I går tok jeg ut på tur igjen. Jeg kjørte på intuisjonen. I hvert veikryss spurte jeg meg selv, hvilken vei? Alltid spennende å gjøre det på den måten. Vet aldri hvor jeg ender opp.
Jeg endte opp på Fv 304, Åsrumveien.
Jeg tok til høyre ved Mørk og inn på Reppesgårdveien. Den ligger i Larvik, ikke langt fra grensen til Sandefjord og går til Reppesgård ved Goksjø.
Veien har navn etter Reppesgård-gårdene og var ferdig i 1892. Det meste av arbeidet skjedde på dugnad. Den er rundt 2 km lang, går gjennom skog og jordbrukslandskap og er uten fast dekke. Bebyggelsen består av gårdsbruk, noen eneboliger og hytter.
Her er en oversikt over gården som jeg fant på en nettside:
Nr. 78: Åshildrød (2064/1)
Nr. 82: Åshildrød søndre (2064/2)
Nr. 90: Butterød (2063/1)
Nr. 104: Åshildrød (2065/7) (Tidligere bruk)
Nr. 122: Åshildrød nordre (2065/1)
Nr. 135, 137: Asbjørnrød (2068/1)
Nr. 139: Reppesgård vestre (Myra) (2067/3)
Nr. 143: Myrvang (2066/5)
Nr. 163: Reppesgård vest (2066/4)
Nr. 177: Reppesgård (2067/5) (Tidligere bruk 67/2?)
Nr. 198: Reppesgård østre (2067/1)
Slekten til en venninne kommer herfra. For noen år siden tok vi turen hit og en mann pekte ut stedet familien kommer fra, men dessverre husker jeg ikke hvilken gård det var. Derfor ser jeg for meg forfedrene hennes på hvert sted jeg passerer. Gården ligger langs denne veien et sted.
Rart, men postadressen til de som bor i denne veien er Sandefjord, til tross for at de bor i Larvik.
Jeg visste at det ligger et tjern i nærheten som heter Åshildrødtjernet. Dit ville jeg og fant et egnet sted å parkere langs veien ved innkjøringen til nr 122. Kunne se tjernet derfra. Gikk videre til fots langs veien og tok inn til venstre ved nr. 143. Etter et lite stykke så jeg tjernet mellom trærne.
Prøvde å ta meg ned til det, men det var tekk kratt og ganske fuktig, så jeg ga opp forsøket. Tror det kan være lettere å ta meg ned til tjernet fra andre siden. Det er ikke så stort og ligger 30 moh. Goksjø, som ligger rett nedenfor er 28 moh.
Jeg har skrevet litt om Goksjø og livet rundt i denne bloggen tidligere:
Her er noe av det grunneierne skriver:
Gikk forbi gården Myra. Den ligger vakkert til ved tjernet. På jordet gresset flere sauer. Selvsagt måtte jeg stoppe og hilse på. De var ganske tamme og likte å bli klødd. Fikk fjernet noen flott på halsen til en av dem. Det likte hun.
I området gikk «fjellet Myratoppen 103 moh ganske bratt ned til veien. Der er flere store skjæringer som bærer preg av at det var tatt ut stein.
Fant litt i leksikon om en mann som er vokst opp på denne gården:
Anton Myhra (født 1947 i Larvik, død 28. februar 2009) var filosof. Han vokste opp på gården Myra i daværende Hedrum kommune.
Myhra begynte å studere ved Universitetet i Tromsø i 1972 og var med på å starte studentavisa der, Utropia, i 1976. Han ble ansatt som universitetslektor ved Universitetet i Tromsø i 1993, og var blant annet kjent fra ex.phil-kurset. Hans spesialfelt var antikke filosofer. Han var også delaktig i samfunnsdebatten ellers, og sto på valgliste for Rød Valgallianse så seint som i 2007. I 1999 uttalte han at «det er mye mer givende å gå på kafé og studere folks latter og humor» enn å studere «Kants transcendentalpragmatikk».
Anton Myhra fikk hjerneslag i en alder av 53, men kom delvis tilbake i arbeid. Han døde i februar 2009.
Da han var på hjemlig besøk holdt han av og til foredrag om lokalhistorie på bygdetunet, om Kvelde/Kveldsvik/Gamle Hedrum.
Fortsatte innover og oppover veien. Den gikk gjennom en liten trang dal, Svandalen med en bekk som det var litt vann i. Naturen har hatt godt av regnet som er kommet de siste ukene. Den tørre sommeren har satt spor etter seg. Mange brune trær og vekster langs veien.
Om litt kom jeg inn på et område av veien som var dekt av sement. Trolig fordi den var så bratt og kanskje vanskeligere å ta seg frem på om vinteren, eller kanskje grusen ved regnvær ville ha blitt ført vekk av vann og dermed er det smart med et sement dekke. Bare teorier fra min side. Noe uvanlig i allefall.
Gikk forbi flere fine enger og beiteområder. Nedenfor veien har bonden tent opp et bål for å brenne bråte. Vakkert med flammene som stiger til vært og røyken som bukter seg oppover og gradvis løser seg opp.
Kom inn på et stort tun med flere hus, både bolighus og driftsbygninger. En katt løp over tunet. Våget meg forbi og oppdaget at veien fortsatte oppover mot venstre. Så på kartet at stedet heter Asbjørnrød.
På venstre siden av veien beitet en hest. Jeg stoppet opp og klappet den. Tydelig at den får godt stell i måten den møttte meg på. En annen hest kom galopperende da han hørte at jeg snakket til den andre. Begge ville ha litt kos, før de ignorerte meg totalt. Hadde jeg hatt en gulerot eller lignende, ville de kanskje likt meg bedre.
Gikk forbi en slags gapahuk med mange gamle møbler. De var trolig plassert der for hygge og sosialt samvær.
Fortsatte og så en sti som gikk skrått innover mot høyre. Ante ikke hvor den ledet for jeg var helt ukjent i området. Derfor nølte jeg litt. Var ikke sikker på om jeg ville fortsette på veien eller ta stien. En traktor med en yngre og en eldre mann stoppet. De så nok at jeg hadde stoppet og så ubestemt ut.
Jeg spurte hvor stien førte og ba om råd om hvor jeg burde gå. Jeg fikk mange gode råd og anvisning for hvor det var lurest å gå. Jeg måtte bare huske å lukke igjen alle grindene langs stien og feste strømkabelen tilbake når jeg passerte. Det var ikke dyr i området nå, men bonden skulle snart flytte noen dyr inn på beiteområdene.
I etterkant fant jeg ut at det trolig var bonden på Asbjørnrød jeg møtte. Det er tydelig en aktiv og samfunnsengasjert mann.
Dette er noe av hva jeg fant:
Det bakes tydelig brød på gården i en gammel bakerovn.
Les her:
http://grontfagsenter.no/22631.Bakerovnsbrodbaking-hos-Leif-Arne-Asbjornrod.html
.
Jeg satte avgårde innove stien. Skremte opp et rådyr, men fikk ikke tatt bilde. Det var litt for rask i vendingen for meg.
Utrolig vakkert kulturlandskap. Jeg ble ganske nostalgisk og drømte meg tilbake til mine barndoms gårder på Sunnmøre og Vestlandet. Begge forledrene mine er vokst opp på gård. Hver sommer dro vi til dem i tur og orden og hjalp til.
Kunne se mange kuer som gresset lenger nede i lia. Det er trolig dem som senere skal beite der jeg gikk.
Gikk gjennom en vakker bøkeskog. Leste etterpå at storfeet til bonden er flinke kulturlandskapsarbeidere. Noen dager hvert år beiter de ned alt av nyrenninger og etterlater skogbunnen åpen og lys.
Gikk også forbi en gammel eik. Den har stått i Asbjørnrød i 800 år. Tror den snart har talt sine dager. Det var plassert et tau foran eika. Trolig for at jeg ikke skulle komme for nær dens skrøpelige tilstand. Vakker og staselig uansert.
