Kodal

I går startet jeg turen min fra Rismyr, der jeg snudde forrige gang jeg var på tur. Her kan du lese mer om den turen:

https://synnasturmagi.blog/2018/08/06/bjorndalsomradet/

Jeg har lenge forstått at Kodal er noe for seg selv. det virker som det er et godt sosialt miljø der. Mye skjer på det sosiale planet, enten det er revy, idrett eller bare sosialt samvær. Et slikt lite tett samfunn fasinerer meg. I følge leksikon bor det ca 1000 mennesker i Kodal.

Det drives mye jordbruk i Kodal. Her finnes det også en større jern- og fosforforekomst. Den ble dannet i tilknytning til nefelinsyenitt i Oslofeltet og består av en fosfatrik bergart med mye av de jern- og titanrike mineralene ilmenitt og ilmenomagnetitt. Bergarten, en alkalipyroksenitt, er tidligere blitt kalt jacupirangitt. Malmressursene er beregnet til 100 millioner tonn.

Kodal minerals i Vestfold vil utvinne fosfat nok til å mette flere milliarder munner. Problemet er at gruven ligger i et populært turområde, og at tungtransporten inn og ut av området vil øke betydelig. Foreløpig er det ikke kommet noen avklaring hvorvidt det blir drift her.

Jeg er redd det vakre landskapet og det fredelige lokalsamfinnet vil bli ødelagt om det blir gruvedrift Det har vært stille rundt dette prosjektet en stund nå, så jeg håper det er skrinlagt.

Det er skrevet mye om Kodal. Her er sansynlig det første som sto på trykk i en avis:

Er dette den første journalistiske avisartikkel om noe som skjedde i Kodal? Avisa «Den Constitutionelle» skrev mandag 20. februar 1843 følgende: «en henved 14 Aar gammel Søn af Bonden Engebret Stie i Kodals Anner, på Hjemveien fra Sandefjord, hvorhen han Dagen i Forveien havde kjørt i et Ærinde, er bleven aldeles borte, uden at man er kommen paa Spor hverken efter ham eller Hesten, han kjørte med, og der andtages saaledes, at Drengen i det stærke Snefog ikke har kunnet holde Øinene oppe, men ladet Hesten vandre sin egen Cours, hvorved den er faldet igjennom Isen paa Loven Elv, hvorover Vinterveien til Kodal almindelig ligger.» Det gikk sannsynligvis bra med gutten. Bonden Engebret/Ingebret på Sti hadde en sønn som het Johannes og var født i 1830. Det må sannsynligvis være han som forsvant i snøværet i februar 1843. Johannes overlevde, han ble skomaker, giftet seg hele tre ganger og fikk sønnen Anton (f. 1873). Johannes bodde mange år på Sti, men flyttet etterhvert til Fevang i Sandar. Og så ble han kanskje den første kodøling som ble omtalt i ei avis pga en nyhetshendelse…

Turen jeg hadde planlagt har jeg gått før, bortsett fra at jeg startet fra Kodal sentrum. Den gang var det tidlig november og naturen ga et helt annet inntrykk enn  nå. Gledet meg til å se landskapet i sommerprakt.

 

Forstår godt at mange hyller Kodal. Som her:

 

Denne hyldesten og sangen til Kodal sto i en avis rett etter krigen. Den er skrevet av bygutten Just Lie som dro opp til Kodal vekk fra byens byrder i juli 1945.

Mel.: Se Norges blomsterdal.

Med koffert og med sekk
jeg dro fra byens byrder vekk
til «Brekkehaugen» opp,
der blomster står i knopp.
Trala, lala, la, la.
Jeg er så frank og fri og glad
jeg ferie har i dag,
jeg ferie har i dag.
Her er det sundt å bo,
den friske luft og sol og vinn
gjør godt for kropp og sinn.
Her er det fred og ro.
Trala, lala, la, la.
For «Briskehaugen» et hurra
jeg roper høyt i dag
jeg rope høyt i dag.
I skogen tar jeg bær.
Og bondegården som er nær
den gir meg hvis jeg vil
den beste melk dertil.
Trala, lala, la, la.
Ja livet er nu herlig lel
for den som rår seg selv,
for den som rår seg selv.
Nå drar jeg heimat att, –
til avskjed svinger jeg min hatt
med takk for ferietur
i Kodals fri natur.
Trala, lala, la, la.
Farvel da Briskehaug, min venn,
jeg kommer vel igjen,
jeg kommer vel igjen.

Jeg fulgte Kodalveien, Fv. 305 fra Sandefjord. I Kodal tok jeg opp til  høyre. Fulgte Rismyrveien helt til veis ende. Der parkerte jeg og gikk til høyre innover den blåmerkede skogsveien. Tilbake til utgangspunktet noen timer senere, hadde jeg gått ca 9 km.

For noen dager siden holdt bonden på med innhøsting av korn på markene ved veien. Nå var han ferdig og åkrene sto  fine, bare med stråtuster jevnt skjært, nesten helt ned til bakken.

Det var godt å gå. Ikke så varmt som tidligere i sommer. Jeg trengte ikke bære med meg litervis med drikke for å ha krefter til turen. Det nøt jeg.

Ved bikubene tok jeg til venstre inn i skogen.  Måtte gå rundt noen få rotvelt som lå  og sperret veien. Ellers var stien god og tydelig, selv gjennom  et stort hogstfelt.

Forrige gang jeg gikk der, var det vått og fuktig på stien. Tørken i sommer ga i alle fall en fordel, jeg ble ikke våt på beina.

På kartet hadde jeg sett at det gikk en avstikker inn til et sted som het Ødegården. Der hadde jeg ikke vært før og nysskjerrig som jeg er, måtte jeg inn å se.

Det angret jeg ikke på. Jeg kom inn på en skogsvei som er en forlengelse av Gallisveien som går fra  hovedveien. Jeg ville ikke kjørt der med min bil, men har du en  robust bil, er veien godt kjørbar.

 Ødegården er en vakker perle. Jeg ble rett og slett bergtatt av det jeg så og opplevde. Så vakkert og fredelig, en oase midt i ødemarken. Vakre hus, vakker dam og noen helt spesielle statuer. Undret meg på hvem som har laget dem og hvem de forestiller. Litt underlig at de sto litt utenfor selv tunområdet. Faktisk litt borthjemt. Håper noen kan fortelle meg mer om dem og om gården. Fant ikke noe på nettet om stedet.

Ut fra kart, fant jeg at denne gården tilhørte Stokke kummune før kommunesammenslåingen. Rart egentlig, for veien frem går  kun fra Kodal og Andebu kommune sida.

Ødegården har trolig tilhørt en av gårdene nede i bygda, i området ved Gallisvannet som heter Gallis. I alle fall står det oppført et bruksnr. 1, Gallis-Ødegården.

Ved en gård, møtte jeg en mann. Spurte han hvem som eide Ødegården. Han kunne fortelle at det var en lege som hadde eid stedet og da han døde hadde datteren overtatt. Han mente at det var en kunstner som bodde i nærheten som hadde laget skulpturene. Spennende.

Ut fra google fant jeg ut hvem som eide gården og dermed kunne jeg også google etternavnet med lege foran. Da fikk jeg mange spennende treff og jeg forstår litt mer.

Legen som bodde der, eller hadde stedet som fritidsbolig het nemlig Johan Knap.

