Håøya, den høye øya

I går tok jeg ut på enda en tur. Den ble på hele 11 km. Denne gang til Håøya. Jeg har gått turen flere ganger før, men det er noen år siden. Så jeg gledet meg veldig.

Jeg parkerte ved Mørjetjønna på Mørjeveien, Fv60. Det er veien  som går gjennom Tvedalen fra Helgeroa til E18.

Litt nærmere Helgeroa på vestsiden av veien er det en bomvei som går ned til en båthavn. I enden av båtplassen rett inn forbi bommen, finner du begynnelsen på stien innover til øya. Utgangspunktet for stien er dårlig merket og er ikke skiltet. Stien går oppover i lia og langs kanten ned mot vannet til du kommer ned på en hyttevei. Det er ganske bratt og ulendt  på stien. Så tar du til høyre oppover veien, over en liten bakketopp og tar til venstre ved et kryss som er skiltet mot Håøya. Herfra er det best med kart, fordi det ikke er skilting og  litt kronglete. Se mitt vedlagte kart. Ps. Jeg fant veien uten kart.

Etter 1 km inne ved hytteområdet, ender stien ut på en liten grusvei som følges videre i et svært så lettgodt og trivelig terreng. , før den fortsetter ned og langs bukta innover mot Vrangsund og øyforbindelsen over sundet.

Snart kommer du inn på veien som går ned og forbi Buadammen.  Nede ved et lite hvitmalt hus passerer løypa over et vakkert grøntområde og passerer noen gårder. De er ikke i drift og husene er fritidsboliger nå.  Så tar du inn i skogen på høyre side. Du følger stien som går langs et hyttefelt, avgrenset med grønne bånd. Du kommer ned til vannkanten og følger stien langs vannet.  Stien leder opp på en liten vei og du følger den til du tar av mot venstre inn i skogen og følger stien til du er ved  broen over Vrangsundet  og dermed ankommet Håøya.

Det er vakkert rundt Vrangsundet. Jeg tok meg en liten runde for å nyte alt det vakre. Vrangsundet er et sund med en smal kanal hvor mindre båter kan passere.

 Håøya har et stort stinett med 70 skilt. Statens naturoppsyn har ansvar for å rydde vekk vindfall, som det er det mye av.

Når det gjelder merking har noen tatt seg til rette og merket med store gule piler på stein og fjell og gule ringer på  trær fra Vrangsund til Storefjell. Håøya er et naturreservat og slik merking er ikke bra, da det er strenge bestemmelser for merking i naturreservat.

Håøya ligger inntil fastlandet på østsiden av Langesundsfjorden, og helt inntil grensen til Vestfold fylke. Øya har en oppbrutt topografi med markerte koller adskilt av trange daler og kløfter med bergvegger, stup og blokkmark. Bergrunnen består av larvikitt. Dominerende sprekkeretning er nord-sør, og med en del daler i retning vestnordvest-østsørøst. Vestsida av øya har flere bukter, halvøyer og holmer, mens bratte stup markerer store deler av østsida. Nord på øya ligger et tjern, Blåbærmyrdammen, som tidligere er demmet opp i forbindelse med isproduksjon. Høyeste punkt på øya er 141 m.o.h. på Storefjell.

Inne på øya, rett over på andre siden for gangbroa, er det satt opp en stor informasjonstavle med kart over løypenettet videre. Jeg fulgte blåmerket sti opp til Blåbærmyrdammen og tok videre herfra retning opp mot Storefjell, opp til venstre. Naturen innover her i dette indre øy-landskapet er preget av en underlig og trolsk stillhet, skjermet av trange opprevnete små passesjer. Oppover  i disse høyestliggende områder av øya, former naturlandskap seg på en ganske så spennende og særegen måte. At øya en gang har hatt et rikt dyreliv, hvor også bjørnen hadde sitt området, er vel kanskje ikke så mye å undres over.

Jeg vil på det sterkeste anbefales å legge turen fra Storefjell, ned, og om Paradisbukta og videre tilbake langs vestsiden av øya. Det er  ikke langt ned til Paradisbukta, men stien er noe ”kløftet” og bratt enkelte steder. Fra bukta følges merkingen videre nordover mot Skolebukta og Vervebukta, før den forsetter inn i skogen igjen, oppover mot dammen og stidelet inne ved Blåbærmyr.

Fra toppen av Storefjell, 141 moh er det praktfull utsikt over skjærgården og fjordområdene omkring. Helt i fra Brunlanes med Helgeroa og Mølen som ytterpunkter i sør, til Jomfruland og Stråholmen lengre vest i havstrekket, ligger skjærgården som en perle med rekker av holmer og øyer innover fjordområdene mot Brevik.

Det er store flotte friluftsområder med gode bademuligheter, både nede ved Paradisbukta og lengre oppe i Vervebukta.

Vervebukta er et friareal og er en veldig populær havn. Du finner flere sandstrender og gressletter med teltmuligheter innerst i bukten. Det er flotte turstier.

Sannsynligvis har det bodd folk på øya svært lenge. I dag er det kun fritidsbebyggelse. Det er funnet flintredskaper og leirkar fra steinalderen. Fra nyere tid finnes det rester etter ishus fra tiden med iseksport. Både under «istiden» og enda lenger tilbake var det mange fastboende på øya. I perioden 1902-1947 hadde Håøya egen skole.

Etter Snorres beretning kan det se ut som at det var her Olav den hellige i det store sjøslaget ved Nesjar beseiret Svein Jarl palmesøndag 1016.

Ved Skolebukta nordvest kan vi se grunnmurene etter den gamle skolen. Der er det også tufter etter gamle ishus. Isen ble skåret ved Blåbærmyrdammen. Vervebukta har sannsynligvis sitt navn av at det ble bygd seilskuter der.

Håøya betyr «den høye øya». Østsiden stuper nesten loddrett ned i vannet fra 100 meters høyde. Legg merke til den spisse klippeblokka ved «foten» av fjellveggen. Den lagde en flodbølge, da den ramlet ned og la seg til rette på en undersjøisk fjellhylle i desember 1989.

Forvaltningsplanen for Håøya naturreservat ble godkjent den 16. desember 2011. Håøya er viktig både for biologisk mangfold og for friluftslivet. Den viktigste trusselen mot verneverdiene er gjengroing av gamle kulturmarker. Planen legger blant annet opp til skjøtsel av disse.

Formålet med fredningen er å bevare et skogområde som økosystem med alt naturlig plante- og dyreliv. Av spesielle kvaliteter kan nevnes at området er kystnært med stor variasjon av lite påvirkete skogtyper, blant annet den sørligst forekommende spontane bøkeskog i landet.

Verven og Blåbærmyra