Bommestadområdet

Jeg har gått mange turer i Bommestadområdet. Det er et spennende område, både naturmessig og ikke minst historisk.

Mitt første møte med området var på en biltur på Rauanveien mellom Bommestad og Tjøllingveien fv. 303. Jeg oppdaget et gammelt skilt ved innkjøringen til Bommestadåsen. Gamle kongevei sto det på skiltet. Det gjorde meg nyskjerrig. Jeg parkerte i veikanten og oppdaget en informasjonstavle som var plassert i veikrysset mellom Rauanveien, Bommestadåsen og veien inn til industriområdet Bommestadmoa.

Her er hva som sto på tavla:

Kongeveien er en del av den første «Sørlandske hovedvei» fra Drammen til Helgeroa. Den er bygd i midten av 1600-årene, og har navnet sitt fordi den er bygd etter kongelig bestemmelse. Ifølge gamle skrifter kunne en i 1665 kjøre med hest og vogn fra Oslo til Larvik.

http://www.godtur.no/default.aspx?gui=1&lang=2&searchtype=stadnamn&param1=bommestad

Det er i dette krysset jeg siden har startet de fleste turene mine i området. Noen ganger parkerer jeg på parkeringsplassen nede på Sørlandske hovedvei. Derfra har jeg gått turer på begge sider av Lågen.

Jeg har også startet turen fra Gamle ravei ved Verningen og gått over Rolighetsåsen til Rauanveien. En gang gikk jeg opp på Bommestadåsen, men flott utsikt over elva og dalen. Jeg gikk opp fra veien innerst i  byggefeltet Bommestadåsen.

Jeg har funnet ganske mye stoff om området på nettet og vil dele litt av det med deg. Kanskje du, som jeg blir fanget av  historiene og tegnene fra fortiden som finnes i området her.

I dag gikk jeg tur langs lågens østre bredd. En herlig tur  nær vannkanten.  Langs bredden plukket jeg opp flere friske hvite og røde roser.  Det satte fantasien min i sving. Hvorfor var de der? De  var hele og friske, så de kunne ikke ha  lagt der lenge. Kunne de ha kommet rekende ned strømmen, eller  …. Spennende!

Dersom jeg skal trekke frem noe spesielt fra turene mine i området, kommer jeg ikke utenom  de to toppene Rolighetsåsen og Bommestadsåsen. De er ikke særlig høye, under 100 moh., men utsikten er upåklagelig.

Det er trist å gå forbi huset som har vært skyssstasjon, nederst i bakken.  Det var her hestene måtte hvile før de tok fatt på den bratte bakken opp mot Teien. Det kryr av katter og rot rundt huset. Jeg lister meg alltid forbi i god avstand.

I tillegg synes jeg turen på østsiden av lågen er fin. Det er veldig spennende å komme til Holagropa og se  den spesielle dyrkingen av ulike bær og grønsaker. For meg er det som å komme til et eventyrrike, en oase. Både vakkert, frastøtende, rolig, harmonisk, men samtid litt skremmende. Alt på en gang. Ta deg en tur, så vil du forstå hva jeg prøver å formidle.

Vestfoldraet har alltid vært ei viktig ferdselsåre. Der raet krysser lågen, var det naturlig at det ble et trafikkknutepunkt. I området øst for elva, mellom gårdene Bommestad og Roligheten, er det hele seks forskjellige generasjoner av veger ved siden av hverandre, fra de eldste hulveiene og rideveiene til dagens motorvei. Det er også flere utgaver av den gamle veien til Hedrum kirke.

Veiene i Bommestad er alle tidstypiske, og de har form og utseende som er representative for datidens krav og bruk. Dette, sammen med bevarte rester etter ulike generasjoner bruer, gir Bommestad nasjonal verdi som teknisk kulturminne. Området inngår derfor i “Vegvalg”, Statens vegvesens nasjonale verneplan for veier, bruer og veirelaterte kulturminner.

Kulturminneløypa i Bommestad er en pedagogisk anlagt «opplevelsessti» som starter ved skolen nede ved hovedveien. Løypa er i første rekke lagt for å vise de mange veiminnene i området.