Har spurt mer på FB siden «Du veit du er fra Kodal, når …» Håper at jeg får respons. Skal i så fall legge ut svaret her:

Her er svaret jeg fikk etter kort tid:

Øystein Rismyhr  skriver:

Mange lurer på dette. Det er faktisk kong Haakon og skuespillerinnen på nasjonalteateret Johanne Dybwad. Johan Knapp var en lidenskapelig samler og han kjøpte disse i Oslo og plasserte de i Ødegården. Jeg har alle hans gamle fotoalbum og mengdevis av gamle filmer fra hans. Ødegården som jeg har digitalisert. Jeg holder på å skrive et kapittel om hans liv der oppe og vil snart legge ut et utdrag på denne siden med mange bilder av kjente personer fra bygda vår og fra Sandefjord og Stokke.
.
Gleder meg til å lese det han  skriver.
.

Her er litt av det jeg fant om Johan Knapp. Her fra et klipp i Sandefjords blad:

«Anders Jahre regjerer ikke lenger alene på Pukkestad. Bysten hans får selskap av bysten av mannen som i sin tid påvirket Jahre til å kjøpe Pukkestad, restaurere bygningene og deretter gi det hele i gave til Sandefjord kommune for 55 år siden: Mennesket, legen og kulturforkjemperen Johan Knap. Han levde fra 1905 til 1981. Heretter kan de to bystene stå og kikke på hverandre.
På denne måten æres omsider mannen som var ildsjelen bak det som ble Sandefjord Bymuseum.
Ifølge en pressemelding fra Sandefjord Lokalhistoriske Senter ble Johan Knap opprinnelig hedret i 1976 med et minnesmerke i form av sokkel og bronsehode. Dette ble plassert ved Sjøfartsmuseet. I de senere årene har imidlertid sokkelen stått der, bortgjemt og uten hode.
Kjell Z. Børresen har lenge ergret seg over at en person som gjorde så mye for byen, skulle være så lite påaktet. Derfor kom han på ideen om at minnesmerket skulle flyttes og gjenreises. Slik gikk det til at Sandefjord Lokalhistoriske Senter søkte og fikk tillatelse fra kommunen.»

Her er noe legefaglig som han skrev i 1936:

Iagttagelser under en epidemi av hepatitis acuta.

Av Johan Knap, Sandefjord.

Høsten 1935 har der i Sandar herred ved Sandefjord gått en liten epidemi som i mangt viser et forløp overensstemmende med W.s og N.s fund. Det er ikke mere end 33 tilfelle, så nogen statistiske data gir den ikke anledning til. Da en rekke av de angrepne ikke søkte læge, de innhentede oplysninger dels anamnestiske, dels fra trygdekasser og skoler.

Den holdt seg lokalisert til 3 små grender. De ligger ikke særlig isolert, er i hvert fall mot nordost i nær kontakt med bygden forøvrig. Befolkningen ernærer sig vesentlig av jordbruk og utgjør ifølge ligningsvesenets tall ca. 180 individer. 1 av tilfellene er fra nabobygden Hedrum. De resterende 32 tilfelle utgjør ca. 18 pct. av grendens befolkning. Det har ikke vært mulig å påvise nogen tilfelle i bygden forøvrig. Der har ikke vært nogen på Haukerød folkeskole (ca. 300 elever), hvor 10 av de angrepne barn har gått, på Skiringhals fylkeskole (ungdomsskole, ca. 100 elever) hvor 1 av de angrepne gikk, eller på den fabrikk (ca. 100 arbeidere) hvor epidemiens «ophavsmann» arbeidet syk til han var ikterisk.

Epidemien begynte med L. S. (hus nr. 1) som fikk sykdommen uten at han vet om å være utsatt for smitte. Han blev hårdt angrepet, men gikk til fabrikkarbeide 1 uke før læge søktes, 13. august. Han var sykmeldt i t. k. til 14. september. Flyttet herfra 25. september. Han blev pleiet av sin søster som ikke var syk. Hun hentet daglig melk i hus nr. 2, familien H. Begge steder angis det at ingen av familien H. avla besøk hos L. S. Sannsynligheten taler for at nevnte søster har vært frisk bacillebærer.

