Bjørndalsområdet

I dag er det grått og litt regn. Samtidig er det betydelig kaldere og det liker jeg. Trives ikke med altfor mye varme når jeg er ute på tur.

Først tok jeg meg en runde rundt Napperødtjerna. Den ligger langs veien til Kodal, litt innover Bjørnstadveien og ligger i Napperød naturreservat.

 

Her er hva jeg fant om Napperød naturreservat.

Arealet framviser godt utviklet vegetasjon for gråor-heggeskog, og har formodentlig godt utviklet moseflora. I tillegg er området viktig som leveområde/næringsområde for mange fuglearter. P.g.a. liten utstrekning og mangel på registreringer av sjeldne eller trua arter vurderes verdien foreløpig som lokal.

Beliggenhet

Lokaliteten er lokalisert i et flatt parti av daldråg med høy grunnvannstand og (i vest) nederste del av liside med næringsrike, finkorna løsmasser i skogområdet mellom Napperødtjerna og Fokserød. Området er smalt i utstrekning, og avgrenses i vest av sti, i øst av granplantefelt.

 Naturtyper
Lokaliteten består av et svært høystamma bøkebestand. Skogtypen er typisk «middels rik», med store mengder hvitveis i våraspektet i tillegg til lite kravfulle urter, bl.a. gullris. Vegetasjonstype er lavurtbøkeskog, men temmelig fattig utforming. Det er ikke mange trær med brysthøydediameter >40 cm, og bestandet er m.a.o. ikke svært grovvokst. Det herskende bestandet er temmelig én-sjikta, men det er til dels tett foryngelse av mindre bøkeplanter. Det er også noe foryngelse av gran. Det er svært lite dødt trevirke av bøk, men noen få læger av gran.

Dette er en frodig og fuktig skogtype. Vegetasjonstypen er gråor-heggeskog med karakteristisk tett tuesetting av struteving. I nedre del av lisida kommer det inn arter fra rik edelløvskog (myske og tannrot), og her kan vegetasjonstypen best karakteriseres som fuktig utforming av alm-lindeskog. Tresjiktet består av gråor, gran, selje og bjørk. For uten forannevnte arter ble følgende karplanter registrert: skogburkne, maigull, trollbær, vendelrot, sau/geittelg, hengeving, fugletelg, hvitveis, skogsvinerot, skogsnelle.

Artsmangfold

I flere av bøketrærne er det gamle hakkespetthull, bl.a. etter flaggspett, sannsynligvis også grønnspett. Dette er viktige hekkeplasser for sekundære hullrugere. Skogdue med hekkeatferd ble registrert utflygende fra et hakkespetthull, hvilket tilsier «sannsynlig hekking».

 Napperrødtjernas vannspeil er stort, ca 20 da.
Vannfargen er brun, dybden er uviss. Ingen inngrep eller forurensning truer dammens
eksistens.
Dyrelivet i dammen er rikt, og det finnes sårbare amfibier der. Bever benytter også dammen.
Dyreliv:
Amfibier
Div. andre øyenstikkere
Bever
Vannkalv
Øyenstikker (Aeshna Grandis)
Myrsnegl
Vannløper
Planteliv: (i dammen og rundt dammen)
Div. torvmoser
Myrvegetasjon, fattigmyr
Takrør
Det er ikke langt å gå rundt tjernet, 1,4 km, men det er ikke særlig gode stier. For det meste tok jeg meg frem gjennom kratt og myrer. Ble noen skraper og sår på beina, men pytt, pytt ….
.

 

Jeg så  en mengde soldogg som dekket bakken med sine vakre glitrende blomster. Hvem skulle tro at de er kjøttetende.
De lever delvis av smådyr, vesentlig insekter, men samtlige er fotosyntetiserende så fangsten av smådyr er kun et bidrag til å skaffe næringsstoffer som det er lite av i jordsmonnet de lever på.
Den vokser gjerne på steder der jordsmonnet er næringsfattig, som for eksempel myrer, og har derfor spesialisert seg på å fange insekter og benytte dem som næringstilskudd.

 

Jeg så også tranebær.
Tranebærartene er krypende, vintergrønne dvergbusker med lange, trådsmale stammer som brer seg utover på torvmosetuer i myr. Blomstene er rosa eller røde og sitter på tynne, opprette skaft. Tranebær (stortranebær) har inntil 1 meter lange, krypende stengler som er omkring 1 mm tykke og fint hårete, mens stenglene hos småtranebær er 30-40 cm lange, ca. 0,5 mm tykke og snaue. De tykke, vintergrønne bladene har noe nedbøyd kant, og de sitter spredt på stenglene. Hver bladgenerasjon sitter på planten i to år. Bladene blir hos tranebær 8-10 mm lange og 2-6 mm brede, og er normalt bredest på midten. Hos småtranebær er bladene 3-8 mm lange, 1-2,5 mm brede og bredest nær grunnen. Oversiden på bladene er mørkegrønn, undersiden er lysegrønn og dekt av et voksbelegg. Tranebærplantene blomstrer i juni-juli, som er noe seinere enn våre andre bærlyngarter. Blomstene har 4 kronbladfliker som etter hvert blir bakoverbøyde. Hos tranebær er kronbladene 6-7 mm lange, hos småtranebær ca. 4 mm. Bærene minner om tyttebær, de er først lyse, men blir mørkerøde når de modnes seint på høsten. Hos tranebær blir bærene 8-10 mm i diameter, mens småtranebær har 5-8 mm store bær.

Av tranebærplantene er det primært bærene som brukes, men i folkemedisinen har også de grønne delene av planten vært anvendt. Bærene har et stort innhold av fruktsyrer og smaker derfor surt. De blir ikke skikkelig modne før de har vært utsatt for frost, og da dempes også den sure smaken. Tranebær er lettest å plukke etter en kald frostnatt, for da ligger bærene som små harde kuler oppe på torvmosetuene, men man kan fort bli kald på fingrene når man plukker slike frosne bær. Plukker man tranebær før frosten kommer, kan man la dem få kuldebehandling i fryseboksen. Aller best er bærene etter at de har ligget under snøen om vinteren og blir plukket om våren, men de inneholder da mindre vitamin C enn om høsten. Det høye innholdet av benzosyre gjør at bærene ikke råtner, selv om de har vært opptint flere ganger. Tranebær kan brukes til syltetøy, gelé, saft og likør. Bærene på de norske tranebærartene er bedre på smak og har en friskere syrlighet enn amerikansk tranebær (Vaccinium macrocarpon).

Tranebær brukes  for:

Urinveisinfeksjoner (bl.a. blærekatarr), nyrestein, ødemer, hudsykdommer, utslett, kviser, helvetesild (belterosen), skjørbuk, forkjølelse, feber og mark i magen.

 

DSCN4763.JPG

Jeg så også Sivblom.

Det er en flerårig art i sivblomfamilien. 10–30 cm høy, trådsmale blad, uanselige gulgrønne blomster og eggrunde belgkapsler. Sivblom vokser i våte hengemyrer, vanlig nord til Nordland, mer spredt i Troms og Finnmark.

DSCN4776.JPG

 

Jeg så noen vakre Myrkongler med frukt. Og selvsagt mange andre planter som jeg ikke skal nevne her.

Til tross for at det regnet, var det en flott tur rundt tjernet. jeg nøt å være tilbake i naturen. Kjenner at det gjør godt for både kropp og sjel. Kanskje banalt å si, men ikke mindre sant av den grunn.

Jeg fortsatte turen til Bjørndal:

Navnet uttales bjø`nndæl. Det skrives 1553 Biøndal, 1593 og senere Biørndal eller Bjørndal. Kan forklares av mannsnavnet Bjørn eller dyrenavnet bjørn og dal. – Underbruket Hellesrød skrives 1661 Hildesrød, 1664 Hellisrød; det er muligens identisk med det 1575 nevnte Helennsrudt, Heleimsrudt. Det kan forklares av et av mannsnavnene Herlaugr, Herleifr eller Herleikr. – Som underbruk under Bjørndal nevnes 1575 også Gierrelsrød eller Gierulfsrød. Ingen av disse bruksnavn kjennes nå lenger.

Oldtidsminner:

På Øvre Bjørndal finnes flere gravhauger.

På Bjørndal er funnet en tynn-nakket steinøks fra steinalderen, videre en skafthulløks av stein som antagelig er fra bronsealderen, og endel små skår av tynnvegget leirkar fra eldre jernalder. Alle de funne saker er nå i Universitetets oldsaksamling, Oslo.

Bjørndal var på 1600- og 1700-tallet ryttergård ( dragonkvarter). I 1664 ser vi at Torger Bjørndal sammen med 5 andre Hedrumbønder klager over at de «ingenlunde lenger kand udstaae, att holde Ryttere dennem er paalagt, med Mad oc Øll, Husværelse sambt Hestefoder till deris Heste». De ber om lettelser, eller også «vil de nødes att offuergiffie deris Gaarde udi største Elendighed». I begynnelsen av det følgende århundre finner vi at følgende kapteiner har Bjørndal som «frigård»: H. Huitfeldt 1701-10, Andreas Hach 1711–19, Christopher Klein 1720–25.

Saga eides og ble brukt, iallfall i tidligere tid, i fellesskap av oppsitterne. Restriksjoner fra myndighetene gjorde at skuren på Bjørndalssaga til tider ble sterkt hindret, og vi finner flere ganger opplysninger om at tømmer fra Bjørndal ble skåret på Vestre Skorges sag.

Angående skogen på Bjørndalsgårdene heter det i en skogbesiktelse fra 1747 som Larvikgreven lot foreta på grevskapets gårder, bl. a. at skogen bestod av gran, osp, or og litt bjerk, dessuten noe tollfuru «udi Biergene overst paa Aasene» og på myrene. Av gran var det til sag- og husebygningstømmer mere enn nok til husbehov, og dessuten god kullvedskog. Det understrekes at skogen fra gammelt har vært delt mellom brukerne i to deler, og de måtte derfor befare enhvers part særskilt. Daniel Jensens part fantes å være i noe bedre stand enn Ivar Iverssøns, derfor kunne Daniel levere årlig 22 lester kull, Ivar bare 20 lester. Der var også en god del både fullvoksen og tilvoksende bokeskog, til brenneved, og av Daniels part kunne årlig ydes «til HrSchabets Tienneste» 3 favner bokeved, og av Ivars part 2 favner, «om de ellers kand kiøre den til Sandefjord for Vejens Længde Schyld». Av eik var det «nogle faae Knulterer inden gierdes, som er til ingen Nøtte hvercken for nerverende eller tilkommende tider formedelst der er Ingen Vexter udi». (Noen av disse eikene har stått helt ned til våre dager, de var av svære dimensjoner og må ha vært mange hundre år gamle; en av dem står fremdeles, opplyste Ivar Bjørndal.) Kullene fra Bjørndalsskogene skulle leveres nærmeste vei til Hageneshammeren, ca. 1 ½ fjerdingsvei borte.

Bjørndal var ett samlet bruk til ca. 1662, senere var det mest to, et par ganger også tre oppsittere. Den første vi kjenner navnet på er Jon, som er nevnt i en skatteliste fra 1528. Den neste vi hører om er Roar, som er lagrettesmann i 1553.

 

 

Jeg parkerte ved Solhaugveien. Fulgte turistforeneingens blåmerkede sti til Rismyr i Kodal. Denne turen ble tur/retur på 9,3 km.
Fulgte veien frem til Elveskogen og gikk over Storelva der.

Storelva, også skrevet Storelv er ei elv i Sandefjord kommune. Den har sitt utspring i Askjemvannet og munner ut i Goksjø. Elva er 15,4 km lang (32,5 km medregnet Kjæråselva), og har et nedbørfelt på 103,12 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,84 m³/s.

Elva har et totalt fall på kun litt over 10 meter fra Askjemvannet til Goksjø. Vannføringen i elva varier sterkt med årstidene, men ved flom kan elva oversvømme store områder.

Vakkert langs elva. Flere steder vokste det vannliljer og annet elvegress.

 

Om litt kom jeg frem til Hønsvall:

Navnet uttales hø’nnsvæll. Det kommer av mannsnavnet Heðinn og vollr «voll», og skrives 1509 Heinswaldh, 1617 Hønnseuald, 1649 Hønseuold, 1762 Hønsevald, 1801 Hønseval, 1838 Hønsevall, 1888 og senere Hønsvall.

Hønsvall var inntil 1667 ødegård med 2 huder (eller 3 bpd. smør) i skyld; underbruk var skogplassen Balsrød (også skrevet Bolsrød), med skyld 4 ½ mk. smør. Ved matrikuleringen 1667 ble Hønsvall satt til halvgard med skyld 3 ¼ bpd. smør, Balsrød til 6 mk. smør; men den gamle skyld forekommer anført senere også. 1838: 4 daler 1 ort 23 skill. 1888 og 1904: 11 mark 36 øre. Hønsvall er temmelig sikkert skilt ut fra Brekke, uvisst når, men i 1509 eies i hvert fall Hønsvall av Brekke-folket. På 1600-tallet, fram til ca. 1650, ble Rismyr en tid drevet som underbruk under Hønsval.

Der gikk stien opp til høyre gjennom vakker skog. Dessverre var det mye brunsvidd lyng og trær langs stien. bekken var uten vann på grunn av den varme og tørre sommeren.

 

 

Jeg gikk forbi det nedlagte småbruket Dammen (Brekkedammen) i Kodal. Det er holdt godt i stand av nåværende eier, Lillian Rismyhr. Under krigen spilte stedet en viktig rolle i motstandskampen og  var hovedsete for hjemmefronten i Andebu. Etter krigen dreiv daværende eier, Arthur Rismyhr, litt kioskvirksomhet for turgåere her.

Turen endte ved Rismyr, før jeg snudde og gikk samme veien tilbake.

Rismyr:

Navnet uttales ris’myr. Betyr «myr bevokst med ris, kratskog». Skrives 1661 Risemyr, 1664 Rismyr, 1711 Rismyren, 1762 Rismyr, 1803 Riesmyhr, 1838 Riismyr, 1888 og senere Rismyr.

 Rismyr, som i 1629 kalles «et lidet stykke eng», senere «ødegård» eller «plass», var til ca. 1650 underbruk under Hønsvall, og også de senere eiere av Brekke har brukt deler av gården som underbruk (england, hamn) langt nedover i tiden. I 1702—03 heter det uttrykkelig at gården står «øde», 1712—19 står den oppført som «ødestående». Gamle folk forteller at Rismyr opprinnelig skal ha vært seter under Haughem i Sandar; dette kan ha vært på den tiden (først i 1720—åra) da brødrene Mattis og Are Hanssønner hadde kjøpt halve Brekke og dermed part i Rismyr, men før Are enda var flyttet til Brekke (se Brekke, Eiere og brukere). Først i 1751 står det uttrykkelig nevnt at det holdes husdyr og såes korn i Rismyr.

 

 

Denne turstien virker ikke til å være særlig brukt. I alle fall ikke første del frem til Hønsvall. Der vasset jeg i høyt gress og småkratt. Resten av veien frem til Kodal og Rismyr var lett å gå. Møtte ingen, bortsett fra et to som spurte meg om rett vei. De var ikke sikker på hvor de kom om de fortsatte på stien. Vi utvekslet noen hyggelig ord om alt og ingenting. Slike møter setter ekstra farge på turen.

Godt å komme ut på tur igjen. Rett og slett vidunderlig magisk!!!

 

 Det har gått noen dager siden sist jeg var på tur. Har hatt besøk og vært sammen med barnebarn. Om det ikke har blitt de lange turene, har vi gjort mye annet sammen. Jeg er heldig som har slike flotte barnebarn.

Det ble ingen bading fordi ett av barnebarna hadde falt og fått et dypt sår på kneet. Alle har vel lest om de farlig bakteriene i vannet rundt Oslofjorden! Det frarådes å bade med åpne sår. Derfor måtte vi finne på andre ting.

 

 

Reklamer

3 kommentarer om “Bjørndalsområdet

  1. Tilbaketråkk: Kodal – Synnas turmagi

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..