Var tidlig ute på tur i dag. Feiringen i går utartet seg ikke. Jeg grillet og koste meg hjemme hos min sønns familie. Trivelig selv om det ikke ble noe bål til stå eller sitte rundt.
Fra barneårene husker jeg godt jonsokfeiring hos min bestemor på Sunnmøre. Der var det rømmegrøt, bål, leker og brudefølge. Kanskje litt trekkspillmusikk eller felemusikk også. En gutt og en jente var brudefolk. Hun bar en vakker blomsterkrone og de var begge kledd i sin fineste stas. De ble kjørt frem til båplassen gjennom bygda i hest og vogn. En felespiller gikk foran følget. Vi andre gikk som et tog bak dem. Jentene var vakkert pyntet med blomsterkranser i håret og fine sommerkjoler. Guttene var også fine. Det er gode minner å ta frem.
Uansett feiring, i dag dro jeg tilbake til Kjerringvik.
Jeg kjørte fv 303 mot Larvik ( nedre vei) til krysset ved ved best bensinstasjon på Hem. Tok inn til høyre og kjørte Kjerringvikvegen til Kjerringvik. Parkerte på p -plass opp til høyre i Fjellvikveien rett før havna.
Langt flere biler på p-plassen enn vanlig. Det kan tyde på at feriegjesten hadde inntatt Kjerringvik. En mann lå og sov i lasterommet på stasjonsvogna si. Bakluka var åpen og han hadde tatt en dyne over seg. Bare beina stakk ut av bilen. Jeg hørte at han snorket da jeg gikk ut av bilen. Kanskje det hadde blitt litt for mange dringer på St. Hans. Hva vet jeg.
Da jeg kom tilbake til bilen et par timer senere, ved 09.30 tiden lå han fortsatt og sov. Så ikke ut som han hadde rørt på seg. Ja, ja, hver sin lyst.
Jeg hadde sett på kartet at det var noe som het Såtåshula. Det var en prikk på kartet rett overfor Holtan. Ingen sti var merket av. Syntes det var et spennende navn og søkte på nettet etter flere opplysninger, om mulig også et kart over stier. Fant lite. Bare at det var en geocatch.
«Geocaching er en internasjonal aktivitet. Det kan sammenlignes med orientering, men man finner frem ved hjelp av GPS i stedet for kart og kompass. Man leter etter poster, kalt «cacher». Det uttales en kæsj på norsk. Cachene er plassert ut over store deler av verden og informasjon om alle cachene ligger på nettstedet geocaching.com.»
Her er det jeg fant ut etter å ha studert ulike nettsteder:
«Dere kommer etterhvert til et godt skjulested som ble benyttet under krigen av gutta på skauen.»
«Gutta på skauen» har ofte symbolisert vår kollektive oppfatning av motstandskampen. De har blitt selve bildet på Milorg-jegerne og den norske hjemmefronten. Men begrepet oppsto først sommeren 1944 i forbindelse med kampen Hjemmefrontens ledelse førte mot de fordekte forsøkene på mobilisering av norsk ungdom til tysk krigstjeneste.
Tusenvis av ungdommer unnlot å møte, og mange gikk isteden i dekning «på skauen». Særlig på Østlandet var antallet relativt høyt. Noen vendte hjem, andre ble sendt til Sverige, mens en del ble værende i leirene – cellene – som ble dannet i Milorgs regi. Her fikk de våpentrening, lærte militær disiplin og inngikk i Milorgs samlede styrkepotensial med tanke på innsats i en frigjøringsfase.
Ble sikkerhetsrutinene fulgt, skulle selv ikke familien vite hvor sønnen eller faren i huset holdt til.
Boforholdene på skauen varierte fra det helt primitive til velfungerende koier eller hytter. Tilværelsen besto av trening, venting og atter venting, i tillegg til mottak av slipp med våpen og utstyr.
https://forsvaret.no/norgeikrig/gutta-p%C3%A5-skauen
.
.
«Tenk dere den lille gården som dere kommer til før cachen. Her bodde det under krigen en ganske fattig familie. Noen høner og et par kuer hadde de, men tyske soldater var stadig innom og spurte etter mat, så familien ble sjelden helt mette.
Bare fem minutter fra gården ligger Såtåshula. Denne ble under krigen brukt av motstandsfolka, nærmere bestemt av de som hadde ansvaret for at sabotører og andre som måtte flykte fra tyskerne kom seg over til Sverige.
De flyktende kom en og en stille og rolig til hula, der de kunne bli flere dager før det skulle gå en båt over til Sverige. Vær, vind og tyskere avgjorde egentlig når neste båt kunne legge ut fra Kjerringvik – Ula området.
De i hula måtte jo ha mat, så familien på den lille gården hjalp til så godt de kunne. Kuene melket de om dagen og istedenfor å ta inn kuene om kvelden for melking , som var det vanlige, ble kuene gående ute hele natta. Da fikk de i hula mulighet til å melke kuene mens det var mørkt. Noe poteter, kålrabi og andre grønnsaker måtte bøndene i område se forsvinne.
I en liten periode var det også en radiosender/mottaker i hula, men denne ble raskt flyttet. De ville jo ikke at tyskerne skulle peile inn denne viktige hula.
Hula ble aldri oppdaget av tyskerne.»
.
https://kart.gulesider.no/?c=59.042508,10.208010&z=18&l=aerial&q=%22s%C3%A5t%C3%A5shula%22;geo
Synnas turmagi 