2 barn hos H. blev så syke med nogen dagers mellemrum de siste dager av september og første dager av oktober. Den neste familie som infiseres, er Ga. (hus nr. 3). Der kom sykdommen midt i oktober, den første 15. oktober og forløp med dagers mellemrum blandt samtlige barn måneden ut. Et av disse er gift på Ringdal i nabobygden Hedrum og fikk sykdommen samtidig der, uten der fulgte andre tilfelle siste sted. R. Ga. avreiste 27. september med hvalkokeri og blev 16. oktober syk ombord, gastriske symptomer med ikterus, blev behandlet 1 uke i sykelugar.

Man må anta at smitten er gått via barn hos H. som daglig er sammen med barn hos Ga. Samtidig med Ga. infiseres 1 barn hos Gu. (hus nr. 5) og O. O. (hus nr. 4) som kjører melk hos Ga. Den næreste familie som angripes er L. (hus nr. 6) hvor T. L. – A. L. – R. L. – G. L. angripes med få dagers mellemrum de første dager av november, T. L. som en abortiv form, kun med gastriske symptomer. Som en etappe nr. 2 følger i samme familie L. L. – A. L. – R. L. med nogen dagers mellemrum midt i desember. Begge foreldre blev her angrepet.

Samtidig med første del av familien L. optrer sykdommen hos familien H. (hus nr. 7) hvor moren er datter av L. Her var alle 3 syke, moren som abortiv form. Hos naboen, fam. M. (hus nr. 9) infiseres først S. M. 6. november og i neste omgang R. M. 11. desember og leieboer E. N. i januar. M.H. (hus nr. 8) nabo av Ga. blev syk 20. november. De resterende spredte tilfelle har mindre interesse.

Han har skrevet flere bøker. En het «Stueuret og tiden».

I lett filosofisk stil skriver Knap om tidsbegrepet, historiske tidsregninger, oppfinnelser som gjelder urenes og klokkenes historie, gamle klokker og norske klokkemakere. Han siterer utsagn om tid og tidsregning fra gamle forfattere og dypsindige inskripsjoner fra gamle klokker.

Knaps egen samling av gamle klokker er nå på Teknisk museum. Han var lege i Vestfold, og det er imponerende at han samlet så mye kunnskap om et område som lå langt borte fra det han arbeidet med. Boka er godt skrevet og har et litt personlig preg, slik at den gir et sjarmerende gløtt inn i forfatterens eget tikkende hjerte.

På en utstilling på Teknisk museum fantes:

Britisk veggur fra omkring 1800

Denne klokketypen var fast inventar på de britiske vertshusene og ble kalt ”Tavern clock”. Klokken har ankergang, det vil si at pendelen som driver urverket, slår fram og tilbake som et anker, og den har åtte dagers verk. Klokkekassen er dekorert med kineserier. Den er signert James Tregent, London, som var en av Storbritannias mest kjente urmakere på denne tiden. Han hadde også oppdrag for Prinsen av Wales. Fra Johan Knaps samling.

Veggur i Ludvig XIVs stil

Vegguret med konsoll har en Boulle klokkekasse belagt med skilpaddeskall, dekorert med messing intarsia og bronse. Urverket i messing er merket «Paris Baltazar Martinot» på baksiden. Lenge var uret datert til 1678, men nyere undersøkelser viser at det er laget i Frankrike på slutten av 1800-tallet i Ludvig XIVs stil. Klokken ble kjøpt av operasangeren Kirsten Flagstad i New York omkring 1950. Fra Johan Knaps samling.

Denne Johan Knap var tydelig en  mann med mange interesser.

Her er også noe han har hatt meninger om og prøvt å påvirke:

https://www.sandefjord.folkebibl.no/sandefjord/tema/kulturminner/host199681.PDF

DSCN5211.JPG

Nede i bebyggelsen igjen fant jeg en sti ned til Gallisvannet. Fikk selskap av noen nysskjerrige sauer.

