Hadde ikke tenk meg ut i går. Det hadde skjedd en god del i løpet av dagen og jeg syntes at jeg fortjente å bare sitte i godstolen og se på fotball. Men selvsagt klarte jeg ikke det.
Dermed endte jeg opp på parkeringsplassen ytterst på Vesterøya, etter å ha kjørt fv 260, Vesterøyveien.
Gikk inn Fruvikaveien langs venstre side av jordet. Følger du den til høyre kommer du til Folehavna. En fredfull og stille kveld, naturen var ved å gå til ro. Bare fuglene kvitret fortsatt ivrig. Mange hadde sikkert benket seg rundt tv-skjermen for å følge med på spennende kamper.
Det var stille i hyttefeltene i området. Ferieinnrykket kommer trolig ikke før om en uke eller to. Skogen og bergknausene beskyttet mot ruskeværet som regjerte bare 100 meter lenger syd ute på odden. Der blåste det friskt og sjøsprøyten vasket de oransje svabergene. Kan du se ansikter i fjellformasjonene på de små holmene?
Det gir en herlig forfriskende væropplevelse med flott utsikt til Ytre Oslofjord og Færder fyr. Stedet er rett og slett ubeskrivelig vakkert. Jeg har vært der både ved fullmåne, solnedgang på vinterstid, i sol, regn eller blåst. Like vakkert uansett … omstendigheter.
Herlig å la den salte sjøluften kjærtegne ansiktet. Over horisonten varierer lyset i forskjellig dramatikk med skyene. Det kontrastrike lyset over havet skifter oftere enn over land. Slike natur- og væropplevelser langs kysten fasinerer meg.
Fruvikaodden er kupert og en dyp kløft deler arealet i to. Området er tilrettelagt med broer. De ytterste delene av odden er omtrent uten vegetasjon.
På den ytre delen av odden er det fine berghyller som passer fint som naturlige sitteplasser og grillsted. Der kan du også fiske. Jeg så en mann som virkelig nøt livet, liggende på ryggen. Kanskje var det himmelen som fasinerte han.. Hva vet jeg.
På vei tilbake fra odden møtte jeg to unge menn. De var ute for å fotografere. Fikk en av dem til å ta et bilde av meg. Dermed fikk jeg bevist at jeg hadde vært der.
Inne i selve Fruvika finnes en mindre sandstrand, rullesteinstrand og gresslette. En fellesbrygge på friområdet gir også gode muligheter for båtbrukere.
På venstre side av denne vika går det en spesiell sti opp til en hytte. Utenom sommersesongen tar jeg meg ofte en tur dit. Vakkert og spesiell natur der og en fantastisk utsikt ut over fjorden. Legger ved bilder fra turer tidligere i år fra dette området.
Fulgte kyststien gjennom et vakkert skogsterreng. Kom til et veikryss like ved et jorde. Jeg kunne gå til venste å ha kommet tilbake til utgangspunktet. jeg tok til høyre og fulgte den blåmerkede stien langs jorden og inn i skogen.
Måtte selvsagt ta avstikkeren opp til Strangeberget. Flott utsikt over til Tønsberg tønne.
Resten av turen frem til Vøra gikk langs Benserødveien. Igjen så jeg de merkeligste figurer rundt om i naturen. Utrolig hva som åpenbarer seg når jeg ser med et åpent sinn.
Vøra er en av byens beste badestrender og ligger vakkert til mot vest. Selvsagt måtte jeg oppom Kvernberget og nyte utsikten. Fikk ingen bilder av denne delen, men legger ved bilder fra andre turer.
Her er litt historisk stoff jeg fant i en artikke fra kystlaget:
Opprinnelig var hele området på Vøra bak Kvernberget tilhørende de tre
Tveitan gårdene. Disse gårdene ligger midt på Vesterøya, til venstre like etter at du
passerer innkjøringen til Vøra. Eierne av Tveitan gårdene eier fremdeles selve campingplassen på Vøra, men selve stranden er tidligere solgt til Sandefjord kommune. Den sistnevnte delen ble utvidet av kommunen for kort tid siden ved kjøp og riving av en hytte.
Selve Kvernberget og eiendommen i ly av denne eies av avholdsbevegelsen
i Sandefjord. Her ligger hytta ”Kvernstua” som ble bygget alt i 1919 som
en av de første hyttene i fjorden. Avholdsbevegelsen leide et større areal med en sandstrand mot vest til bruk for en mindre campingplass. Dette arealet ble kjøpt i 1980 sammen med selve Kvernberget. Noe senere ble en privat hytte på festet grunn som okkuperte halve den fine sandstranden innløst ved økonomisk hjelp fra Sandefjord kommune. Til gjengjeld forbeholdt kommunen seg at hele eiendommen
skulle være friareal. Det er nå bare en privat hytte med festekontrakt igjen på Kvernberget. Det er hytta til avdøde kontorsjef Alf Johannessen i Rosshavet og som nå eies av hans arvinger. Det var derfor Rossen i sin tid tutet hver gang den passerte Kværnberget.
Kommunen ervervet også området mot øst og Strandlinga med en liten strand og
jordene derfra og opp til campingplassen på Vøra. Dette området er enda ikke opparbeidet av kommunen, men her kan det bli en fin strand med tiden.
Jordene benyttes til parkering og aktivitetsområde for campingplassen. Som det fremgår av dette har Sandefjord kommune sikret allmenn tilgang og bruk av disse flotte friluftsområdene.
Vørastranden er Sandefjords Costa del Sol. Ingen strand i Sandefjordsfjorden er mer populær enn Vøra. Her trenger folk seg sammen i fint vær både unge og gamle, men mest unge. Stranda har fått ry på seg for å være stedet der man viser seg fram. Stranda har en gunstig beliggenhet mot vest og ettermiddagssola med le fra Kvernberget som tar av for den fremherskende sydvesten. Vøra er også så langt ute i fjorden at vinden klarer å fjerne ettermiddagsskyene. Det er derfor ikke uvanlig å ligge på Vørastranden og se at det regner i byen.
Kværnberget
Dette fjellpartiet som stikker ut i fjorden preger denne sterkt og man kan nesten si at det er et helt annet miljø utenfor og innenfor Kværnberget. Navnet Kværnberget
kommer av at det er store jettegyter i området. Mange av disse er fylt igjen og ikke så godt synlige i dag. Men mot fjorden kan man se rester at skuringene flere steder.
Fjellet er et kjempefint utsiktspunkt til alt som skjer i fjorden og mange romantiske månelysturer er blitt foretatt her. Fjellet har en del vegetasjon og fine hyller med grass som er godt egnet til å sole seg på eller bare nyte utsikten. Som fiskeplass er også fjellet populært, særlig plassen ut mot vest på nordsiden. Her er det trukket opp mye fin fisk som naturlig følger dette fjellet på sin vandring ut og inn avfjorden. Atkomsten til fjellet er enklest fra nord, men det går greit å klatre opp fra syd, dog noe mer anstrengende.
Tok så en avstikker ned til Slottsvika. Der er det fine områder langs vannet. Mange hytter.
Ellers gikk turen tilbake til parkeringsplassen langs veien.
Gikk forbi Klangstein på veien tilbake og måtte prøve ut fenomenet.
Klangstein har fått navnet sitt etter lyden det får når vi slår med en stein på fjellet.
Grunnen til det er fordi at det går en sprekk inne i fjellet. Når vi slår med en stein på fjellet, går lyden inn i det tomme rommet og lyden går i svingninger.
Sprekken kan ha blitt dannet når vann trengte inn i fjellet og frøs til is. Is utvider seg og kan ha slipt/ «sprengt» vekk noe av fjellet på innsiden.
Det er to store steiner med hver sin klang. Jeg banket med en liten stein på begge og lyttet.
Flott tur i herlig natur.
Tur appen min streiket igjen, men antar at turen ble på ca. 8 km.
Synnas turmagi 