Hule eiketrær er svært viktige for økosystemet og er fredet. Bonden har ansvar for å ta vare på den. Her kan du lese mer om det.
PS.
Kallen gårdbrukeren bonde. Det er for meg en hedersbetegnelse. For noen år siden skrev jeg en saksutredning i en øslandskommune jeg jobbet i. Der kalte jeg en gårdbruker for bonde. Fikk refts fra talerstolen i kommunestyret. Det var nedverdigende å bli kalt bonde ble det sagt. Mulig det betyr ulikt fra landsdel til landsdel. Jeg er vestlending og bruker bondebetegnelsen.
Jeg leste også at langs stien er der noen gamle hustufter hvor hjemmefronten hadde tilholdsted under krigen. Det finnes også gamle tufter hvor det hadde vært mølle som var drevet av vannkraft. Deler av demningene som hørte mølla til er fremdeles synlige.
Noen steder var stien utydelig, men jeg fulgte traktorspor og fant dermed rett vei, tror jeg.
Kom om litt til en gammel gård Gunnerød som ble drevet frem til 50-tallet. I dag er det kun en bygning på gården, en hytte som er flyttet dit. Innmarka på Gunnerød er beitemark og dermed er mye av det gamle kulturlandskapet inntakt.
.
Her er noe jeg sakset fra en artikkel skrevet av Tor Bjørvik, 26.05.05 om Knarvika:
.
En ensom gård ved Goksjø.
Navnet skal være etter båttypen Knarr.
Knarvika var plass under Hagnes, som var eid av greven, seinere Treschow. Første husmann er nevnt 1716. Hammerverket på Hagnes var trolig en viktig arbeidsplass.
Det var stadig nye familier i Knarvika. Det hendte aldri at sønnen overtok etter faren. Derimot hendte det to ganger at enka overtok plassen etter mannen sin.
Våningshuset, som ennå står, var bygd ca 1840. Uthuset datt ned i den store snøvinteren 1959, men en kan ennå se murene.
I 1927 bygde familien Pedersen fra Sandefjord ei hytte ca 70 meter nærmere Goksjø. Hytta ble i mange år brukt av Pedersen-familien, som skifta navn til Sunde. Den ble revet i 19 .
Pedersen hadde en motorbåt på Goksjø, som visstnok før var brukt på hvalfangst.
BEBOERE I SEINERE TID (Se HBB II s 482 for de før 1836):
1836-48: Kristoffer Johnsen (1809-48). Gm Elen Maria Nilsd. Fra Andebu.
Det fortelles at Kristoffer gikk på sine bein til Larvik for å jobbe for Treschow.
1848-85: Elen Maria Nilsd., enke etter Kristoffer. Hun dreiv bruket med hjelp av hjemmeværende barn. Det fortelles at Elen kjøpte ei låvedør på Gunnerød, som hun bar på ryggen over til Knarvika.
1899-1905: Ubebodd. Abraham Trevland, Kodal, eide bruket og hadde det som underbruk til Trevland. Trolig har han hatt beitedyr i Knarvika. Han kan også ha kjørt høy over isen om vinteren fra Knarvika til Trevland.
1905-27: Anders Kristian Sørensen fra Myra under Reppesgård (1863-1927). Han ble en gang etter 1892 gift med enke Inger Martine Jakobsdatter (1859-1936) fra Gunnerød. De fikk ei datter, Sigrid, f 1901. Sigrid stelte for Mathias Tutvedt de siste åra han levde. Etter at han døde i 1942 flytta hun til Reppesgård, hvor hun bodde i 2. etg. på Vestre Reppesgård bnr 4, hos Hans A. Og Karoline Reppesgård, som da var kårfolk. Seinere flytta hun til Sandefjord, hvor hun i mange år var kokke, visstnok for det meste på Sandefjord sykehus.