Men før det ble jeg oppmerksom på et stor hus. Jeg undret meg på hva det var for et hus.

Her er hva jeg fant om det, klippet fra SB:

Et ektepar fra Andebu skulle bare sjekke på internett etter et brukt vindu til hytta si. De endte opp med å kjøpe et helt sommerhotell, og flyttet det fra Oppland til Vestfold.

De to siste årene har Solfrid Therese Stordalen Henriksen og Richard Larsen brukt på å plukke fra hverandre Thomlevold hotell på Dokka for å ta det med seg hjem til Kodal i Andebu.

«- Et landemerke forsvinner» var overskriftene i lokale Opplandsaviser ifjor da den ærverdige tre-etasjers bygningen ble fjernet fra Dokka.

Det gamle sommerhotellet kunne skilte med hele 23 rom i sin storhetstid fra 1890 og fremover – og nå ligger det der altså, helt bortgjemt i skogkanten ved et jorde i Gallis i Kodal.

  Ga naboene sjokk

Det enorme bygget med sine vakre kvister og skip, utskjæringer og tallrike to-meter-høye vinduer ga naboene litt av et sjokk da det ble oppført på den ti mål store tomta Østre Gallis i løpet av en firedagers-periode i fjor.

Hvem er gal nok til å finne noe slikt?

– Det er vel jeg det. Normalt får mannen min meg ned på jorden igjen, men denne gangen gjorde han ikke det. Jeg falt helt pladask, det er et hus fylt av møbler og ting og tang. Tapetrestene viste hvordan det hadde vært, og hvordan det kunne bli igjen, sier Solfrid.

I utgangspunktet skulle hotellet gis bort, men fordi flere var interessert ble det budrunde. Rundt 150 000 kroner endte ekteparet opp med å betale for det gamle hotellet som hadde stått tomt i en årrekke.

Så fulgte en lang periode der de reiste opp til Dokka hver fredag etter jobb for å rive av gamle tørre planker og samle tusenvis av sekker sagmugg. Deretter fikk de et firma til å merke tømmeret, reparere det for råte og flytte det til tomta.

Nå har det stått et år for å sette seg på underlaget, og Solfrid og Richard kan endelig flytte inn i en leilighet i husets 2. etasje til sommeren. De har ingen planer om å drive hotell.

– Ikke i utgangspunktet, men vi har mange venner og bekjente som gjerne vil ha konfirmasjoner og slikt her, så vi starter litt der, sier Solfrid.

Flere av rommene er tenkt brukt til familiens hobbyer.

– Søstrene mine og jeg har arvet en stor vev, og så har jeg en vev selv. Jeg har mange hobbyer, er gartner og liker å sy, så vi kommer til å få bruk for noen av rommene, sier Solfrid.

Ble ikke som planlagt Det var barnebarnet til han som opprinnelig bygget Thomlevold hotell som nå så seg nødt til å kvitte seg med det.

Vedlikeholdsbehovet var enormt og hotelldrift hadde det ikke vært der siden 60-tallet på grunn av nye krav om brannvern.

Opprinnelig hadde bestefaren tenkt at hotellet på den gamle skyss-stasjonen skulle ta seg av de reisende med nybygde Valdresbanen i 1902, men slik gikk det heller aldri.

– Da hotellet endelig var ferdig så viste det seg at jernbanen kom på motsatt side av dalen. Han var litt uheldig, det ble ikke slik han hadde tenkt. Jeg tror det er fine fruer fra Oslo som har bodd på hotellet over lang tid på sommeren, sier Solfrid.

Født på nummer 5

Solfrid kan fortelle om minst en som ble veldig glad for å høre at det var nettopp vestfoldinger som ble valgt til å overta hotellet, etter at sommer-hotell-gis-bort-annonsen var lagt ut på finn.no.

– Det som er litt morsomt er at onkelen til han vi kjøpte av, han har vært rådmann i Horten. Han har vært her tre ganger, og er så glad for at dette har blitt tatt vare på, sier Solfrid.

Tidligere rådmann, Tor Thomlevold, har en helt spesiell tilknytning til hotellet.

– Han sa til meg at han var født på rom nummer 5. Det er litt spesielt, og veldig moro, sier Solfrid.

DSCN5150 – Kopi

 

Gallisvannet er den største innsjøen i Kodal og ligger nord for Kodal sentrum. Innsjøen er 44 m.o.h.

Gallis (utt. lis med trykk på fyrste staving og tjukk l) er namnet på ein gard (med fleire bruk) i Kodal.

Gardsnamnet blei for fyrste gong registrert i Raudeboka med stavinga Galiza. Opprinninga er mest sannynleg etter ein oppsittar som har vore på pilegrimsferd til Santiago de Compostela der sankt Jakob er gravlagt. Dette området i Spania heiter Galicia. Da han kom heim gav han dette namnet til garden sin. Det einaste tilsvarande gardsnamnet i Noreg er Jaksland (Jakobs land) i Røyken i Buskerud.

Pr. september 2005 var det 69 personar i Noreg med etternamnet Gallis.

 

Gallisvannet er vakkert. Tror det er gjedde der. I alle all  vannliljer langs bredden flere steder. På andre siden er det også en badeplass. Det er også en statue over Lorens Berg (født 18. januar 1862 i Kodal i Andebu, død 14. september 1924 i Kristiania, var lærer og lokalhistoriker.

Lorens Berg.jpg

Lorens Berg var gjetergutt, gårdsgutt og sjømann, før han ble lærer i 1881, blant annet på Prestbyen i Kodal fra 1891 til 1899.

Lorens Berg utga i 1905 boka Andebu – en vestfoldbygds historie i 1600-årene, og innledet derved et lokalhistorisk forfatterskap som kom til å bli banebrytende i Norge, bygd på arkivstudier og en sikker, metodisk framstillingsform. I løpet av mindre enn 20 år utga han bygdebøker om Brunlanes, Hedrum, Tjølling, Sandeherred (Sandar), Tjøme, Nøtterøy og Stokke.

Han ble statsstipendiat i 1911.

Lorens Berg døde i Kristiania 14. september 1924. Han ble begravet på Kodal kirkegård 19. september 1924, hvor det er reist et minnesmerke ved graven. I 1952 ble det ved Prestbyen i Kodal avduket en statue av Lorens Berg laget av Hans Holmen.

I 2008 ble det etablert en lokalhistorisk stiftelse i Andebu som fikk navn etter Lorens Berg.

.

.

Her er litt om hva jeg fant av historier rundt Gallisvannet:

Kodal kirke er en langkirke i tømmer fra 1690-årene. Koret er fra en eldre kirke i stein fra middelalderen.

 

I Andebu bygdebok er følgende sagn om kirkeklokkene i Kodal gjengitt. Teksten er skrevet slik lærer Olav Holand fortalte den på Andebu-mål:

Dænti kjørkæ skulle byggæs i Koddæl, ville følk att ‘o skulle ligge på Holæn’s-våmmæ, ende ve’ Sjere-hauen. Å ditt kjørte di au di fysste steinæne. Men om nattæ hadde steinæne fløtt sæ e’ stykkje længere østover, der som kjørkæ ligger nå. Da sjønte følk ætte de’ var der o’ skulle byggæs.
Klåkkene te kjørkæ blei rodd åver Gælisvanne. Karæne som rodde kåm godt å vel åver me’ dæn fysste å fækk hængt ‘o åpp i tårne. Men da di kåm e’ stykkje uttpå m’ dæn andre, gvøllde båten sæ me’ én gong, å klåkkæ gikk te bånns.
Fær å få klåkkæ åpp igjen nå, var de’ bare én ting å gjøræ. De’ nyttæ nåkk ikke fæ’ vem som hælst å prøve her, kan du vettæ. Di fækk få tak i tre brøre, å di mått’ ikkje si e’ ord så længe di hølt på.
Di fækk jammen tak i klåkkæ au, å bynte å dra åpp. Men da di hadd’ o heilt åppi vass-skørpæ, tok den eine tak i ‘o å sa: Ja, nå har vi ‘o! Men da sakk klåkkæ ne’ igjen me’ én gong, å di fækk ‘o aldri åpp meire.
Men hver gong nå’ de’ blei ringt i Koddæl kjørke å følk sto å lydde etter, tøtte di tydeli’ ætte di hørte klåkkæ sang:
Kling, kling, klåkke klang,
makæn ligger i Gælisvann.

