønne. Der møtte jeg drakeflygerne. Det var en far og sønn som hadde moret seg i blåsten. De hadde klatret opp jernleideren på østsiden av berget og kom tilbake via Tønsberg tønne. Ganske tøft. Sønnen var ikke eldre enn at faren bar han på rygggen på veien tilbake. Turen hadde nok vært ganske strabasiøs for en ung poden. Tydelig at de hadde det hyggelig sammen. Faren kunne fortelle at det var den samme draken han brukte da han var barn. Beundrer foreldre som tar barna med på slike eventyr.
i Strandvika sto, som på alle strendene vannet langt inn på land. Umulig å gå tørrskodd ut på den lille knausen ved stranden.
I Nordre Trubervika var sjøen rolig, men vannstanden var høy. Kunne ikke ta meg ut til bukta mot Trubersundet. Sjøen sto helt inn til berget og jeg hadde måttet vasse for å komme opp på trebroen som var festet til fjellet.
Tilbake ved bilen, hadde jeg tilbakelagt 8 km. Herlig tur i sol og blåst. Naturkreftene hadde roet seg betraktelig fra dagen før, men jeg så tydelige spor etter uværet. Flere steder lå store tre over stien. Inne i skogen kunne jeg se enda flere tre som hadde måttet gi etter for naturkreftene.
https://kart.1881.no/?r=F369243
Synnas turmagi 