Kristian Sørensen rodde melka til Skalkhølet nord for Reppesgård, og bar melkespannet opp til Reppesgård. Herfra kom spannet med på kjørelaget til Sandefjord. Det var i det hele tatt mye kontakt mellom Knarvika og Reppesgård i denne tida. Det fortelles at Kristian i Knarvika og en gård på Reppesgård en periode hadde en hest eller ponni sammen. Den ble frakta fram og tilbake mellom Knarvika og Reppesgård i båt på Goksjø. Kristian hadde vogn stående på Reppesgård, og brukte hesten når han skulle til byen.
Postadressen til Knarvika i Kristians tid var : «Søren Halvorsen Trollsås, Kodal, Goksjøruta».
(Amerikabrev fra 1911.) Det var egentlig ikke særlig kortere vei til Trollsås enn til Hagnes, særlig ikke når en tar med at de måtte over elva eller Goksjø. Årsaken til at de valgte å ha postkasse på Trollsås, kan være at det var butikk på Trevland, som ligger like ved..
1937-39: Torleif Tutvedt (1915- ) og kona Amalie (Aja) (1915- ) flytta opp til Knarvika, som var bestefarens gård, fra Nanset.
Thorleif bygde en matkjeller i betong oppunder fjellet. Den står ennå, men uten tak. Her hadde Mathias bl.a. vinlageret sitt. (Han var flink til å lage vin.) Oppå kjelleren var det et rom som ble brukt som soverom om sommeren, for da var det alltid mye familie på besøk i Knarvika. Fordi huset var så høyt i forhold til grunnflata, ble det kalt «Skyskrapærn».
1937-42: Mathias Tutvedt (1857-1942). Mathias hadde gård på Månejordet. Allerede i 1902, mens han bodde på Skaret, kjøpte han Hagnes bnr 37 og 8, som var skogen vest for Knarvika, og som Arne Sti eier i dag. I 1934 kjøpte han Knarvika, og da det ble en usikker situasjon mht krig, flytta han hit til Knarvika i 1937. Kona, Tellevine, som var fra Søndre Trollsås, ble boende på Månejordet.
Mathias var gammel og skrøpelig og lå mye til sengs, og Sigrid Sørensen, som var fra Knarvika, bodde hos ham og stella for ham. Den søndre stua ble da delt i to. Det østre rommet hadde Mathias som soverom, mens det vestre var felles oppholdsrom, og samtidig soverom for Sigrid.
Øivind og Thrine, med lille Ørnulf, bodde i det nordre rommet, samt kjøkkenet som var tilbygd i nord.
Mathias og Sigrid flytta med Øivind og Thrine til Møllerstua i 1941. Mathias ble kjørt i ei høyvogn. Da han raskt ble dårligere, ble han samme år flytta til Månejordet, hvor han døde.
1939-42: Øivind (1915-2001) og Thrine f1919, Tutvedt bodde i Knarvika fra høsten 1939 til de flytta til Møllerstua i Øvreverket i 1942. Øivind kjørte Tutvedtruta til Larvik mens de bodde i Knarvika, slik at mye av arbeidet i Knarvika falt på Thrine. I Knarvika dyrka de jorda og hadde et ei ku, kalv, høner og kaniner. De hadde også en fin grønnsakhage og jjordbær.Hest lånte de fra Månejordet når det var nødvendig.
Etter at det ble slutt med fast bosetting i Knarvika i 1942, ble gården etter hvert tatt i bruk av hjemmefronten. For å skape minst mulig oppmerksomhet, ble de som bodde her inne, bare kalt for tømmerhoggerne. Her var det våpeninstruksjon mm, og ellers kunne «gutta på skauen» ligge relativt trygt i Knarvika når de ikke var ute på oppdrag. Hytta ble også brukt som fordelingssted for våpen, bl.a. Etter et slipp på Høymyr i Kodal. Av de som var her, kan nevnes Øivind Tutvedt, Hans Russeltvedt og Kristian Haugberg.
Jorda i Knarvika blei planta til i 1950-åra. På 60-tallet var det MC-bane her.
Fra Gunnerød glemte jeg å skjekke GPSen min. Den stoppet og jeg trodde fortsatt at den sporet hvor jeg gikk. Derfor ble det etter en stund litt vanskelig å velge retning.
Du kan følge ruten jeg gikk på kartet nedenfor med utgangspunkt i Asbjørnrød.
https://kart.1881.no/?r=F4138551
Jeg tok til høyre gjennom en stålgrind rett før Gunnerød. Så fulge jeg en skogs- og anleggssti over noen hogstfelt så langt veien gikk. Passerte to små hytter litt inne i skogen til venstre. Så også et lite skur. Det er trolig satt opp for at hogsarbeiderne kan hvile og varme seg.
Kunne skimte Goksjø bak høye trær litt lenger nede. Regner med at det var rett overfor Reppegårdstangen. Herfra tok jeg mer mot venstre og endte opp på Myratoppen. En annen gang vil jeg gå ned til Reppegårdstangen og finne veien derfra langs Goksjø.
Fra Myratoppen ble det litt vanskelig. Ganske bratte stup langs hele fjellsiden. Etter en del prøving og feiling fant jeg et sted som jeg heiste meg ned langs et veltet tre. Ble ganske skitten, men pytt pytt.
Hilste litt på sauene før jeg gikk tilbake til bilen. Derfra kjørte jeg og parkerte lenger inne Reppesgårdveien på en plass ved innkjøringen til nr. 177.
Gikk ned bakken og kom ned til Goksjø. utrolig vakkert og idyllisk ved vannet. Fulgte strandkanten, eller skal jeg heller si sivkanten. Mange steder var sivet så høyt og tett at jeg kunne ikke se vannet. Kom frem til et sted som blir brukt mye av innbyggerne i nærområdet. Der kan de grille, bade og kose seg. Hver St. Hans samles de til bål og ulike aktiviteter.
Litt lenger mot nord står noen fine hytter. De ligger vakkert til på små knauser. Gikk samme vei tilbake og fortsatte i rett frem mot sør. Her var det en liten litt ufremkommelig sti langs vannkanten. Fulgte den et stykke bortover til jeg snudde. Vakkert og særpreget med sivet i vannet og de merkeligste forvridde trær langs bredden.
Fler robåter som er gode å ha når en skal ut på vannet for å fiske, var fulle av vann og var ved å synke. På land lå en mengde kanoer. Tydelig hvilken aktivitet som er mest populær her.
Fant en sti som gikk rett opp, litt nærmere der jeg kom ned i første omgang. Endte opp ved bilen.
På veien filosoferte jeg over barnas skolevei gjennom tidene. Tenk at de har gått på skole på Hagnes, ved Tutvedt (tror jeg), ved Mørk, ved Holt og nå sist ved Bommestad. Ikke farlig med noe vei i dag når skolebussen går, men før måtte de gå i all slags vær over store avstander på dårlige veier og stier.
Her er noe jeg fant som er skrevet av Tor Bjørvik , 13.03.03. Du kan lese det om du orker og har interesse:
Hagnes skole var den første faste skole på landbygda i Vestfold, og ble opprettet pga hammerverkene. Fra 1730-åra var det to hammerverk på Hagnes, og i 1801 var det 21 barn under 15 år ved hammerverkene og på Hagnes gård. I tillegg til det som tidligere var Tutvedt krets, skulle også barna fra Nomme og Reppesgård gå på Hagnes skole. Skolen ble nedlagt i 1839. En artig ting er at det var lovlig forfall for ungene hvis de var med og kjørte køl til hammerverket.
Tutvedt skole ferdig 1866. Nedlagt 1964. (Jeg vet ikke, men kanskje barna fra Reppesgård gikk på denne skolen i en periode)
Holt krets omfatter den østlige delen av Hedrum, mot Sandar grense, med gårdene (regna fra sør) Li, Kjønnerød, Fjellbo, Bakke, Herbjørnrød, Holt, Rånerød, Dal, Skaret, Nauf, Butterød, Åshildrød, Reppesgård og Mørk. Gårdene Tisle, Nylla og Holmen ligger i Sandar, og måtte derfor gå til Haukerød skole, sjøl om de hadde mye kortere vei til Holt skole.
Gårdene i kretsen er små, men folk her var nøysomme, og nesten alle levde av gården før, sjøl om de kanskje ikke hadde mer enn 40 mål jord. Dessuten var mange flinke til å finne tilleggsnæringer.
På noen gårder, som var det pelsdyr en del år. På Åshildrød dreiv de med torvstrø, og både på Holt og Nauf var det sager.
Folk i Ismarka har bestandig vært flinke til å holde sammen. Bondelaget, som for en del år siden gikk inn i Hedrum bondelag, var like mye et sosialt lag som et faglag. De arrangerte både skirenn og fiskekonkurranser.
I 1743 ble det bestemt at Hedrum skulle ha 4 skoledistrikter, nemlig Hagnes og Tua faste skoler, en omgangsskole for Hedrum sogn og en for Kvelde og Hvarnes sammen.
Holt skole ble vedtatt oppretta i 1863. Li og Kjønnerød ble i 1862 overført fra Rødbøl til Mørk krets, og da ble Holt et mer sentralt skolested enn Mørk. De på Reppesgård klaga over at skoleveien nå ble lang for barna.
De første åra leide en skolelokale hos Halvor Olsen Nauf. Så ble det leid hos Hans Andersen Holt, og fra 1868 på Mørk.
Den nye skolen på Holt sto ferdig i 1883. Den kosta 1500 kr. Lærerbolig ble bygd på Mørk i 1920, og kosta kr. 42.215,-. Skolen ble utvida med en vinkel mot vest i 1949. I 1965 ble skolen nedlagt, og de 15 elevene overført til Bommestad.
Det var ikke offentlige veier på bygdene før. Folk tok seg fram der det var best til ei hver tid.
Veien Skinmo-Mørk er den første veien i Ismarka som ble opparbeida av det offentlige. Grunnen til at veien kom, var at en kaptein Tesen bodde på Nauf i mange år, og han fikk utkommanderte soldater til å arbeide på veien. Når veien ikke ble ført helt fram til Nauf, skyldtes det at Thesen flytta fra Nauf før den var ferdig.
I 1856 ble det vedtatt å bygge vei Hedrum kirke-Rånerød-Åsrum. I 1861 ble endepunktet endret til Holt istedenfor Åsrum. Veien ble ferdig ca 1865. Det meste av byggingen skjedde ved dugnad og pliktarbeid.
Veien fra Mørk til Lasken i Sandar ble ferdig 1894, etter mye strid og mye fram og tilbake. De i den søndre delen av kretsen ville ha veien etter ei mer sørlig linje, men veien til Sandar grense ble bygd på dugnad av oppsitterne i nordre del av kretsen. Mørkebrekka ble omlagt 1933.
Veien Mørk-Åsrum ble ferdig 1901. Den ble i stor grad bygd på dugnad. Omlegging av veien i Kjerringdalen var ferdig 1936, samtidig med at Holmfoss bru var ferdig.
Sandefjord kommune ytet store bidrag både til omleggingene av veien og til Holmfoss bru.
Folk gikk nesten bestandig. Svært få hadde hest, og hesten ble nesten bare brukt til arbeid og tyngre transport. Ellers ble hesten bare brukt ved kirkesøndager og andre store begivenheter. Unntaket var presten, lensmann og andre ”høye herrer”, som rei eller kjørte med vogn etter som veiforholda var.
Det var mye tettere nett av veier før, fordi når en gikk, var det viktig at veien var kortest mulig.
veien mellom Mørk og Åsrum var ferdig 1901. (Ny vei i Kjerringdalen 1936.)
Ny bru ved Hagnes (Øvreverket) ferdig 1909.
Synnas turmagi 