 

Det går også sagn om Ulv i Kodal. Her er noe av det som sto i  bygdeboka om det emnet:

 

Lars H Alstadsæter | 8. desember 2005

I dag er det sjelden at det dukker opp ulv i Vestfold. Sist gang var rett etter århundreskiftet. Da var det en ulv som vandret gjennom hele fylket. Den kom fra Telemark, gikk gjennom store deler av fylket, gikk over isen til Nøtterøy, fortsatte nordover, og ble til slutt overkjørt av toget rett ved Drammen. Tidligere var ulven – eller skrubben eller gråbein – langt mer vanlig i Vestfold.

Siste gang det ble sett ulv i Kodal var 18. mars 1875. Da så Anton og Abraham Prestbøen en ulv som kom gående over Gallisvannet tidlig om morgenen.

Før dette var det mye ulv i bygda. Ulven var da – som nå – på jakt etter sauene. Bøndene hadde derfor ofte sauene i en innhegning som lå oppe på en rabbe eller høyde. Der kunne de holde øye med sauene fra vinduene eller tunet. Nå er disse gjerdene og skigardene borte, men flere steder i Andebu kalles fortsatt disse haugene for Sauehaugen.

Idde Torp (født 1802) var bare lita jente da skrubben ville ta et lam fra henne. De dro i hver sin ende av lammet, men Idde hujet og skreik til skrubben slapp.

Ole og Kristian Stålerød var brødre (født på begynnelsen av 1800-tallet). De reiste til byen med et lass lekter. På veien traff de sju-åtte gråbein som satt og hylte mot dem.

Ole Rennesik kjørte kull til Hagenes­verket (et jernverk på grensa mot Hedrum). På hjemveien kom en flokk ulver etter ham. Ole hadde som flere andre et bastreip med jernlenker, fordi ulven var redd for disse lange ”ormene” som hang og skranglet slik. Men denne gangen fulgte de med allikevel. Ole kjørte så fort han kunne gjennom Nommeskogen i vestre Kodal, og rett inn i stallgangen i Svartoa, som var den nærmeste gården. Først da ga ulvene opp.

På slutten av 1700-tallet var det mye ulv i områdene mellom Kodal og Lågendalen. I de strenge kuldeperiodene om vinteren kom det til tider store flokker med ulv helt ned til bygda. Da var det ofte mulig å møte ulv helt inntil husveggen mange steder.

I Kodal var det altså i 1875 at ulven ble sist observert. Men mellom Andebu og Tønsberg ble det sett ulv flere år senere.

Ole O. Kolkinn tjente hos lensmann Jens Larsen på Berg i åra 1889 til 1896. Et år utpå vårparten ble grisepurka syk, og Ole reiste til byen etter dyrlege Kragerud. På Tem ved Sem skiftet han hest, så turen kunne gå fort. De skiftet hest på hjemveien også, og da de satte seg i sleden igjen, sa Kragerud: ”Ta denne her, du, om skrubben skulle komme”, og rakte Ole ei litt lang jerntang, som han brukte til å ta fram grisunger med. ”Å, det er vel ikke så farlig, vel”, sa Ole. ”Å jo da”, sa Kragerud, ”i natt var en ute i jordmorskyss, men han kom ikke fram for skrubben. Og i sånn skyss pleier de ikke å gi seg før det er alvor, vet du”. Dyrlegen satt foran og kjørte, og Ole satt på hundsvotten med tanga til verge. ”Ja, kommer han, så klyp han i nesa”, sa dyrlegen. Men det hendte ingenting på den turen. Ole kjørte dyrlegen hjem igjen om kvelden. På tilbaketuren var det blitt sent og nokså mørkt. I veisvingen på Brekketraet stanset Brona og ville ikke lenger. Det hjalp ikke å slå med svepa heller, hesten bare frøste i nesa og rygget bakover. Ole herjet med den en stund, han så ingenting uvanlig og skjønte ikke hva som gikk av hesten. Han reiste seg opp, holdt seg i sledekarmen, slo den med svepeskaftet og sa strengt: ”Nå ske du fram!” Da rente den til så Ole dumpet ned i setet, og den stanset ikke før de var ved Fossnes.

Grisepurka måtte de slakte, så ille det var, fordi den hadde så mange unger i seg. Det viste seg at en kokt potet hadde stoppet opp i tarmen, så innvollene var blitt helt blå rundt omkring. Nå husket de på at de hadde gitt den kokte råtne poteter, og at noen slike råtne poteter blir harde ved koking. Det var nok en slik en den hadde fått i seg.

Dagen etter reiste Ole med en annen hest til dyrlegen med et fleskestykke for å høre om det var spiselig. Ved 9-tiden om morgenen var han ved Brekkesvingen igjen, der hvor Brona hadde vært så ugrei natta i forveien. Ole stanset og så bedre etter, nå da det var lyst. Og helt ut på veikanten mot skogen så han nå en dump i den svake skaren og to mindre merker foran den. I det samme kom det en mann gående, han stanset, og Ole fortalte at han lurte på om ulven hadde vært på ferde. ”Det er godt mulig”, sa mannen, ”for det gikk en over elva her i dag”. De så seg omkring. ”Ja, se der sitter ‘n”, sa mannen og pekte bort mot Rygg-traet, på den andre siden av elva. Og da så Ole udyret, han også.

”Der kan du se”, sa dyrlegen da Ole kom tilbake og fortalte hva som var hendt.

Vakkert å gå langs Gallisvannet. Jeg nøt turen og tok meg flere avstikkere ned til vannet.
Streng tatt trengte jeg ikke gå så langt som til Stisvannet. Stien  opp til venstre mot Rismyr gikk opp før jeg kom så langt. Måtte bare en tur innom vannet. Det er så idyllisk der.
.
Stisvannet ligger i Kodal sentrum og en rundløype rundt Stisvannet er nesten 1 kilometer og er en perle i Kodal sentrum! De er laget en flott gapahuk og brygge påp dugnad. Stedet er et naturlig samlingssted for kodølinger. Det er alltid noen å slå av en prat med der. Kodølinger er ikke vanskelig å få i tale.
Denne dagen møtte jeg  en far og datter som sto og fisket gjedde på brygga. Forrige gang var det dugnad der. Alle kunne delta, selv om de sitter i rullestol eller bruker rulator.  Noen menn drev på med motorsag og ryddet stien. Andre hadde tent opp bål og brente bråte. Herlig folksomt og hyggelig.
Navnet sti betyr «sti, vei» (gno. stigr). Skrives 1575 Stie, 1593 Sty, 1600 Stij, 1709 Stig, 1723 Stie.

 

Fin tur opp gjennom skogen og tilbake til bilen. For meg ble det en magisk tur.

 

 

2 kommentarer om “Kodal

  1. Gallis- Ødegården ( bruksnummer 1) er det store huset som ble flyttet fra Oppland til Gallis. Løke- Ødegården er gården på gamle Stokke-siden, det med statuene. Tror det har gått vei fra Løke inn dit.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggere like this: