Svartåa natursti, øvre del

.

Jeg passerte et vakkert annlegg med rødmalte hus og en stor parklignende hage. En hund inne i huset gjødde. Den hadde sikkert hørt meg gå forbi ute på veien. Veien er stengt med bom. Svartåa er lagt i rør under veien et stykke forbi dette huset. Likevel var den vakker, med vannliljer og andre vekster som vokste rundt elvebreddene. De setter helt sikker pris på vannet de kan benytte seg av fra elva.

På den tida bodde det mange mennesker i Hei-bygda ( Snappen, Heia, Svartoa og Svindal), og det var skole  her i Svartoa til begynnelsen av 1930-tallet.

Jeg fortsatte langs skogsbilveien, passerte stien som går opp til venstre over Brente åser til Snappen. Det er forøvrig en veldig fin tursti. Har gått den flere ganger og synes den er like vakkert hver gang. Men ikke i dag, da fortsatte jeg mot Heia. Blåmerket sti, så det var enkelt å finne frem.

Nesten helt fremme ved Heia gikk jeg stien inn mot venstre mot Heivann til Sliradammen. Denne dammen ble bygget ca. 1900 og var en attholdsdam. Alt tømmeret ble kjørt fram nedenfor dammen. Den er et imponerende byggverk og ble utført av anleggsarbeidere, kalt rallare. Noen fra Kodal var også med.

Det er den største dammen i Svartåa og demmet opp store mengder med vann. Vannet  som fant veien hit stammet fra Øyvann, Langevann og Åsvann.  I seg selv omfattet Sliradammen  tjernene  Nordre heivann, Slira og Øvre Heivann.

Det  har vært to andre demninger i Svartåa. De er ved Lindevann og ved Rennesik. Jeg passerte og gikk over den ved Lindevannet, da jeg gikk turen til Holtehædde.

I 1997 var det et kulturminneår med en kulturstafett langs hele Norges kyst. Sliradammen var Andebuskommune sitt bidrag til denne stafetten.

Herfra tok jeg en liten runde opp til det egentlige startpunktet for naturstien. Leste på tavla og orienterte meg litt. Det er veldig vanskelig å følge stien mange steder. Særlig denne siste delen. Tror ikke den er mye brukt og den er bare ryddet der den faller sammen med de «blå», turistforeningens stier.

Det er vakkert ved Heisetra. Det er nedlagt en stor og imponerende innsats for å gjøre området tilrettelagt for funksjonshemmede. Akkurat nå holder de på med å bygge en  brygge ved nordenden av Heivann. Du kan fiske i  Heivann. Ønsker du kan du leie robåt og fiske fra den.

Rundt Heivann er det en fin natursti som er lett å gå. Det er satt opp 10 poster passer for barn og unge.  Jeg har gått den flere ganger og kan virkelig anbefale turen. Den er ikke lang ca. 2 km. Langs sørøstbredden av vannet er det en fin gapahuk.

Jeg passerte Heirønningen. Ble møtt av en bjeffende hund som bare ville kose. Eieren  kom og ropte den tilbake. Hun ville ikke at jeg skulle bli redd. Dessuten er det jo bånstvang. Gjelder for gårdshunder også.

 

 

Stedet var hundre år i fjord, så jeg antar at det har vært drevet jordbruk der. Nå er det  en gårdsbutikk. Leste at det produseres angoragarn fra egne angorakaniner. I tillegg  har gården høner.

 

Omsider kom jeg frem til Heivannsdammen. Det er en flott attholdsdam  som demte opp Nedre Heivann. Det er det største vannet langs Svartåa. Elva renner så ut i Stusserudvannet som et et lite idyllisk vann. Ved demningen gikk den gule naturstien til venstre langs Stusserudvannet. Stien rundt Heivann fortsatte rett frem etter brua. Her begynte den virkelige «moroa» Store trevelt og en sti som ble mer og mer ytydelig gjorde ferden utfordrende. Jeg fant frem langs elva og passerte en spennende plakat ved Hansekanalen, et lite stykke før jeg kom inn på skogsbilveien forbi Svartoa. Den kunne fortelle en spesiell historie:

Hans Andrinsen Dahl bodde i Trolldalen og gikk til Heia og Svartåa og arbeidet hos Treschow. Han gravde for det meste grøfter om sommeren og var tømmerhugger om vinteren. Det største oppdraget han fikk, var med spade å grave en kanal fra heivann og ut i Svartås syd for Stusserødvannet. kanalen er 300 m lang og det er anslått at han grov opp 900m3 jord. Arbeidet var ferdig i 1950. Denne kanalen var for å lede tømmeret fra Heivann utenom Stusserødvannet. Den er delvis synlig også i dag.

For en mann. Han måtte være utrolig sterk og utholdende.

 

 

Langs stien så jeg en hengebru som gikk over elva. Våget meg ikke ut på den. Den var  smal  og vaklevoren og uten rekkverk.

Rett før Svartoa bygningen skulle stien gå  langs elvas nordside og komme ut i heiaveien lenger nede. Det så jeg på kartet. I virkeligheten var det  omtrent umulig å finne. jeg våget meg inn i et skikkelig villniss. Vasset i høyt siv og klatret over trevelt. Så tegn til stien og noen få gule stolper dann og vann. Til slutt ga jeg opp og skar tvers gjennom villnisset og ut på Heiaveien et stykke nedenfor Svartoa.

Det er forøvrig etter dette stedet elva har fått navnet sitt.

 

 

Skal denne naturstien fungere må den holdes vedlike. Tydelig at det ikke er vilje eller ressurser til det lenger. Burde ha vært opplyst om dette ved stiens utgangspunkt. Da kan vi velge om vi likevel vil forsøke å gå den. Ingen fare for å gå seg vill, men svært ubehagelig å bryte seg vei gjennom villnisset.

Uansett stiens beskaffenhet var det et spennende område å ferdes i. Synd at særlig stien fra Svartoa til Snappen var i så dårlig forfatning. Det er veldig vakkert langs elva der.

 

 

For meg ble turen på nesten 8 km.

 

For flere bilder se her: