Vestfolds høyeste topp

For litt over et år siden sist i mai besteg jeg og min bror, Oddbjørn Vestfolds høyeste topp.

Jeg ble oppmerksom på toppen gjennom et oppslag i avisa.

Det handlet om at turistforeningen hadde satt opp et skilt ved siden av et fredet kulturminne (varde/ trigonometrisk punkt) på Vestfolds høyeste topp Skibergfjell i Holmestrand kommune ( før Hoff kommune). Det ble kalt vandalisme. Saken ble forøvrig løst raskt med at skiltet ble flyttes noen meter. Samtidig ble det klart at Skibergfjell ikke er den høyeste toppen i Vestfold.

Etter målinger foretatt fredag 26.05. 17 av folk fra kartverket, rager Skibergfjell 633,85 moh. og Vestfjellet 634,04 moh. Se vedlagt avisartikkel.  Siste oppmåling før dette ble gjort i 1955 og toppunktet var angitt til 632 m.o.h.

https://www.nrk.no/vestfold/_vestfolds-hoyeste-fjell_-er-ikke-hoyest-1.13533132

Møtte mennene fra kartverket og NRK på vei opp for å måle da vi var på vei ned. Artig!

Funnet på nettet:

Den fredede åttekantede granittsteinen er oppført allerede i 1877 av Thomas Knoph som trigonometrisk punkt. På den nordøstlige delen av toppplatået står det også en bygning og et antenneanlegg som i dag styrer ulike funksjoner i kraftproduksjonen.

Noen ganger kan lokale kulturminner ha lang rekkevidde.  På toppen av det populære turområdet Skibergfjell står en tilsynelatende enkel granittsøyle med en langstrakt historie.Helt fra grekeren Eratosthenes regnet ut jordens omkrets med kun en stokk 200 år f.Kr. og frem til i dag har det blitt brukt mange ulike metoder for å beregne jordens størrelse.

Den sekskantede granittsøylen på Skibergfjell representer en av dem.På 1860-tallet startet Den Europeiske Gradmålingskommisjon et internasjonalt prosjekt for bedre å kunne bestemme jordens form og størrelse. Langs hele Europa fra Sicilia i Italia til Levanger i Nord-Trøndelag ble det satt ned punkter som skulle brukes i målingsarbeidet. Søylen på Skibergfjell ble satt opp i 1876 og er en del av dette langstrakte nettverket. Lignende søyler finner vi også andre steder i landet, blant annet på Gelinåsen i Hurum, men det skal også ha vært punkter på kjente fjelltopper som Gaustatoppen, Kolsås, Oppkuven, Spåtind, Tronfjell og Ronden.Ved å bygge opp et nettverk med punkter og måle vinkler mellom dem i tillegg til noen få avstandsmålinger kunne man til slutt beregne lengden på hele strekningen. Lengen man kom frem til ble så kombinert med astronomisk bredde og lengde for å bestemme jordens form og størrelse. I siste halvdel av 1800-tallet hadde man god kunnskap om jordens omfang så prosjektets formål var å undersøke hvor godt datidens ellipsoide (en matematisk flate brukt til å regne ut høyde over havet)faktisk passet til virkeligheten. Norges bidrag var å måle strekningen fra Svinesund til Levanger.

Historien om Skibergfjell som målepunkt slutter imidlertid ikke der. En 10-20 meter unna granittsøylen står en kvadratisk søyle av betong. For å kunne lage nøyaktige og detaljerte kart over Norge på 1900-tallet måtte det først etableres et nettverk av trigonometriske punkt, dvs, et trekantnettverk med punkter hvor koordinatene var kjent. Punktene ble gjerne lagt på høyder, åser og fjell med god utsikt hvor man kunne se til andre trigonometriske punkt. Betongsøylen ble bygget som en del av det som kalles første ordens grunnlagsnett, senere stamnettet. Det første og mest grovmaskede av trekantnettverkene. Senere ble det laget flere og mer finmaskede nettverk av trigonometriske punkt som dekket hele landet.

Men også nær vår egen tid har Skibergfjell blitt aktivt brukt i landmåling. Kun noen meter fra betongsøylen er en bolt av metall satt ned i fjellet. Her ble det blant annet utført GPS-målinger på 1990-tallet. Skibergfjell har således vært et viktig punkt i det geodetiske grunnlagsnettet i 150 år.

Vestfold Skogselskap plantet, 20.juni 1926, et eksemplar av Douglasgran på Skibergfjell. Denne spesielle begivenheten ble godt dokumentert i artikkelen «Da Fylkesmann Meinich plantet Douglasgran på Skibergfjell» av Christian Erik Nordby i Hof-Minne 2013. Det var en tresort lite egnet for Skibergfjell og ingen spor etter gransortener å se, kun eikestokken der et skilt hadde vært festet.

Holmestrand og Omegn Turistforening med ildsjelen Audun Weltzien i spissen har ikke bare merket en flott blåmerket sti om Skibergfjellet. De har også produsert et gratis turkart over området som er utplassert i kasser ved to ulike parkeringsplasser langs Grønntjernveien (innkjøring v/Eidsfoss).

Den omkring 9 kilometer lange rundløypa starter på p-plassen 410 m.o.h og passerer den vakkert beliggende Gausesetra på vei mot Skibergfjell, før nedturen om det vakre Vestfjellet og krafthytta Dovrehallen.

Det var denne rundturen jeg og min bror gikk. Se vedlagte kart.

DSCN3560.JPG

Anbefaler deg å gå turen.

Du kjører mot Eidsfoss og tar av fra Eidsfossveien (om du kjører i retning Eidsfoss, tar du av på venste side), inn en skogsvei ved navn Brekkeveien. Denne grusete veien svinger seg oppover mellom kyr, trefelling, vill natur og dyrket landskap og er derfor en fin kjøretur. Du kommer til en bom hvor du fyller ut en faktura på 80,- kr.

 

Markenrud naturreservat ble i 2016 utvidet til  Skibergfjell naturreservat og er nå det største reservatet i Vestfold.

Formålet med naturreservatet er å bevare et større og tilnærmet urørt skogsområde med særskilt naturvitenskapeligverdi som referanseområde. Området representerer også en bestemt type natur i form av en sjeldent stor og sammenhengende granskog.
Området har for øvrig stor variasjon i forekomsten av skogtyper, herunder bekkekløfter, samt god forekomst av død ved, og en rekke sjeldne og sårbare arter og har dermed også særlig betydning for biologisk mangfold. Det er en målsetting å beholde verneverdiene i best mulig tilstand, og eventuelt videreutvikle dem.
.
Se vedlagte kart:
.
.

Vi kjørte også bomveien helt ned til Øksne når vi først var der. Vakker innsjø. Her er hva jeg fant om Øksne:

 

Øksne (også kalt Øksneren) er en innsjø på grensa mellom Holmestrand i Vestfold og Øvre Eiker i Buskerud. Vannet er regulert med dam ved utløpet i den nordøstre armen, og er magasin for Hakavik kraftverk på vestsiden av Eikeren. Reguleringshøyden er 403-413 meter over havet.

En konsekvens av oppdemmingen er at et kulturminne fra middelalderen, kanskje tidligere, ble satt under vann. Da vannet var tappet ned på forsommeren 2010, var stedet oppe i dagen og kunne undersøkes. Stedet ligger 50 meter nord for fylkesgrensa, og det er funnet både jernvinne, to hustufter, slagghaug, kokekar og flintstykker.

I forbindelse med Hakavikreguleringen, blir det jevnlig satt ut ørret i vannet. Det er begrenset rekruttering av den ville ørretbestanden, og utsettingen bidrar helt klart positivt til ørretbestanden.

Vannet er et eldorado for ulike aktiviteter som fiske-, kano- eller gåturer. Området rundt vannet og øyene har flere fine steder for telting. Her kan du drive med bærsanking, abbor- og ørretfiske, bading, kanopadling og turgåing. Det er også flere andre fine vann i nærheten, som Hajeren og Mjøvann.

Du er langt fra folk, og det er kun få hytter som vitner om sivilisasjon. Likevel er du bare noen kilometer i luftlinje fra Eidsfoss. Øksne, har en romslig parkering og er perfekt for utsetting av kano og kajakk.

Liker du å fiske kan det være lurt å både ha med mark og noen ekstra sluker. Fiskekort koster kr 50 per dag og betales med giroen du finner i kassa ved bommen på vei opp.

Norges nest minste fylke har også den tredje lavest fylkestoppen, men det betyr ikke at turen opp dit er uinteressant, snarere tvert i mot. De to toppene Skibergfjell og Bingtjennknatten ( lokalt navn på toppen) på Vestfjellet er de høyeste punktene i det langstrakte skogområdet mellom Eikeren og Lågendalen, og altså Vestfolds høyeste fjell.

Naturen er svært forskjellig fra Vestlandets fjelltopper, et mer bølgende landskap enn det er bratte fjellknauser. Det er mer vann enn det er fossefall. Likevel, jeg liker det.Rart i grunnen, at jeg som vestlending er blitt så glad i landskapet i Vestfold. Slik er det bare.

Men best av alt – det er en topptur innen grei rekkevidde. En flott formiddags- eller ettrmiddagstur.

Det ble en fottur i skog og mark, på fine stier og myr, mellom store tuer av blåbær, bekker som sildrer ( ikke i år dessverre), mygg og knott som surrer. Det er som det skal være. Og det er vakkert.  Sola hengte høyt, varmet oss i nakken der vi gikk.

Vi gikk forbi Gausesetra som er det største seteranlegget i gamle Hof kommune. Flere gårder i bygda hadde setre her i «gamle dager». Setergrenda besto av 10 hus eller seteranlegg og blant andre drev gårdene Askim, Stubben, Østby søndre og nordre og nordre Nes og Gausen setring her. Området var frodig med fine grasbakker og samtlige setre hadde tilgang til vann fra en olle i området.

Gausesetra er interessant også i bologisk sammenheng:

Det har en biogeografisk interessant forekomst av kystmaure. Denne plantearten er her på sin innergrense på Østlandet, og lokaliteten er det eneste stedet i Vestfold hvor arten er observert de senere årene. Arten vokser like ovenfor et lite område i kanten av den gamle innmarka, i tørr fattigeng med finnskjegg.

 Turen gikk så videre på stien til Gauseseterflaka med flott utsyn mot Kjerkefjell, et fjell med god utsikt til mange kirker i området, som navnet tilsier.

Endelig kunne vi sette oss ned på toppen av Skibergfjell.

Ikke den store utsikten før vi beveget oss bort på knausene bak de store mastene. Herfra ser vi  ut mot havet, til Oslofjorden, helt ut mot Færder fyr utenfor Verdens ende. Vi så havet, vi så øyer, vi så tettsteder – og vi så en masse trær, grantrær og løvtrær.

Selvsagt skrev vi oss inn i boken som lå i den røde postkassen ved toppen.

Den vakreste utsikten var likevel på den sørlige delen av platået, på Vestfjellet, en snau kilometer sørvest for Skibergfjell. Herfra så vi ned mot innsjøene Øksne, Hajeren og over de veldige skogene mellom Lågen og Eikeren med Skrimfjell og Lifjell lenger bak.

Turen tilbake forbi Dovrehallen, en hytte ved kraftlinja som går gjennom landskapet var lett å følge. På veien måtte vi ta turen oppom en varde på enda en topp, 621 moh.

Vi kom ut på veien i «Dovrehallkrysset». Der var det var god plass til biler. Mange starter turen her og går motsatt vei av oss, eller de snur ved en av toppene og går samme veien tilbake. Vi fortsatte nedover veien med 100 meters høydeforskjell til der vi hadde parkert.

I går tok jeg turen tilbake. Turen fra over ett år siden hadde gitt mersmak. Faktisk gledet jeg meg veldig.

I min vante tro fant jeg en ny vri på turen. I stedet for å  starte fra Eidsfoss kjørte jeg Fv 312. Tok til venstre inn på Rv 32, så til høyre inn på Haslestadlinna, før jeg svinge av til venstre inn på Hajernveien som er en bomvei ( 80 kr.).  Kjørte til veis ende, laaangt, og lenger enn langt gjennom et skogkledt område og endte opp ved innsjøen Hajeren ved Flisestø.

Hajeren er en innsjø i Kongsberg kommune, Buskerud. En liten krok på østsiden ligger også i Holmestrand kommune, Vestfold.

Vannet er regulert med en dam bygget ca. 300 meter nedenfor det naturlige utløpet i sørenden. Reguleringshøyden er 408-412,8 meter over havet. Vannet ledes i tunnel over til Øksne, som er magasin for Hakavik kraftverk på vestsiden av Eikeren.

I vannet finnes ørret, ørekyte og rikelig med abbor. I forbindelse med Hakavikreguleringen, blir det jevnlig satt ut ørret i vannet. Det er begrenset rekruttering av den ville ørretbestanden, og utsettingen bidrar helt klart positivt til ørretbestanden.

Var litt urolig for at jeg ikke ville finne riktig vei, så jeg våknet tidlig. Så hvorfor ikke bare starte. Kom frem til Startpunktet kl 05 om morgenen. Kunne høre snorking fra flere telt rundt p -plassen. Vakkert og forfriskende kaldt, bare 10 grader+. Ganske tåkete, så jeg fikk noen fine tåkebilder både på veien til Hajeren og ved innsjøen.

Fint å gå så tidlig om morgenen. Duggen lå fortsatt på marken og ga en magisk følelese når solen traff de små duggdråpene. Senere blir det varmt og mye tyngre å gå. Hadde utstyrt meg med ryggsekken fulll av vannflasker. Lærte fra tidligere turer, hvor viktig det er å få i meg nok drikke. Særlig når det er varmt.

http://www.godtur.no/default.aspx?gui=1&lang=2&searchtype=stadnamn&param1=hajeren

DSCN3564

 
Jeg fulgte stien som går langs høyre side av Hajernvannet. Vakkert og idyllisk. Kom ut på en grusvei og fulgte den mot venstre og tok inn på sti til høyre før kryssing av bekk. Fortsatte opp mot Grønntjernveien som krysses. Kom ut på samme sti som går fra Dovrehallkrysset mot de to toppene.

Angret ikke på at jeg valgte å gå fra Hajeren. Faktisk ble turen enda mer spesiell og vakker fordi jeg fikk med meg opplevelsen av store vann og trasking gjennom  skog.

Da jeg kom inn på stien fra Dovrehallkrysset, kunne jeg  se krafthytta Dovrehallen litt lenger nede på stien.  Turen opp til Vestfjellet gikk raskt unna.

 

Refrenget fra visa til Anne Grete Preus  rant meg i hu mens jeg satt på toppen av Vestfjellet, som noen også kaller det litt uforståelige navnet Bingtjennknatten. Kun en millimeter, så kan verden være snudd opp ned. I en slik sammenligning er 19 centimeter mye. Veldig mye.

Nitten lange centimeter som gjør at kart, skilt, nettsider, bøker, vandrehistorier og erfaringer og kunnskaper om lokalhistorie og geografi må skrives om.  Jeg ser stadig gamle skilt som  henviser til Skibergfjell som det største blant de største i Vestfold. Tenk alle  de som har solt seg i glansen av å ha vært på Vestfolds tak. De har blitt grundig lurt av nitten centimeter.  Skibergfjell var den gjeveste toppen å gå til, men nå er det Vestfjellet, eller Bingtjennknatten, som gjelder, selv om det bare er skarve nitten centimeter som skiller en taper fra en vinner, så teller hver eneste centimeter.

Tenk på alle dem som nå må gå turen om igjen om de vil skryte på seg at de har vært på Vestfolds høyeste topp. Til toppen like ved siden av. Bare et steinkast unna Skibergfjell. Det var hit alle skulle ha gått.

Selv om  Skibergfjell har vokst litt med årene, fra 632 meter til 633,85 meter, så holt det  ikke. Den mer anonyme slektningen i nabolaget er høyere, med sine 634,04 meter. Vestfjellet troner nå på toppen av pallen, ingen over, ingen ved siden. Og for å være ærlig, Vestfjellet har også den absolutt beste utsikten. I mine øyne fortjener det å ha den gjeve tittelen høyest. Det får nyte det så lenge det kan, for snart, når Vestfold og Telemark slår seg sammen, vil det ikke lenger være høyest. Faktisk bare en liten unnselig topp.

Postkassen med bok til å skrive seg inn i ble flyttet til Vestfjellet 26.09. 2017. Selvsagt skrev jeg meg inn.

Jeg fortsatte til Skibergfjell. Det klarer seg godt uten å være høyest. Det vakre fredede åttekantede trigonomiske punktet gjør susen. Det kan ingen ta fra det.

Veien tilbake gikk jeg samme sti som jeg gikk opp  i fjor. Et stykke nede i lia så det ut som noen holdt på å anlegge en traktorvei. Der kom jeg bort fra stien og gikk feil. Skulle ha fulgt  kjøreveien et lite stykke og så tatt av  opp på en liten fjellknus og fulgt fjellryggen nedover mot høyre. Jeg bare fortsatte rett nedover langs veien. Fant ut i etterkant at jeg hadde gått ned Trangdalen. Jeg ville trolig ha endt opp i Ramskollbakkane og kommet ned på  bilveien litt nedefor der jeg og min bror startet turen  sist. Tok ikke sjangsen på å gå meg vill, så jeg strevet meg oppover igjen. Bakken var både lang og ganske bratt, så jeg fikk virkelig trim for pusten. Heldigvis fant jeg tilbake til stien. Hadde jeg vært mer observant, hadde jeg sett røde bånd  som viste rett vei.

Flott utsikt forbi Gauseseterflaka mot øst. Så ut som det var folk hjemme ved Gauseseter. Trolig feriegjester. De hadde rigget opp hengekøye mellom to trek. Skulle gjerne ha prøvd den.

Ned ved grusveien tok jeg første vei inn til høyre. Den gikk i fin bue gjennom Kutjerndalen inn til Kutjern. På kartet hadde jeg sett at det gikk en sti til venstre over kraftledningen og inn på en vei som kom ut på veien opp mot Dovrehallparkeringen. Den fant jeg lett. Dermed sparte jeg meg for 100 høydemeter ned og det samme opp, som jeg hadde måttet gått om jeg fulgte den oppmerkede stien. Det var en fin tur, langs både vei og sti. Absolutt å ambefale.

Fra parkeringen fortsatte jeg på Grønnliveien ned til der jeg tidligere hadde krysset veien. Fulgte samme sti ned og tilbake langs Hajeren. Tilsammen ca. 1,5 mil.

Tok en avstikker ned på en bakke som sikkert ville ha lagt under vann dersom vannstanden haddde vært normal. Vakkert med vannliljer, og fugler som koste seg og plasket rundt. De forsvant da jeg kom. På lang avstand kunne jeg høre hvordan de moret seg i vannet.

Skal jeg ambefale hvilken tur du bør velge for å komme til Vestfolds høyest topp, er jeg ikke i tvil. Start fra Hajeren.

Ingen mobildekning ved Hajeren. Mistet ruten jeg gikk på turappen. Du får studere de vedlagte kartene, så forstår du hvor jeg gikk.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.