Denne uken har jeg vært to ganger på Mølen. Først med barnebarn, og nå i dag alene for å kjenne på vinden og bølgene. Det er ikke første gangen jeg er der, verken alene eller sammen med andre.
For meg symboliserer Mølen stillhet, ro og refleksjon og nærhet til skaperverket.
Tunge opplevelser som lett kan tynge meg ned, forsvinner sammen med vinden og bølgene.
Jeg opplever stor ro og fred uansett ytre forhold.
I dag trengte jeg denne roen. Den sterke vinden og de store bølgene gjør underverker for et spent sinn. På søndag drar jeg til Oslo og tar inn på hotell. Skal opereses på mandag og orker ikke tanken på å stå opp grytidlig for å nå frem til sykehuset tidlig mandag morgen. Stoler ikke helt på de offentlige transportmidlene, at de klarer å frakte meg sikkert frem i tide. Bedre da, og roe ned på søndag, og kunne spasere til sykehuset i ro og mak på mandag.
Må innrømme at jeg er spent. Vet ikke før jeg våkner om operasjonen har vært rutine, eller om de måtte gjøre et større inngrep. En ekstra spesialist bivåner operasjonen i tilfelle han trengst. Så jeg er i de beste hender.
.
På en slik dag er det godt å ta turen til Mølen for å kjenne på naturkreftene. Mine bekymringer blir små, når jeg kjenner vinden som nesten river meg over ende og bølgene som slår inn over land. Sjøsprøyten sto som en sky rundt meg og dekker både kameralinse og briller med et tynt saltlag. Hvem kan tenke på det som kan skje i fremtiden i en slik stund. Jeg må bare nyte øyeblikket og være fullstendig tilstede med hele meg.
For meg vil Mølen alltid være det stedet der jeg henter meg inn igjen for å kunne møte livet med nye friske krefter.
«Denne mektige istidsgrunn, fylt av uendelige masser av grov, rundslitt sten, danner en strand ut mot havet, og det ender i en tange, det er likesom et lite kontinent som slutter. Bredt og mektig vokser det ut av knausene til en mektig strand hvor åpne havet står på. Og høieste randen krones av de store gamle røiser som majestetisk og fast tegner sig i profil mot luften.»
A.W. Brøgger, 1938.
Mølen rommer et gravfelt med minst 230 gravrøyser og steinlegninger og er en del av UNESCOS geoparker. Det finnes minst 100 ulike bergartstyper blant rullesteinene. Steinene kommer fra store deler av Sørøst-Norge, fraktet til Mølen via smelteelver etter siste istid.
Stedet er magisk og har alltid fasinert meg.
Hver vår må jeg dra dit. Det gir meg en befriende følelse. Vinteren viker for sol og varme, og slipper våren frem tidligere der ute. Synet av de mektige rullesteinene og havet som slår inn over land mens vinden gjør alt den kan for å blåse meg overende, er livsbejaende. Det kjennes som om alt som er tungt og vanskelig forsvinner med vinden langt, langt ut over havet.
Det kjennes som å være på hellig grunn. I mange år har gravene etter forhistoriens mektige menn og kvinner ligget begravet i de store stein røysene på området. Hvilke problemer hadde de? Hva gjorde dem lykkelig mon tro? jeg ser for meg at de som oss, strevde med det å være menneske. Uansett, de måtte forholde seg til verden omkring seg og gjøre sitt beste. Som meg fant de sikkert fred i de mektige naturkreftene havet representerer. Hvorfor skulle de ellers plassere sine døde der. I alle fall er det godt å tenke slik.
Havet har alltid vært min form for terapi når livet prøver å kvele meg. Hva betyr vel et «lite» problem jeg måtte ha mot naturkreftene havet synliggjør. Det viser til fulle hvor mektig Guds skaperverk er. Da skulle vel Gud kunne bistå meg med mine små problemer også! Så enkelt tenker jeg om den saken, og det har funket til dags dato.
Da ungene var små, var tur til Mølen obligatorisk. Vi koste oss i vannkanten. Ungene samlet drivved og tente bål for grilling av pølser. Det var lov den gang. Ofte var beboerne fra institusjonen der jeg jobbet med oss. Eller det kunne være en god venninne og hennes barn som var med. Det var et sted for glede og hyggelig samvær.
I dag mange år senere har jeg barnebarn. Jeg håper det blir et like magisk sted for dem som for meg når de kjenner vinden og duften fra salt sjø og hav.
En sjelden gang kan det være helt vindstille der ute. Det er også magisk.
Det minner meg om historien der nordavinden og sønnavinden konkurrerte om hvem som fikk mannen til å ta av seg frakken sin.
Nordavinden blåste som bare det, men mannen kneppet igjen frakken og vinden klarte ikke, selv hvor mye den blåste å få frakken av mannen. Sønnavinden blåste varme milde vinder og mannen ble varm, og tok med glede av seg frakken.
Jeg tenker ofte på hvor viktig det er å ta vare på hverandre med mildhet og varme. Da blomstrer vi og viser hvem vi er for de som er rundt oss. Når vi blir møtt med kritikk og harde ord knepper vi igjen og trekker oss bort fra den som sårer oss.
Mølen vil alltid være et sted for ettertanke og undring for meg.
Ta en tur du og. Kanskje møtes vi der en dag. Jeg skal garantert tilbake dit snart.
Min sjel er som havet
«Min sjel er som havet
når speilblank det ligger ved solnedgang,
lysende, skinnende speilende av
en himmel av gull høyt over.
Men mest av alt er min sjel som havet
når stormværs bygene farer over
og pisker til opprør med jettekrefter
og vekker strømdrag som ellers sover,
når dypt i ødet det skjer forlis.
Min sjel er som havet.
Det bruser der inne så vilt
når lykke og fred er av sorg begravet.
Det nynner der inne så mildt,
når trøst er funnet og alt er stilt,
som havet en solskinnsdag
når snehvite måker i kretsende jag
vugger om mast og rar,
når sakte for solgangsvinden det bar
til havs med de hvite seil.»
Ukjent
Synnas turmagi 