Den 21.-22.06.2009 markerte Statens vegvesen det nasjonale kulturminneåret 2009 ved å kombinere åpning av ny E18 forbi Bommestad med åpning av kulturminneløypa på Bommestad.

De gamle veiene

Hulveiene
Hulveiene er de aller eldste spor etter farende folk. De er dannet av slitasjen fra ferdsel til fots eller til hest. De er dypest i bakkene, der vannet har hjulpet til med å grave dem dypere. Når de ble for dype og sølete, eller steinete, tråkket en bare et nytt spor ved siden av. Derfor er det ofte flere hulveier ved siden av hverandre.
De fleste hulveiene her i området peker i retning av Lågen. Oversetting over Lågen kan den gang ha skjedd både ovenfor fossen og lenger nede enn ferjeleiet ved Stubberød.
Noen riktig fine nord-sør-gående hulveier ligger like ved der raet blir brutt av Lågens skjæring, ca. 100 meter sørvest for hjørnet av Bommestadhallen.

Rideveiene
I gamle dager satte folk navn på veiene etter hvilket framkomstmiddel de kunne bruke på vedkommende vei. På en ridevei kunne en komme fram med hest, men ikke med noe etter hesten. På en «vognvei» kunne en komme fram med hest og vogn.
Den tydeligste rideveien i området, som trolig har vært ledd i den første raveien, er den som går oppe på raryggen sørvest for boligfeltet på Teien. Den har trolig fortsatt forbi Roligheten gård og ned til Lågen ved Holagropa.

Kongeveien
Kongeveien er en del av den første «Sørlandske hovedvei» fra Drammen til Helgeroa. Den er bygd i midten av 1600-årene, og har navnet sitt fordi den er bygd etter kongelig bestemmelse. Ifølge gamle skrifter kunne en i 1665 kjøre med hest og vogn fra Oslo til Larvik.

.
Veien er lagt med fin kurvatur og slak stigning nord for Rolighetsåsen, trolig for å unngå den bratte bakken ned til Roligheten gård på den gamle veien. Den går ned til Holagropa, hvor det var ferje over Lågen til Stubberød. På Stubberød var det lenge skysstasjon og gjestgiveri.

.
Fra Stubberød fortsatte Kongeveien forbi gården Faret, opp de lange bakkene til Hovland, langs nåværende Gamle Kongevei, gjennom Bøkeskogen og ned til Farriseidet.
Det er en fin tur å gå den gamle Kongeveien ned til ferjestedet ved Holagropa, og så følge en idyllisk sti nordover langs Åbyfossen opp til Bommestad bru.

«1808-veien»
«1808-veien» ble bygd da den første brua over Lågen sto ferdig i 1808. Denne brua ser en ennå steinkara etter ca. 200 m nord for nåværende bru. Brua hadde fem spenn, med fire steinkar ute i elva. Fordi den var av tre, var det store problemer med vedlikeholdet.
1808-veien er bygd med stor bredde (7 m) og en mest mulig rett trasé. Det er en av de første veier i Norge etter moderne ingeniørprinsipper.

De gamle Bommestadbakkene
Det viste seg at den flotte veien fra 1808 med sin «rett på»-linje, ble for bratt og tung for hestene. En god hestevei bør helst ikke ha brattere stigning enn 1:20. Siden hester derimot ikke gjør noe av svinger, ble Bommestadbakkene bygd slik de ligger i dag. Opprinnelig var det 12 svinger, men de nederste er kuttet av i forbindelse med ny E18.
Ny E18 fra 1956.

.
Etterhvert som biltrafikken økte, ble de gamle Bommestadbakkene lite tjenlige. Den nye veien, som sto ferdig i 1956, ble bygd etter de samme hovedprinsipper som veien fra 1808, d.v.s. mest mulig rett på, selv om den ble noe bakkete.

De gamle kirkeveiene.
I tillegg til de gamle raveiene, har vi også flere gamle veier til Hedrum kirke i området.
Hedrum kirke, som er over 900 år gammel, var fylkeskirke for søndre del av Vestfold i en lang periode. Dessuten fikk Larvik ikke egen kirke før i 1677 (under Gyldenløwe), og før det måtte folk fra Larvik dra til kirken i Hedrum.

