Grevestein

 

I går skrev jeg om turer til Knappen. I den forbindelse kom jeg på at jeg hadde gått forbi et skilt til Grevestein, opp til høyre fra Hellenesstigen.

Fant litt opplysninger om denne toppen som er 320 moh. på nettet.

Dette er hva Ut.no skriver:

Grevesteinen er en fin ås nord for Djupedal med vidt utsyn, bl. a. vestover mot Lågen-dalen og ned mot Heia. Toppen markerte skille mellom Vestfolds to tidligere grevskap, Larvik og Jarlsberg. Grevskapene ble opprettet i 1671. Lensgrevene hadde stor makt og myndighet og fikk betydelige privilegier. De hadde skatte- og tiendefrihet og enerett til bergverksdrift. Grevskapene ble avskaffet i 1821 sammen med adelsvesenet og ble slått sammen til Jarlsberg og Larvik amt. I dag er det kommunegrensa mellom Larvik og Andebu som går her oppe.

Interessant å lese om livet før. Det får meg til å reflektere over hvor mye slit som ligger bak det vi i dag tar som en selvfølge.

Dermed satte jeg ut grytidlig i dag. Måtte jo være hjemme til Tour de france og Fotballkamper. Litt idrettsinteressert er jeg da. I alle fall når det er VM i fotball og årets sykkelhøydepunkt å følge med på.

 

Jeg parkerte ved Heia.

Kjørte fv 305 mot Andebu og Kodal. fra Sandefjord. Tok til venstre ved Skjeggerød mot Åsrum og vestre Kodal. Fra Pipenholtkrysset , fylkesvei 601 til høyre mot Hvitstein og Heia. Fulgte veien ca. ei mil, siste par km på grusvei, til skilt til Heia til venstre. Heia ligger ca. 500 meter ned en grusvei vest for parkeringsplassen. Jeg gikk en sti som går litt til venstre for denne veien.

Der veien svinger inn til Heia,  gikk jeg rett frem og fulgte stien som var merket Grevestein.

Spennende å lese om Heia i gamle dager.

«Hellenes-Setra, det nåværende Heia, gnr. 130, bnr. 1.

Navnet kan tyde på at gården opprinnelig har vært seter til Hellenes i Hedrum. Hellenes-Setra eller Heia, som tidligere lå i Hedrum, var iallfall engang husmannsplass under Hellenes. God havnegang og rike bærtrakter

Omkr. 1630 må bruket være blitt skilt ut fra Hellenes. Ennå 1645 kalles oppsitteren i Hellenes-Sætra «husmann», men snart etter har bruket fått eget matrikkelnummer og skatter for ødegård.

Bålag ( Tror det er en form for samvirke): Granasne, Rennesik, Svartåen, Svindalen, Sætra.

Skylden var 1 ½ bpd. smør (eller 1 hud), i 1663 forhøyet til 3 bpd., men i virkeligheten ble den gamle skyld fortsatt gjeldende, til alt hell for brukerne. 1838: 3 daler 2 ort. 1888 og 1904: 6 mark 56 øre.

Om en vidløftig deletvist i 1650-åra, med røtter enda enger tilbake i tida, forteller Lorens Berg inngående i «Hedrum», s. 510—11. Rettsaken gjaldt uenighet om delet mellom heromhandlede «Vestre» Heia (Hellenes-Sætra) og «Andebu-Heia» (Vestre Nøklegård) og retten til hugst og havn på vestsiden av Svartoa. Hellenes-Sætras eiere mente delet måtte være Svartoa, mens Vestre Nøklegårds eiere holdt på at det måtte gå adskillig lenger vest (ved Grevesteinen). Dommen, som falt 26. sept. 1655, ga eierne av Hellenes-Sætra rett: delet måtte være Svartoa.

Hellenes-Sætra eller Heia var utskilt fra begge Hellenesgårdene, og deleierne i disse, hvorav det var flere, regnet lenge tilsvarende part i den nye gården. I 1660 var således eierforholdet følgende: Kronen hadde 9 mk. smør m. b. over halve gården, Sandeherred prestebord 9 mk., m. b. over resten, Nils Hjelti i Brunlanes og Ingebret Ås i Sandsvær 9 mk. sammen, sogneprest Christian Dop i Sandeherred og foged (senere borgermester) Iver Madsen i Tønsberg 4 ½ mk. hver. I 1662 selger kongen, i forbindelse med det store krongodssalget det året til Anders Madsen, også sine 9 mk. smør i Heia til sistnevnte, dog med det forbehold at pant skulle innløses. Ca. 1700 eier Werner Torborg i Larvik halve Heia (18 mk. smør), mens Sandeherred prestebord og presten Dops enke eier hver ¼ (9 mk.). I 1720 er sorenskriver Poul Christophersen blitt eier av hele 27 mk., altså ¾ av gården; prestabordet hadde fortsatt sine 9 mk. I 1728 kom så Heia, bortsett fra presteparten, i Larvik-grevenes eie og var det til etter 1800.

Gården fulgte så grevskapets videre eiere til 1835, da den gikk over til slekten Treschow. I 1838 fikk oppsitteren Abraham Andersen ved kongeskjøte kjøpt presteparten (9 mk. smør) for 200 spd. samt en årlig jordavgift i korn. I 1852 solgte imidlertid Abrahams enke denne parten for 1000 spd. til etatsråd F. W. Treschow. Dermed var hele Heia i Treschow-familiens eie og har vært det siden; oppsitterne har vært leilendinger.»

 I 1877 ble gårdene Nomme (med Holmene), Skogdalen og Heia (Hellenessetra) flyttet over fra Hedrum til Andebu. Denne overflyttingen omfattet 66 mennesker. Før gikk grensa til Hedrum, nå Larvik ved Svarås og ikke som nå ved Grevestein.

Fra 2017 ble Andebu en del av storkommunen Sandefjord sammen med Stokke.

 

Spennende å følge dalen opp mot Grevestein. Høye bratte fjellsider på begge sider. Stoien gikk mellom store trær og steiner. Viktig å følge med hvor jeg tråkket. lett å sette seg fast mellom de store steinene.

Gikk litt for langt og måtte snu. Så ikke pilen som viste vei rettopp mot høyte før jeg hadde snudd og gått tilbake. Forsto at jeg hadde gått feil, da jeg ikke så noen blåmerking lenger.

Spennende å klatre opp. Deler av turen ble jeg støtet av tau som var lagt ut. Glad for det. Ellers hadde det kunnet være litt skummelt.

Vakkert på toppen og ganske flatt med spredt skog av furu og løvtrær. Jeg vasset i blåbærlyng. Den dekket nesten hel området. Flott utsikt ned mot Heia.

 

Gikk samme veien ned til den trange dalen igjen. Der fortsatte jeg på stien som jeg tidliger hadde snudd på. Oppdaget snart at den ble svakere og svakere til den ble borte. Uansett fulgte jeg dalen et godt stykke. Kom over en myr som fortsatt var ganse fuktig. Tror det hadde vært vanskelig å komme tørrskodd over ved en fukktigere periode. Midt på myra oppdaget jeg noen beinrester etter et dyr. Tror det måtte være et forholdsvis stort dyr. Undrer meg på hva som hadde skjedd der.

Fant noen artige historier om ville dyr i Andebu. Kansje det var noen av dem jeg så levningen til. Hvem vet.

 

«Om ville dyr i Andebu.

Ved Ole Bråvoll.

Gaupe. Omkring 1880 var det gaupe i skogen her. Den rev ihjel sauer på Bråvoll og andre steder. Den bet sauene i brystet og sudde blodet, sa de. Mattis Heia skjøt en, han var innom hos oss på Bråvoll og viste fram skinnet, så vi fikk se hvor fint det var. Mattis tok to senere også, men siden har ingen sett gaupe i Vestre Andebu. Antagelig har det vært en familie.

De trodde det var to slags gaupe, kattegaupe og skrubbegaupe.

Oter, mår, røyskatt og grevling var mere alminnelige før enn nå. Av grevlingen brukte de det lodne skinnet til skreppelokk og kjøttet til mat. Mår er fredet nå. Av oter er det ikke mer enn det halve mot før.

Elg. Da folk fikk se disse dyra i skogene her i bygda i 1870-åra, visste de ikke hva det var for slags dyr, og så kalte de dem ulekuer (dvs. «huldrekuer»), fordi elgen jo ligner noe på ei ku. Men siden den var så veldig stor, måtte det være noe trollskap med i spillet. Og da måtte det vel være kua til huldra, for den var grå den også, det visste de. Dyret var på den tid ukjent ellers i Vestfold også.

Det var en unggutt, Ingebret Holtan i Lardal, som første gang skjøt en elg i Vestfold. Det var i 1884. Heller ikke han eller andre der i bygda visste hva slags dyr det var. Men en kjenning av ham som skjønte det var matnyttig, sa til ham: «Ti for sikkerhets skyld stille om det skuddet, så skal jeg hente dyret, og duslipper bøter eller andre vanskeligheter.» Han fikk dyret. Den neste elgen ble skutt av Hans Hynne i Hynneskogen, men den kom seg unna og over til Lardal, hvor den ble funnet. De lot skrotten henge i Sjulstadfossen noen dager før de nyttet den. Elg nummer tre i Vestfold ble skutt av Nils Hynne, bror til Hans, i 1886. Det var en elgokse, som veide 80 bismerpund (480 kg). Politikonstabel Klingenberg i Tønsberg stoppet den ut og stilte den ut på Tønsbergmarken det året. Det kostet 25 øre å få se den.

Nå er det mye elg i hele Vestfold. Det er godt lende for elg, og det har det vært tidligere også. Hva kommer det da av at det ikke var elg her før 1870-åra, iallfall så lenge at det hverken er minner eller sagn om dem? Professor Hjalmar Broch sa i et foredrag i 1940 at de enkelte villdyrarter kan variere ganske sterkt i antall fra tid til annen. Som årsak til at det lenge var så lite elg kunne han tenke seg de fæle ulvetider her i landet for 100—200 år siden.

Rådyr. De kom hit til bygda i 1926 og ser ut til å trives her, såsant de bare får være i fred for lausbikkjer. Folk synes de er vakre dyr, og de lar dem være i fred.
Det er et bjørnehi i et berghull i Djupedal. Det ble senere grevlinghi.

I slutten av 1700-åra var det mye skrubb i de store skogene i Vestre Andebu og over mot Lågendalen. I strenge kuldeperioder om vintrene kom det undertiden store flokker av skrubb helt ned til bygda, slik at disse uhyggelige dyra ofte tasset like utenfor stueveggen.

Omkring år 1800 var det en oppsitter på Nøklegård som het Nils. Det var vanlig at Andebu-sokningene kjørte kull til Tønsberg vinterstide, og for å unngå dårlige veier kjørte de over vannene når de var frosset til. Sent en kveld var Nils på hjemvei fra byen, og på et tjern ikke langt fra gården hans kom det sju skrubber mot ham og ville gå på hesten hans. Nils reiste seg opp i kullkurven, skreik og hojet og slo til alle sider. Merkelig nok trakk skrubben seg unna, så både Nils og hesten kom uskadd fra rovdyra. Nils hadde ei søster som var ute og gjette i skogen en sommer, og før hun visste ordet av det, kom en skrubb farende lukt inn i saueflokken og overfalt en sau. Men jenta ble ikke mere forskrekket enn at hun dro sauen unna skrubbekloa. De var ikke skuggeredde, kvinnfolka i den tiden. («Sandefjords Blad», 1. mars 1952.)»

Tok til venstre og gikk skrått nedover et stykke til det jeg tror er Herkjelldalen. Kom omsider inn på noe som sikkert har vært en kjerrevei  for lenge siden. Fulgte den og kom  ut på veien i Djupedalen rett for Lille Hellenesdammen.

Fulgte veien et lite stykke til Busteløgnmyr.  Navnet sto på et gammelt skilt, så det må være det det het der. Trolig på grunn av myra rundt dammen. har prøvd å finne ut hva navnet betyr, men forgjeves.  Kanskje du kan tenke deg eller vet hva det betyr.

Tok stien inn til høyre mot Langevann. Valgte å ta en avstikker på stien rett frem til det lille Hellenesvannet. Vakkert der med myr rundt og vannliljer i vannet.

Skal være fisk der.

 

Gikk tilbake samme vei og tok stien til høyre over en liten bekk. Fint skogsterreng. Kom snart til Hellenesdammen. Jeg så den mellom trærne nede i dalføret. Det er her det skal være en demning fra gammelt av, leste jeg nå i kvled. Visste ikke om at den fantes, så jeg så ikke etter den.

Her vet jeg at det er fisk.

 

Gikk over en ganske fuktig myr i Langelandsdalen, rett etter Hellenesdammen. Det er heldigvis ikke alt i naturen som har tørket inn, til tross for det varme og tørre været.

Leste i  årsberetningen for Sandefjord og omland turistforening at arbeidet med å legge bordgang over myra ved Hellenesdammen er påbegynt. Her har foreningen fått godt brukelige brukt impregnert plank av byggmester Osmund Jensen.

Materialene lå klare i myra til å legges ut slik at vi turgåere kan gå tørrskodd over.
Kom ned ved sørenden av Langevann og fulgte veien tilbake ca en km. Tok så inn på stien til høyre og fulgte den frem til Heisetra. Vakkert langs de små vannene  Nordre Heivann, Slira og Lille Heivann. Her skal det være fint å fiske med fluestang. Fisk er det også.

Nesten helt fremme ved Heia kom jeg til Sliradammen, inn til venstre. Denne dammen ble bygget ca. 1900 og var en attholdsdam. Alt tømmeret ble kjørt fram nedenfor dammen. Den er et imponerende byggverk og ble utført av anleggsarbeidere, kalt rallare. Noen fra Kodal var også med.

Det er den største dammen i Svartåa og demmet opp store mengder med vann. Vannet som fant veien hit stammet fra Øyvann, Langevann og Åsvann. I seg selv omfattet Sliradammen tjernene Nordre heivann, Slira og Øvre Heivann.

Det har vært to andre demninger i Svartåa. De er ved Lindevann og ved Rennesik. Jeg passerte og gikk over den ved Lindevannet, da jeg gikk turen til Holtehædde.
I 1997 var det et kulturminneår med en kulturstafett langs hele Norges kyst. Sliradammen var Andebu kommune sitt bidrag til denne stafetten.

 

Rett før Sliradammen fant jeg et par briller med sort innfatning på stien. Håper den som mistet dem klarer seg uten. Hengte dem på tavla ved P-plassen, ved oppslaget om de grønne turene.

En fin tur som faktisk ble hele 9,7 km. Gå den du også. Jeg blir gjerne med.

 

PS. Jeg rakk sporten på TV.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.