Til Knappen fra ulikt hold og årstid.

 

 

«Bare å leve er ikke nok … man må ha solskinn, frihet og en liten blomst.»

Hans Christian

I dag ble det ingen tur. Har vært i Oslo til konsultasjon hos anestesilegen som skal føre meg inn i søvnens rike når jeg skal opereres i august. Sågar den 13. Lykketall det, ikke sant!

Jeg skal fjerne en stor struma som ligger og presser på luftrøret, spiserøret og stemmebåndet. Noen ganger er det tungt å puste. Det er nok derfor jeg ofte må ta det veldig rolig når jeg er ute  og går, for å unngå å bli for sliten. Det fikk jeg virkelig merke på turen til Styggmann for litt over en uke siden.  Heldigvis har jeg en sterk vilje!!!

Uansett er det turene ute i naturen som gir meg  det overskuddet jeg trenger i hverdagen.

Håper operasjonen går greit, slik at jeg ikke går glipp av de fine høstfargene og den klare høstluften.  Regner med at jeg ganske raskt vil være «fit for fight» igjen, selv om det trolig ikke blir de lengste turene på en stund.

Å gå på tur om høsten er en opplevelse som fester seg på netthinnen. Naturen gir raust av seg selv og viser seg frem i all sin fargeprakt.

I motsetning til om våren, da naturen, etter en lang dvale folder seg ut og viser frem sine mest dyrebare skatter. Magisk, spør du meg.

 

«Fotografering er en av de beste og mest ettertraktede lidenskaper mennesker har. Bare forestill deg et fotografi uten naturen!

Rakesh Mishra

 

Det er mye å lære av naturen. Naturen er en giver. Den gir meg det lille ekstra som bidrar til at jeg kan leve et godt liv. Den forventer aldri noe i retur. Naturen får meg til å kjenne meg nærmere evigheten.

– Naturen inspirerer kreativitet.

– Naturen lærer meg å tilpasse meg forandring.

– Naturen lærer meg å løsrive meg. Det kan være virkelig frigjørende.

– Naturen lærer meg å være ydmyk.

– Naturen lærer meg at alt er midlertidig, så jeg bekymrer meg ikke for å miste noe.

– Naturen er den beste healer når jeg kjenner meg nedtrykt.

.

Japanske forskere har funnet at mennesker som bor nær skoger, har betydelig lavere nivåer av lunge-, bryst-, livmor-, prostata-, nyre- og tykktarmskreft.

Forskning fra hele verden viser at mennesker som bor nær grøntareal, har færre helseklager og lever lenger, og at den grønne rommet i seg selv er en stressbuffer, som hjelper mennesker med å klare seg bedre mot livets motgang. Andre studier har funnet ut at usynlige kjemikalier (kalt phytoncides) i enkelte trær kan redusere stresshormoner, redusere angst og forbedre blodtrykk og immunitet. Å være ute og slik få naturlig sollys, gir mye mindre behov for vitamin D og stabiliserer melatoninnivået (gir bedre søvn).

Slike refleksjoner fikk meg til å tenke på turene mine til Knappen, en topp på 381 moh. som ligger  på høyden mellom Lågendalen og  veien som fører til Heia. Jeg har tatt turen både på våren og høsten. Veldig forskjellige opplevelser, men like vakre, uansett årstid eller vær.

Første gangen jeg gikk til Knappen, var ved en tilfeldighet. Jeg hadde lest om et vann som het Damvann. Det ble beskrevet som vakkert og idyllisk.  Det måtte jeg se. Som tenkt så gjort.

Jeg kjørte mot Kvelde via fv. 304. Rett før Holmfoss kjørte jeg inn til høyre i en sving og fortsatte nordover på riksvei 220 i ca. 3,5 km til avkjøringen til Damvann på høyre side. Her er det privat bomvei som betales kontant, eller med gir (30 kr. tror jeg) for å passere med bil. Parkering ved Damvann.

 

https://www.ut.no/kart/?lat=59.2270465845966&lng=10.0346318781029&zoom=15&ao=2.4243

Damvann ligger 41 moh og er en liten, nesten rund perle omkranset av mektige fjell og stup. Et utrolig vakkert og mystisk sted! Det stupbratte fjellet, Damvannskollen, 230 moh, var slik jeg så for meg. Bratt, skummelt, vilt og vakkert! Ormetangen heter det der fjellet går 100 meter nesten loddrett ned i Damvann.  Damvann har en diameter på ca. 500 meter. Det er fint å bade der! Fra hovedveien er det ca 1 km inn til vannet.

Det er abbor og ørret i vannet, og det er en fiskekortautomat. Vannet stelles av Hedrum JFL.

Damvann er et sted verdt å besøke. Naturen har sannsynligvis oppstått gjennom flere istider til det vi kaller botndannelse og er sjelden på disse kanter av landet.
Flåtten trives godt her, så sjekk deg etter at du har vært der. Heldigvis har jeg vaksinert meg.

Før ble det ble arrangert “huldrekvelder” med bål og musikk ved Damvann har jeg lest.

Jeg gikk inn til noen bygninger på nordsiden av vannet, til høyre for Ormetangen med Damvannskollen enda litt lenger bak.

Der er Damvannsetra, som var i drift til på 1950-tallet.  Nå er fjøsa borte. Seterjentene rodde melka over vannet til demningen på andre siden. Derfra ble melka fraktet med hest og kjerre.

Før krigen gikk det ei tømmerrenne ned den stupbratte lia øst for setra. Renna fikk vann fra Jeskovann, som den gangen var demt opp.

Kuene kunne gå helt over Skaudalen for å finne beite. Det var mye liv på denne setra sies det, for det var humørfylte jenter som lå her.

Ved parkeringsplassen går det «vei» til venstre fram til denne seteren og vei til høyre oppover fjellsidene.  Den er stengt for biltrafikk på grunn av fare for steinras.

Jeg fant en sti som gikk opp i fjellsiden nærmere setra.   Etter en spennende ferd inne i skogen kom jeg opp på veien rett før den sluttet og gikk over i sti opp til høyre.

Det enkleste er å følge veien fra Damvann oppover mot Skottåsen. Der veien deler seg, følg veien rett fram ca 350 m til stien begynner.

Herfra kom jeg inn i en trang dal. Kjente meg ganske inneklemt mellom majestetiske ås-koller på begge sider videre opp. Flott spesielt område.

For å få den beste utsikten til Damvann, kjøre du inn på Andersbonnveien litt nærmere Nes og gå opp Almedalen. Det tar en god times, litt avhengig av forholdene og hvor sprek du er. Du ender på den høyeste av kollene sør for vannet. Det  er er ikke en mye brukt sti, så du må være godt skodd og forberedt på våte partier, annet enn i tørkeperioder. Det sies at man skal være forberedt på magiske krefter i Almedalens trangeste parti…

Almedalen gir en spesiell sinnstemning. Kanskje er det fordi det er “urskog” noen steder,og fantasien får fritt spillerom. Eller kanskje det  kommer av at naturen har flere nyanser enn de mest brukte sansene klarer å registrere til vanlig.

 Etter  omtrent 400 meter fra sti-start, kommer det en bekk ned fra høyre. Her går stien oppover, langs bekken (god blå merking på stort tre, pil mot høyre) Her begynner også Korpen naturreservat.

Korpen naturreservat ble opprettet i 2002. Naturreservatet ligger øst for Lågen, rett sør for Hvarnes.

Korpen naturreservat ligger øst for Lågen, rett sør for Hvarnes, og er
et mangfoldig område. Her er det skrinn furuskog, granskog og frodig
edelløvskog. Alle norske skogdannende treslag vokser i reservatet.
Topografien i området er svært variert. På toppene vokser furu på nesten bart berg. I de mindre dalene trives den varmekjære edelløvskogen. Nordøst i reservatet er det en myr. Store deler av verneområdet er lite påvirket av hogst i nyere tid. Eik og bøk er vanlige trær i reservatet. Her er også alm, lind, or og ask, og stedvis godt med barlind. Det er et stort innslag av gammel, grov skog, og flere hule eiketrær. Mange steder er det god tilgang på død ved i alle nedbrytningsstadier.
Det gir livsgrunnlag for et rikt utvalg av sjeldne moser, sopp og lav.
Korpen var et av de siste stedene på Østlandet der hvitryggspetten hekket. Hvitryggspett er nå nesten forsvunnet som hekkefugl på Østlandet.
Fra toppen Knappen helt øst i reservatet, 390 meter over havet, er det fin utsikt til store deler av søndre Vestfold.

Naturreservatet har nasjonal verneverdi

Stien gikk langs bekken  før jeg kom til ett sti-skille i ett område hvor det flater litt ut. Og her  tok jeg til venstre. (Lite skilt på siden av stien )

Fortsetter jeg rett frem her kommer jeg på Sandefjord-siden av Knappen. Den  har jeg ved senere turer benyttet som tur eller retur fra Knappen.

Det er 500-600 meter oppover til jeg kommer til et område som kalles Tyskemyr.  Ganske bratt, men vakkert å gå i den værbitte furuskogen.

Det var her jeg bestemte meg til å fortsette videre til Knappen, eller Knapreip som det sies lokalt. Hadde sett skilt til Knappen og jeg måtte finne ut hvordan det så ut der. Så jeg fortsatte til tross for at tåka kom sigende.  Heldigvis kom jeg med velberget ned igjen samme vei som jeg kom, før taka ble altfor tykk. Var litt urolig til tider. Været skifter fort, selv om det bare var september..

 

Etter Tyskemyr er det forholdsvis lite stigning, men jevn slak stigning og små-kupert helt til jeg står på toppen. Sammen med den majestetiske veggen til Damvannskollen, vil jeg si at området før og etter Tyskemyr opp til toppen, med sin blanding av furu og bjørkeskog, er den flotteste delen av turen. Litt i utkanten av stien, ut mot kanten ned til Ulvestudalen, er det en super utsikt ned og opp Lågendalen.

Jeg ser over til åsene Musekollen og Jordstøyp, som ligger i ytterkant av Kvelde. Denne utsikten er majestetisk. Dessverre var det dårlig sikt og jeg kunne bare tenke meg hvor vakkert utsikten kunne være.

Oppe på toppen av Knappen er det flott utsikt østover. Navnet er kanskje beskjedent, men utsikten er imponerende. For en vestlending som jeg er, vant til høye topper og bratte fjellsider, mangler fjellene både monumentale navn og høyder, men utsikten er upåklagelig. Jeg ser ferger på vei til Moss, til Strømstad, jeg ser fly på vei fra Torp, masse skog og Sjøstrand-blokker, Færder og Svenner – og ikke minst, Slottsfjellet langt der nede. Det vil si, dersom tåka hadde lettet. Heldigvis har jeg god fantasi, så jeg kunne se det for mitt indre øye.

På grunn av sin vakre beliggenhet og utsikt fører det mange veier til Knappen. Jeg har gått flere av dem.

 

En kald septembermorgen startet jeg fra fra Heisetra kl. 08 i +4 grader. Ble heldigvis varmere utover dagen. Jeg gikk Heisetra – Hellenesstien – Knappen (381 moh) – Firfislevann – Diplingene – Brente åsen – Heisetra 1,2 mil. Lite folk å se.

Jeg kjørte fv 305 mot Andebu og Kodal.  Tok til venstre ved Skjeggerød mot Åsrum og vestre Kodal. Fra Pipenholtkrysset , fylkesvei 601 til høyre mot Hvitstein og Heia. Fulgte veien ca. ei mil, siste par km på grusvei, til skilt til Heia og parkeringsplass bort veien til venstre. Heia ligger ca. 500 meter ned en grusvei vest for parkeringsplassen.

Heisetra er Sandefjord og Oplands Turistforenings (SOTF) hytte i vestre Kodal.

I 1983 begynte SOFT å leie den gamle Heisetra på Heia av Fritzøe Skoger. I 1988 ble SOFTs hytte Geirastadir solgt, mens leieavtalen av Heisetra fortsatte. Den gamle setra var trangbodd, og behovet for en mer funksjonell hytte ble sterkere. Salget av Geirastadir ga foreningen penger til å bygge ei ny hytte. Sommeren 1993 kjøpte foreningen Heisetra med et tomteareal på 4,8 mål til en pris på 275.000 kroner.

På et ekstraordinært styremøte 2. november1993 ble det bestemt at ei ny hytte skulle bygges. Byggestart var i mai 1994. Kravet var at den gamle Heisetra skulle rives når den nye stod ferdig og på forsommeren 1995 ble den revet. 12. august 1995 ble den nye hytta offisielt åpnet.

Heisetra blir mest brukt som ei dagsturhytte og har grei adkomst både for gående og rullestolbrukere. Heisetra er åpen hver søndag det meste av året.

Heisetra ligger ved Heivannet og Svartåa, midt i et område med mer en 100 km merkede stier. Her finnes noe av Vestfolds mest varierte skogsterreng med gode muligheter for fiske, padling og bading samt sanking av sopp og bær. En av stiene går over til kommunens utleiehus Vestby.

Fra Heia fulgte jeg merket sti helt til Knappen.  Jeg fulgte Hellenesstigen, forbi der stien tar av mot høyre opp til Grevesteinen. Der har jeg ikke vært. Dit skal jeg en gang.

Her er hva jeg leser på Ut.no om Grevestein:

Grevesteinen, 320 moh er en fin ås nord for Djupedal med vidt utsyn, bl. a. vestover mot Lågen-dalen og ned mot Heia. Toppen markerte skille mellom Vestfolds to tidligere grevskap, Larvik og Jarlsberg. Grevskapene ble opprettet i 1671. Lensgrevene hadde stor makt og myndighet og fikk betydelige privilegier. De hadde skatte- og tiendefrihet og enerett til bergverksdrift. Grevskapene ble avskaffet i 1821 sammen med adelsvesenet og ble slått sammen til Jarlsberg og Larvik amt. I dag er det kommunegrensa mellom Larvik og Andebu som går her oppe.

Litt ulendt terreng i endel store steiner og et kort strekk med litt klatring den siste biten opp.

Høyt gress det siste stykket frem til gruset skogsvei i Djupedalen. Jeg gikk til venstre og fulgte veien helt frem til det tar av en sti inn mot venste og opp til Knappen. Hadde jeg fulgt veien lenger, peker det et skilt mot utsikten. Der må jeg også ta turen en gang. Spennende å utforske.

Grei sti opp til toppen. Ikke altfor bratt. Denne dagen var utsikten bedre, om enn litt disig. Godt med en pust i bakken her.

Har du sett spillefilmen om ”engelskmannen som gikk opp på en ås og som kom ned fra et fjell”. Slik følte jeg det også. Jeg går opp på en ås, men opplevelsen er slik at jeg føler at jeg har vært på et fjell. Det er den opplevelse jeg  vil at du også skal ha. Kanskje du etter å ha lest det jeg skriver, tar  den samme turen.

Jeg fant en sti som gikk bratt ned øst for toppen før jeg kom ned i en slags dal eller kløft i terrenget. Ente opp ved Firfislevann. Vakkert og idyllisk der.

 

I lia ca 150 meter sørøst for Firfislevannet kan en ennå finne murer etter den gamle Farmensetra. Den siste som lå her, var Pernille Skaudalen, som bodde i Skaudalen, ca en km lenger nord. Drifta tok slutt rundt 1900.

På tilbakeveien fra Knappen når jeg går ned på østsiden  kan jeg gå forbi minnesmerket over Hjemmefrontens mottak av våpen sluppet ned i fallskjerm over Høymyr under 2. verdenskrig. Merket er satt opp på ei myr sørøst for Knappen.

Høymyr er ei stor og trebar myr ca 1,5 km nord for Andersbånn. Her var det flyslipp under krigen, og folk fra Hjemmefronten har satt opp ei minnetavle i sørkant av myra. Rester etter containerne kan en ennå finne nede i ei klove litt øst for myra.

Under 2. verdenskrig mottok norske hjemmestyrker (Milorg) mye utstyr og våpen fra England. Disse forsyningene ble fraktet med fly og sluppet ned på avtalte steder. Disse flylastene – som ble kalt slipp – ble varslet med såkalte særmeldinger i radiosendingene til BBC.

I Kodal ble det sluppet et slikt slipp. Det skjedde på 31. desember 1944. Slippet var til Milorgs avdeling D-15 (Vestfold) som fra sommeren 1944 hadde hovedkvarter i «Majorstua» i Hvarnes.

Dette slippet skulle skje ved Høymyr, ikke langt fra Jeskovann. Jeskovann hadde dekknavnet «Or». Særmeldingen fra London som varslet flyslippet lød: «Det synger i gresset.»

To fly fra England sto for slippet. De hadde med seg 25 containere og 6 pakker.

 

 Knut Tveitan beretter om en merkelig tildragelse:

Da jæ var i konfirmasjonsalderen, fortelte Johannes Pedersen Tveitan at han hadde sett et dyr som han mente måtte være en slags øgle ved Fjørfislevann (Firfislevann). Ja, ved samme vannet finns det fjørfisler. Men de var bare det at denne her var så møe, møe større, rundt regna ca. to norske fot. Han hadde ældri hørt at noen hadde sett makæn te ‘o.

Omtrent 40 år etter var jæ på tur oppover å skulle se etter mølter. Akkurat ved Fjørfislevann er det slett, for der er det myrer, men det er villt terreng rundt omkring. Så sto jæ ved bredden på østsiæ, vannet er ganske lite. Jæ sto heilt rolig, det var ingen vind, men så fækk jæ se at ei bjørk, som sto å lutte over vannet, bevegæ sæ så rart. Det var aldeles stilt, så jæ tænkte at det var et eller annæ dyr eller faul som var i bjørkæ. Jæ sto dørjæne still, å så fækk jæ se at det dukkæ fram noe mørkt i lauvet. Men så kom det krypæne utover stammen, der det var mindre kvist, framover mot toppen, så jæ kunne se tydelig å klart heile dyret. Ho svingæ sæ sakte rundt, jæ trur inte ho så mæ, å så ruslæ ho innover stammen igjen. Ho hadde samme skikken som ei krokodille, hadde lang hale som svingæ da ho snudde. Ho var stor, minst 24 tomme lang. Å da mintes jæ det som Johannes hadde fortalt. Denne fortellingæ er sann. Men åssen det kan ha sæ, er et mysterium.

Her er enda litt om dette mystiske vannet:

«Firfislevannet ligger langt innpå skogen mot Nomme. Søren Damrønningen var hos oss av og til, han hadde med øksa og hugg ved for oss også. Han fortalte at det var så mye og fin aure i det vannet, og ungdommen gikk dit og fisket og fikk så mye de orket bære. Men fordi de fisket om søndagen, gikk auren over til å bli firfisler. De er store og på skikk som aure, men de har fire bein. Derfor er det ingen som fisker der mere.

Det er torv og myr rundt vannet. Størmyra er stor. Der slo de og høstet uten lov både i Skogdalen og i Setra en tid. Størgraset er godt vinterfor. Leagraset er best. Vi foret med det, og kuene melket godt. En del av Størmyra heter Buksekilen, og der er det multer. Men i Tyskemyra, på den andre sida av en ås, var det særskilt mye, og den er stor også. Derifra kan en se inn i Kvelde.»

Andebu bygdebok, folkeminner

Herfra var det bare en snau km. ned til Skogdalen. Litt bratt, men god sti. Nede på veien gikk jeg mot høyre et stykke, før jeg tok inn til en sti mot venstre over Diplingane. Vakkert  gjennom myrlandskapet ved Diplingane. Er været fuktig bør du ha gode sko. Herfra  fulgte jeg godt merket sti over Brente åser. En vakker høyde med flott furuskog. Hele landskapet utåndet ro og ga meg en god følelse innvendig.

Så bar det ned på veien som jeg tok et lite stykke mot venste, før jeg tok til høyre tilbake mot Heisetra.

Jeg har også gått andre veien. Da tok jeg  runden rundt Heivannet frem til Stussserudvannet. Fulgte stien på høyre side av vannet til jeg kom ut i Heiaveien, nærmere Svartåa. Derfra gikk jeg til høyre tilbake mot Heisetra, til jeg fant stien opp til venstre over Brente åser og videre opp til Knappen. Dette området byr på mange flotte og historiske scenarier langs Svartåa.

Du kan lese mer om det her:

https://synnasturmagi.blog/2018/06/15/svartaa-natursti-ovre-del/

 

En annen vei tilbake fra Knappen er gjennom Djupedalen til Hellenesdammen, Langevann og til Heisetra.

Dette er en flott tur gjennom  vakker natur. Etter å ha kommet ned på veien fra Knappen, fulgte jeg denne veien nordover til det gikk en sti inn mot høyre mot Hellenesdammen. og Langevann. Det skal være mye fisk i Hellenesdammen.

En fin tur, men kanskje litt for lang for beina mine. Det er så mye å se, så jeg bare må gå litt lenger….. Ganske vått i marka og myrene. Ble kliss, klass våt. På denne turen var det tåke på toppen, så det ble ingen gode utsiktsbilder. Faktisk har det aldri vært klarvær på toppen når jeg har tatt turen. Heldigvis spiller det ingen rolle. Fint uansett.

DSCN2549.JPG

Den siste veien opp til Knappen, jeg vil nevne er via Andersbånn.

Kjør  mot Heia. En stund før Snappen går det en vei inn til venstre som heter Andersbånnveien. Følg den til du ser den store p-plassen ved Andersbånn.

 Terrenget nordover fra Andersbånn ligger på 2-300 meters høyde, er småkupert og med en del langstrakte myrer. Mille Marie Treschow er grunneier.   Veldig variert terreng med løvskog, granskog, flere utsiktspunkter, furuer og myrer. Fuglene kvitrer for fullt, bøksanger, løvsanger, bokfink, rødstrupe, rødvingetrost, trepiplerke, gjerdesmett.. for å nevne noen.
.

På Andersbånn er en stor kølabånn, som tidligere var en populær møteplass for folk fra Østre Kvelde og vestre del av Kodal. Her var det dans, og det hendte ikke så sjelden at «sterke» ungdommer fra Kvelde og Kodal barka i hop i slåsskamp.
På Kodalsida litt nord for bilveien ligger den gamle plassen Moa., hvor det har vært bosetting fra ca 1815, kanskje før. Den siste som bodde her, flytta ut i 1964. Anton og Anna Moa bodde her fra 1912 til ca 1960. Anna handla på butikken på Nes, og gikk fullasta med varer hjem over skauen.

Like ved parkeringsplassen på Andersbonn er det i fjellet bl.a. jernforekomster. I en kort periode på 1700 – 1800 tallet ble det tatt ut jernmalm der. På stien bare noen meter fra parkeringsplassen finne småstein som er “tunge som jern”.

Ca 300 meter nordvest for Andersbånn, oppe på en åstopp, ligger det i dag ei hytte som heter Skauen. Her lå det før en husmannsplass under Farmen. Her bodde det folk fra ca 1830 til ca 1900. Det var nesten ikke jord, så utkommet var nok mest tjærebrenning, kølabrenning og skogsarbeid for øvrig. To av de som bodde her, tok livet sitt. Den siste som bodde her, het Anders. Det er mulig at det er han som Andersbånn er oppkalt etter.

Fra parkeringsplassen gikk turen inn i skogen og oppover! Omlag 1 km på en helt grei sti  før jeg kom ut på en større og gruslagt vei. Det er mulig å følge denne veien helt fra P- plassen.

Et et lite stykke etter at jeg kom ut på veien, passerte jeg den bratte stien opp til Farmenrøysa, 308 moh. Jeg gikk videre og kom inn på en sti som førte meg forbi Jeskovann. Der skulle jeg ha gått til høyre mot Knappen, men overså veiskillet og gikk rett frem. Dermed forvillet jeg meg ut i villmarken. peilet inn retningen og kavet meg over myrer, bratte heng og endte opp på Tyskermyrås. Faktisk ganske spennende og moro.

Jeskovann er et vann tilhørende gården Farmen i Hedrum. Tidligere var det ei tømmerrenne fra Skottåsen til Damvann. Til denne renna ble det ført vann fra Jeskovann. Det er rester av en demning sør for Jeskovann. Der tømmerrenna starta, sto det ei skaustue som blei brukt av hjemmefronten under krigen. Jeskovann ligger 251 moh. i Farmenheiene nordøst for Damvann. Det regnes som et middels godt …fiskevann.

Det er lett å ta seg fram over Tyskemyrås.  Det gjorde godt etter klatring i ukjent og stiløst terreng. Jeg gikk på skrinn jord og fast fjell. På skrinn jord, som det vanligvis er på åstopper, består skogen først og fremst av middels høye og krokete furutrær. Grantrærne er i dalene og lenger ned i åssidene.

Resten av turen til Knappen gikk greit uten noen form for forviklinger.

 

På tilbakeveien gikk over Tyskermyrås. Det er en fantastisk utsikt ut mot Lågendalen.  Jeg fulgte åskanten helt til jeg kom ned der stien delte seg ned mot Damvanneller inn i Sandefjords turområde på andre siden.

Deretter gikk ferden forbi Jeskovann og  veien tilbake til Andersbånn.

DSCN0481

Jeg følte for å ta en avstikker opp til Farmenrøysa. Der stien kom ut i veien , tok jeg peiling  på retning  vestover mot toppen. Det var ingen sti, men jeg fulgte den lyngkledde åsen oppover mot toppen. Ganske lett å ta meg frem. Nesten oppe kom jeg inn på stien som gikk opp til toppen.

På toppen var det fantastisk utsikt 360 grader rundt. Så deler av Vestfold kysten og Larvik by langt i det fjerne.

Det er svært bratt ved kanten av åsen. Under et orienteringsløp for noen år siden skjedde det dessverre ei dødsulykke der.

Faktisk ganske slitsomt å gå ned fra toppen. Glad jeg valgte den andre og mye lettere veien opp.

Håper du har fått lyst til å ta turen til Knappen du også. Turen er flott, uansett hvilken vei du velger å gå.

Turene er på mellom 10 og 15 km.

 

http://www.geonames.org/maps/google_59.266_10.013.html

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.