.
Den første kirkeveien er trolig en gammel ridevei som har gått fra Holagropa og nordover langs brottet mot Lågen. Denne veien sees tydelig i terrenget ca. 100 m sørvest for Bommestadhallen. Ved siden av går det flere hulveier.

.
Den eldste kjørbare kirkeveien, trolig bygd omtrent samtidig med Kongeveien, kan ennå følges fra krysset med Kongeveien øst for Bommestadåsen til den møter nåværende vei til Hedrum kirke i sørenden av Seierstadjordene.

.
Da brua over Lågen kom i 1808, ble kirkeveien lagt om, slik at den kom innpå daværende ravei like nord for Bommestadåsen.

 

Like spennende som veihistorien er navnehistorien. Gårdsnavnet Bommestad (Bóndϸingsstađir) betyr rett og slett «gården der bøndene holdt ting». Tinget som ga gården navn, er eldre enn vikingtiden. Det er ikke langt fra Bommestad til Tjøllingvollen og det gamle tingstedet Ϸjođalyng («lyngbevokst strekning der tinget for folket i et visst distrikt ble holdt»). Tinget på Bommestad var nok mer lokalt og ikke for et helt fylke. Begge kan likevel ha vært såkalte herađsting, samlingssteder for de frie bøndene i et bygdelag i hedensk tid. Rett utenfor kulturmiljøet i nordvest, under dagens E18, gravde arkeologene ut mer enn 300 kokegroper. Kokegropene kan settes i sammenheng med det gamle tinget.

For å få plass til ny E18, ble det i 2006 gravd ut et stort kokegropfelt på Bommestad. Rundt 500 kokegroper ble undersøkt .

Mellom Bommestad og gården Tinghaugen rett utenfor kulturmiljøet i syd ligger det flere gårder som opprinnelig var gården Rauđarnir. Navnet sikter til det rødfargede jordsmonnet.

I kulturmiljøet finnes et stort antall gravhauger. Opprinnelig var det langt flere. Gravfunnene vitner om en til dels meget velstående bondestand gjennom hele jernalderen. Blant annet er det funnet noen romerske sølvmynter fra første århundre etter Kristus, flere bronsekar, en fingerring av gull, sølvsmykker og flere halskjeder med glassperler.

Det er funnet seks halsringer og to armringer i sølv på Øvre Rauan. Det er stemplet inn trekanter på halsringene, på to av dem er det også korsfigurer. De store ringene var lagt pent oppå hverandre med de små imellom. Dette gravfunnet er fra vikingtid. På Roligheten er det funnet en kvinnegrav som er rundt 400 år eldre. I gravhaugen lå det to forgylte sølvspenner (kalles relieffspenner), to bronsekar, et glassbeger, sølvhekter, glassperler, en fingerring av gull og jernredskaper. Noen av de gravlagte var handelsmenn og -kvinner, andre var høytstående krigere.

Det har vært spekulert i om det finnes spor av en bygdeborg på Rolighetsåsen til tross for at det nesten ikke finnes rester av murer som sperrer tilgangen til platået. Slike murer finnes på andre borger og er bygd for å forhindre fiender i å innta borgen. På den annen side er det ikke slik at alle «bygdeborger» har vært festningsverk. Flere av dem har trolig vært religiøse samlingsplasser.

Også steinalderens mennesker har etterlatt kulturminner i området. Steinøkser, flintskrapere og flintavfall har dukket opp gjennom årene. De viser at jegere og sankere tidvis har hatt leirplasser på det som den gang var et landskap med holmer, skjær, lune sund og bukter med overflod av mat i og ved sjøen.

 

Ingeborg Ackeleye kjøpte i årene 1769-72 begge Rauangårdene i Hedrum, med Skuggedal og Kjøndal, og i 1780 også Ødegården, også kalt Åseldrød. Sammen med sin samboer, grev Christian Conrad Danneskjold Laurvig, flyttet hun inn i nybygd herregård på Gulle-Rauan i 1771. De bodde sammen her til greven døde 9. april 1783.   Det er dette som nå er Roligheten.

.
Vi kan spørre om hvorfor de ikke kunne bo på Herregården eller en av de mange storgårdene som greven eide rundt Larvik. Årsakene var nok flere: Herregården var grevskapets hovedsete, hvor mye administrasjon, møter og lignende skjedde. Greven var jo i praksis umyndiggjort, samtidig som han var sterkt kritisk til overinspektør Fabricius, som han mente favoriserte sine egne slektninger når det gjaldt handel med Fritzøe-bord. I en slik situasjon var det nok en fordel med en viss avstand.

Gårder som Nanset og Hovland lå for nær Larvik. En plassering på Roligheten var ideell. Her kunne greven og Ingeborg nyte hverandre uten forstyrrelser fra borgerskap og administrasjon i Larvik. Lågen, med ferjeleiet ved Holagropa, lå som en barriere mot livet i Larvik. Likevel var det nær nok til å ha selskapelighet når greven og Ingeborg ønsket det. Raveien gikk rett forbi, og det var kort og grei vei til Hedrum kirke. Greven bygde en kirkevei som var godt kjørbar med stor, innelukket vogn. Det ble også bygd en staselig, brei vei fram til Kongeveien/Raveien på toppen av bakkene ned til Holagropa.

At det hørte et godt laksefiske med til Roligheten, var også et pluss. Dette var jo i naturalhusholdningens tidsalder.

Selv om det var gode hus på Roligheten fra før, satte Ingeborg og greven i gang med å bygge en skikkelig herregård i tømmer, ca 30 m lang. Planløsningen hadde likhetstrekk med herregården i Larvik. Tømmeret ble tatt fra Nordbyskogen, som nesten ble rasert for tømmerskog.  Fronten på bygningen kan vi ennå se som ei ca 30 m lang steinrekke i nedkant av nåværende Grønnebergvei. Ved kårboligen ovafor veien er det en mengde kulestein i bakken. Dette kan være levninger fra den steindekte gårdsplassen til herregården.

Foran bygningen ble det anlagt en stor lysthage, med et lysthus på en liten fjellknatt. Dette lysthuset står i dag som en fin eikelund og blir kalt ”Ackeleyelunden”. I sokket nedafor lysthuset ble det gravd opp karussdammer. Disse sees i dag som våte partier på jordet. Det har også vært slike dammer oppe på et jorde nærmere Ødegården.

I lia øst for gården ble det gravd langsgående grøfter, som ennå synes. De samler seg i en brønn, hvorfra det var trykkvann fram til herregården.

På Roligheten opplevde den aldrende greven å bli utkonkurrert, nemlig av sin svikefulle svenske sekretær, Carl Ingmann. Ingmann giftet seg med Ingeborg Akeleye rett etter grevens død i 1783, og senere levde de i stor velstand på Jegersborg i Larvik.

I dag finnes bare rester igjen av den gamle herregården.

I åra 1815-18 bodde generalløytnant Bernhard D. Staffeldt på Roligheten. Han hadde gjort en strålende militærkarriere under Napoleonkrigene. Men under felttoget i 1814 kom han i opposisjon til kong Christian Frederik og ble forfulgt både av lovens håndhevere og folkemassene, som truet med å lynsje ham. En tid søkte han tilflukt på gården Hovland. Ved høyesterett i 1816 fikk han dødsstraff, men dommen ble formildet til festningsarrest. Senere fikk han av helbredshensyn ta bolig på sin eiendom Roligheten, hvor han døde i 1818.

 

.

Elvestiene

Sørover langs lågens vestre bredde går det en godt tilrettelagt sti fra Bommestad helt ut til Revet i Larvik.  I forbindelse med kvikkleiresikringsprosjektet på Stubberud ble stien oppgradert og delvis utbedret til universelt tilgjengelig.  Dette skjedde i 2016 frem til brannstasjonen. I 2017 ble den nedre delen tilgjengelig og knyttet sammen med Revstien.

 Lågen er en stor elv med mange verdier, blant annet oppgang av sjø-ørret og laks, og det finnes også større forekomster av den rødlistede arten elvemusling. Dette, i tillegg til målsettingen om at alle vassdrag skal ha god økologisk tilstand innen 2021 (Vannforskriften), ga strenge krav til gjennomføringen av sikringstiltaket langs elva.

Det var krav om overvåking av vannkvaliteten oppstrøms og nedstrøms og det var ikke tillatt å fylle ut i elva/strandsonen i den mest sårbare perioden for oppgang av fisk.

På lågens østre bredde er det en godt farbar sti. Trolig laget for  å komme frem til laksefiskeplassene langs elva.  Blant annet ligger det flere slike plasser rett overfor Åbyfossen. Jeg har gått langs elvebredden helt frem til Holagropa. Derfra har jeg tatt en sti opp til Bommestadmoa og derfra ned til parkeringen ved Sørlandske hovedvei.

 

Åbyfossen

Her er noe av det Tor Bjørvik skriver om Åbyfossen og livet  rundt elva.

.

Åbyfossen er navnet på det ca 600 meter lange stryket i Numedalslågen nedafor Bommestad bru. Fossen er dannet ved at den store morenen, Vestfoldraet, stenger for Lågens løp. Etter hver som havet har sunket, har Lågen gravd seg ned i Raet. De høye tidligere raskantene kan en se på begge sider av fossen

Fallhøyden er i dag ca 6 meter ved normal vannstand. Den ble visstnok ca en meter lavere etter den store flommen i 1927, med etterfølgende graving.

Navnet Åby ble tidligere skrevet Åbu, og kan bety bua/plassen ved elva. I dagligtale, både før og nå, er navnet oftest bare ”Fossen”.

Åbyfossens historie er spesielt knyttet til ferdsel, laksefiske og fløtning.

Raet har gjennom alle tider vært en viktigste ferdselsåra til lands i Vestfold. Her er det lett å komme fram hele året, tørr grunn, flatt, og nesten ingen vassdrag å krysse. Lågen var den eneste større elva som måtte krysses. En må regne med at det ganske tidlig var folk som gjorde seg ei næring/inntektskilde av å sette folk over Lågen. Oversetting kunne skje flere steder, men det første ”offentlige” ferjestedet var trolig ved Faret. Biskop Jens Nilssøn skriver i sin reisebeskrivelse fra 1593: ”Så dro vi over Lågen i vest, siden gjennom Sundgården som kalles Faret, liggende rett hos elven”. Før 1655 er ferjestedet flyttet opp til Stubberød. Her var det i mange år både ferjested, skyss-stasjon og gjestgiveri. Ferjebevillinga var en verdifull rettighet, og rettighetshaveren var ofte en av de framstående menn i bygda, som samtidig kunne være tømmerfogd med mer. Han bodde nok på Øvre Stubberød, mens ferjemenn/roere som utførte selve ferjinga, bodde i ferjemannsbolig på Nedre Stubberød, på Tingahugen og i hola. Gjestgiveriet var i drift helt til ca 1850, altså flere år etter at ferjestedet var nedlagt.

På østsida av Lågen var det Holagropa som var ferjested. Herfra gikk den gamle kongeveien opp noen bratte bakker og gjennom Bommestadskogen til Teien.

Tinghaugen var ferjemannsgård iallfall fra ca 1640 og til ferjestedet ble nedlagt i 1808. De som hadde bevillingen, bodde mest på Stubberød, men hadde bruksretten til Tinghaugen. Litt oppi bakken fra Lågen lå ei lita ferjemannsstue som het Hola. Her bodde ”Lars Hole” som husmann eller strandsitter i 1642, Hans Hole bodde her i 1690, og i 1743 bodde Knut Ellingsen her. Edvin Ihlen, f 1906, hadde sett tuftene til stua.

Når vi leser om alle de som var knyttet til ferjestedet, skjønner vi hvilken betydning Hola ferjested hadde.

Kryssingen av Lågen var et stort problem når det var flom og når det var dårlig is. Allerede rundt 1800 begynte en derfor å planlegge bru, og i 1808 sto brua ferdig ovafor Åbyfossen. Av de opprinnelige seks brukarene eksisterer i dag tre stykker. Spennene var mellom 16 og 18 meter, med 7 brukar av stein og 6 spenn av tre. Brua hadde en samlet lengde på om lag 110 meter. Dette var den gangen trolig Norges største og mest kostbare bru, og viser hvilken betydning Raveien gjennom Vestfold hadde. Det var stadig problemer og behov for reparasjoner. I dag står det vestre landkaret og karet utenfor nesten intakt, mens landkaret i øst delvis har rast ut. De andre landkarene er fjernet for å reduserer flommene i Lågen ovafor brua.

I 1902 sto ny bru i stålfagverk ferdig et par hundre meter sør for den gamle. Denne brua hadde bare en kjørebane. Det var en fagverksbru i stål med et fritt spenn på 80 meter. Bredden var fire meter og bæreevnen var tre tonn. Brukara fra 1902-brua står igjen like sør for den nåværende.

I 1959 ble den erstattet av en bru som fortsatt er i bruk ( Gamle sørlandske hovedvei). Den har et hovedspenn på 80 meter og ett kjørefelt i hver retning. Bæreevnen er beregnet for 10 tonns akseltrykk. Etter snart 50 års bruk, er også denne brua for liten, og er erstattet av en ny motorveibru som ble tatt i bruk i 2009.

 Lågen har gjennom alle tider vært kjent som ei svært god lakseelv. Åbyfossen har vært en av de mest attraktive plassene for å fiske laks, ut fra at den ligger lengst nede, og har stor og tidlig lakseoppgang. Siden det tidligere ikke var noen restriksjoner på verken metoder eller fisket mengde, ble det derfor anlagt flere store laksefiskeinnretninger i og ved Åbyfossen.

Åbyfossen har en viktig plass i historien om fløtningen i Lågen, som holdt på til 1979. Det ca 600 meter lange storsteinete og svingete stryket bød på mange problemer for fløterne. Særlig ved synkende vannføring kunne tømmer sette seg fast, og på kort tid kunne det bygge seg opp ei stor tømmerkås.

Før fellesfløtningen kom i stand, hadde grevskapet nærmest monopol på fløtningen i Lågen. Andre som ville fløte, laget flåter som de seilte nedover på. Ved fossene, som Åbyfoss, måtte flåten løses opp, og bindes sammen igjen nedafor fossen. Nedre Lågens Fellesfløtningsforening ble startet i 1859.

Det var viktig for fløterne å kunne gi raske og klare beskjeder til hverandre når noe skjedde. Derfor hadde de navn på alle grunner, steiner og lignende. Det var navn som Rånan, Hoggerane, Fårikålen osv.

Etter at fellesfløtningsforeningen kom, ble det gjort mye for å sette vassdraget bedre i stand for fløtning. I Åbyfossen kolliderte imidlertid fløtningsinteressene med laksefiskeinteressene. I 1874 fikk fløtningsforeningen tillatelse fra Fiskeriinspektøren og Kanaldirektøren til å utføre nødvendige forbedringer av elveleiet utafor Hovlandfisket, men til sterke protester fra grosserer Falch, som representerte Rolighetsfisket.

Det største forbedringsanlegget fra fløtningens side, var anlegget av ”Kverkebrygga” like nedafor Hedrum Cementstøperi. Det var en forbygning av stein med tømmervegger, som var kledd med 5 m m jernplater. Denne ”brygga” ble delvis ødelagt i 1932-33..

I Holagropa er ei stor evje, hvor det kunne samle seg opp mye tømmer. Her ble det hvert år lagt ut en ”tekst”, dvs ei sammenhengende lenke av tømmerstokker. Teksten var i øvre endre forankret i ”Tekstestein”, en stor stein hvor en ennå kan se bolten som teksten var festa i. I nedre ende var teksten festa i Tinghaugfjellet.

Erling Thon forteller at  fløtningen ei (kort) tid hadde et lense- og sorteringsanlegg i Holagropa, og at det ble tatt av flommen.

Ifølge Edvin Ihlen kunne det jobbe 16-17 mann med fløtningen i Åbyfossen i sesongen. Flere av dem bodde i området. Fløtningen hadde ei gammel fløterstue, som sto der Helgeland seinere bygde hus. Her bodde fløtningsformann Karl Helgeland med familie om sommeren, mens de om vinteren bodde i Lardal. Denne stua ble i 19   flytta til Kverken, i nordkant av Hedrum Cementstøperis tomt. Da ble det vinterisolert en leilighet i den ene enden av huset, og fam. Helgeland flytta inn her fast. I 1939 bygde Helgeland en villa der fløterstua ved Lågen hadde stått, og flytta fra Kverken og dit. Karl Helgeland var fløtningsformann og fløter i 50 år, og flere av sønnene ble også fløtere.

På småbruket Grinda, som lå der søndre avkjøring til E18 fra Lågendalseien er i dag, bodde Martin Johnsen Grinda (1868-1953). Han var fløtningsformann før Helgeland.

Fløtningen hadde stort behov for å få smidd jernlekker, ringer og lignende bl.a. til lensene. Det var derfor smier flere steder i tilknytning til Lågen. Smia ved Åbyfossen lå på østsida av Lågen, like nord for Rolighetsfisket. Den ble revet rundt 1930, men en kan ennå se tufta. Fløtningen hadde også opplagsplass for båtene ved denne smia. Fra smia til Holagropa gikk det en vei som fløtningsforeningen holdt ved like. Den ble bl.a. brukt til å transportere fløtningsbåtene forbi fossen.

Fordi Lågen har skjært seg ned i Raet, er hele Åbyfossområdet et rasområde. Siden fossen gjør en sving omtrent halvveis i løpet, har fossen gravd på østsida i øvre del og på vestsida i nedre del. Det meste av gravingen har skjedd i forbindelse med større flommer.

I 1931 starta det store forbygningsarbeidet langs østsida av Åbyfossen. Det varte i 3 år, og på det meste var 150 mann i arbeid. Steinen ble tatt ut i Bommestadåsen, hvor en ennå kan se sporene i fjellet. Herfra ble den fraktet på en hestejernbane ut til fossebrotter i sørkant av der Fortuna trevarefabrikk ligger nå. Her ble steinen tippa ut i ei dobbelt renne av tømmer, som gikk bratt ned til Lågens bredd. Her nede sto det ei kran som løfta steinene opp på vagger, som så ble skjøvet med handkraft på en trallebane dit de skulle brukes. Steinene som lå nærmest elva, ble bundet sammen med jern. Ennå ligger den lange forbygningen der og viser hva en kunne få til med muskelkraft og kløkt for over 70 år siden.

Dette store arbeidet var velkommen sysselsetting i ei vanskelig tid. De fleste bodde så nær at de kunne gå fram og tilbake, men noen kom langveisfra og ble innlosjert på gårder og i hus i nærheten. Butikken på Kverken fikk et skikkelig oppsving.

Arbeidet med disse store blokken på elvekanten var selvfølgelig langt fra ufarlig. Vi vet at en arbeider ble drept da han fulgte med vagge og stein utfor skinnegangen..

Før var det dårlig med vann på gårder og i hus rundt Åbyfossen. Mange dro da ned til Lågen for å vaske klærne. Det var ikke minst om våren, når en skulle vaske sengetøy og annet tøy en hadde brukt om vinteren. Olav Sandmo forteller at de gikk fra Verningen til Holagropa for å vaske tøyet. De hadde da med gryte til å varme opp vannet, og siden de skulle vente til tøyet var tørt, gikk hele dagen med. Det var også sosialt. Flere familier vaska samtidig, og de hadde med niste og koka kaffi. Ungene leika og bada. Det hendte at Georg Skuggedal kjørte tøyet og familiene hjem igjen med lastebilen sin.

Holagropa var en populær badeplass helt opp i 1960-åra, dvs til bilen ble allemannseie. Unger fra Bommestad, Kverken og Verningen bada der. Gustav Iversen husker at det til og med var svømmekurs. Ei brygge lå langs øvre/innerste del av Tinghaugberget, og her gikk instruktøren fram og tilbake med ungen hengende i ei stang.

 Etter krigen hadde Hedrum kommune behov for søppelplass. De valgte da å bruke det store rasområdet på østsida av Åbyfossen. Søpla ble da bare tippa utfor den høye skråningen, og her var det i mange år ei svær søppelfylling, godt synlig fra vestsida av Lågen. Flere hadde ei næring av å leite i søpla etter ting som kunne brukes. Det var datidas ”resirkulering”.

Kilder til det jeg skriver her kommer blant annet fra: