Vittersøtjønna

I dag tok jeg turen rundt Vittersøtjønna igjen. Det er en tur jeg har gått mange ganger med litt ulik start og løype. Vittersøtjønna er en liten gjemt perle nord for Tjøllingvollen.

Første gang kjørte jeg rundt på småveiene mellom Sandefjord og Larvik. Jeg endte opp ved en skogsvei der Lindhjemveien og Tveitegata møtes.  Og jeg ble både fasinert og bergtatt.  Det er virkelig en liten skjult perle av et lite tjern. Og tenk jeg fant frem ved en tilfeldighet og selvsagt med  en god porsjon nyskjerrighet.

Vittersjøtjønna (Vittersetjønna) er ikke langt fra Helgefjell. To steder som kan ha hatt stor innflytelse på oldtidens Tjølling og Tjøllings betydning som tingsted og muligens som et religiøst senter.

I jernalderen lå sørbredden av innsjøen bare noen få hundre meter fra ting-stedet påTjodalyng og strekte seg mot Stålaker og til Helgefjell i Nord. Etter tapping, gjengroing og drenering er tjønna i dag bare ca 800 meter lang.

Vittersøtjønna skal i Vikingetiden ha vært en hellig sjø, og ordet skal komme fra ordet Vettrir/ Vitrir/Vettir som betyr vettenes eller åndenes hjem,  som tyder at det var et vann som huset det overnaturlige, eller var tilholdsstedet for underjordiske vesener,. Det har trolig hatt
en stor betydning før kristentid.( professor Dagfinn Skre). Vannstanden i sjøen skal da ha vært 3,5 meter høyere enn den er i dag.

Ekspertene mener at området med sin plassering nær tingstedet kan det ha vært et sannsynlig sted for ofringer. I så fall mener mange at myrene og områdene rundt et eventuelt offersted muligens kan inneholde store funn.

Øst for tjønna ligger Helgefjell, riktignok ikke så berømt som sitt søsterfjell på Island, men likevel med klare indikasjoner på at fjellet har hatt en religiøs betydning før kristentid. I dag er det en skogkledd kollle like inn til Lindhjemveien. Men utsikten mot Tjodalyng er upåklaglig. Så den gang innsjøen dekket der skogen nå gror, må det har vært lett synbart fra tingstedet.

Mellom Vittersjøtjønna og Helgefjell ligger Lilletjønna. Områdene er veldig bløte, så det er en fordel å følge stiene, eventuelt å gå langs Lindhjemveien.

Stoff om det ovenfor nevnte er hentet fra et blad som gis ut fra Utgravningene på Kaupang.

Jeg har også lagt kursen opp og gått til Vittersøåsen. For å komme dit gikk jeg et stykke innover stien fra Lindhjemveien og tok til høyre opp åsen. Det er bare denne stien som går opp til høyre, så den er lett å finne. Men sine 71 meter over havet ruver det ikke i terrenget, (Vittersjøtjønna ligger på ca 29 moh). Om du følger stien fra tjønna ser du en skogkledd ås. Opp stien på sydenden av fjellet merker du likevel etter noen meter at det er brattere enn det ser ut til på avstand. Vel oppe er det et utsyn over Tjølling, Stavern, Brunlanes, Oslofjorden og Skagerak.  Det vil si om det ikke var så høye trær. Bare noen få steder kan jeg skinte  «herlighetene» gjennom løvvverket. Om du følger stien over fjellet er nedturen på nordsiden ned til Linhjemvein, ganske lett. Det er fint mulig å gå på vest siden tilbake mot Vittersøtjønna.

I dag gikk jeg en kort variant på litt over 5 km.

Jeg har selvsagt også tatt turen til Helgefjell og området på andre siden av hovedveien for fjellet. Skal det utforskes, så skal det utforskeres er mitt motto.

Flere steder i første bind av boka  “Kaupang In Skiringssal” blir det påpekt at det er i disse områdene de neste store utgravingene burde finne sted. Tenk om myrområdene i området inneholder skjulte skatter fra gammel tid. Spennende synes jeg!!!

Jeg har vandret rundt på de ulike stiene i området både når det er nesten ufremkommelig på grunn av mye vann og nå sist da det nesten ikke fantes vann. Og selvsagt noe midt i mellom. Uansett er det vakkert og for meg gir det en særegen ro. På en måte er det som stedets historie påvirker meg og setter fantasien i spill, åpner meg opp for magi  og slik viser meg noen av sine dyrebare skatter.

Det nedenforstående er hentet fra  en beskrivelse av området i forbindelse med NSB jernbanenutbygging. Som du vil forstå når du leser er dette området fullt av historie og levd liv. Fasinerende og spennende.

Vittersøtjønna ligger i en stor åpen dal. Den strekker seg fra Lindhjem i nord og åpner seg mot sør mot Vittersø-tjønna/Storemyr. I bunn av dalen renner Vittersøbekken. Dalen er gammel havbunn, og hellingene opp mot åsryggene er strandavsetninger. Dalen avgrenses av to langstrakte åsrygger som strekker seg i N-S retning. Grunnfjellet kommer opp i dagen flere steder.

Området har både jordbruk og industri. Dalen er godt jordbruksareale, og er oppdyrket med korn, gress og poteter. I sør er det et stort skogsområde rundt Vittersø-tjønna. I åsryggen mot vest, holder det store Håkestadsteinbruddet til. Der taes det ut Larvikitt.

Det er en hovedvei i området, veien fra Vemingen til Tjøllingvollen. I tillegg går det vei fra Himberg via Lindhjem og Vittersø ut på Skallebergveien. Disse går begge i nord/sør retning og har forbindelse med hovedveien på raet. Det er forbindelse mellom disse veiene over Lindhjem og en driftsvei over Håkestad-Vittersø. Bebyggelsen ligger langsetter veiene.

Jeg har funnet frem til Vittersøtjønne fra begge disse veiene. Slik jeg har nevn ovenfor og  fra den andre siden fra Buerskytterbanen litt nord for Tjøllingvollen. Har også gått inn fra gårdene ved Stålåker og Håkestad.  Fint å ta turen innom skulpturparken ved Håkestad i samme slengen, om du velger denne varianten

Det vakre jordbruksområdet med sine flotte gårder fasinerer meg. Blir ikke lei av å vandret rundt på de ulike stiene og veiene.

https://www.ut.no/kart/?lat=59.05576&lng=10.12697&zoom=15&setMarker=true

Vittersø ble på 1300-tallet delt i to hoveddeler, samt en midtre del. De to hoveddelene ligger på hver sin side av Vittersøbekken. Vittersø østre var adels- og senere grevegods. Vittersø vestre var eid av embetsmenn. Etter senere delinger fikk to bruk felles våningshus – helt til 1885.

I Vittersøbekken har det siden 1600-tallet vært sag og kvern. Vittersø gårdene hadde hver sin sag. Det ble skåret vår og høst. Om det var for lite vann fantes det muligheter til å demme opp elvevannet. Denne retten hadde greven gitt seg selv etter at han overtok Vittersø østre. Det ble skåret til sognets eget behov, men ikke til skip ing. Vittersø-sagene ogkverna var i drift til slutten av 1800-tallet.

Det finnes rester etter sag og kvern i Vittersøbekken. Det skal også være rester etter demningen. Bygningene på Vittersøgårdene er fra perioden 1860-1900 og i sveitserstil. Våningshuset på Vittersø østre er godt bevart. Tunet lå tidligere lenger sør, men ble flyttet til sitt nåv. sted trolig en gang på 1800-tallet. Vittersøgårdene ligger ellers på sine opprinnelige plasser. Tunene på Vittersø vestre ligger på en høyde med godt utsyn mot sør og øst over til Vittersø vestre.

Landskapet er bakkete og har ikke vært utsatt for så veldig sterk planering. Vittersøbekken går i en karakteristisk sving gjennom skaret mellom Vittersø østre og vestre. Langs bekken er det et frodig grønsvær. Landskapet har på denne måten bevart trekk fra før den store modemiseringen satte inn. Kombinasjonen av dette landskapet og 1800-talls bebyggelsen gjør at området er enhetlig og har autentitet. Det gir området kunnskaps- og opplevelsesverdi.

På Vittersø vestre ligger det flere bevarte gravhauger fra jernalderen. Det største gravfeltet med 4 gravhauger ligger i øst-hellingen av et nordsyd-gående høydedrag i nærheten av dagens gårdsbebyggelse. Man kjenner ikke til daterbare gravfunn fra området.

Skåra ble først delt på slutten av 1500-tallet. Skåra var adelsgods. På 1700-tallet ble Skåra østre selveierbruk, mens vestre var lagt under grevskapet. Skåra østre ble delt på 1600-tallet. På 1600-tallet var felles mellom østre og vestre Skåra.

Straks sør for Lindhjemgårdenes eiendomsgrenser mot syd ligger to åser som begge på kartet kalles Skåraåsen. Begge åsene har også gravhauger på toppen. På den laveste av Skåraåsene ligger det en haug som lokalt har blitt kalt «Kongshaugen». Haugen måler fremdeles 30 meter i diameter og er ca 2,5-3 meter høy. Et rikt gravfunn fra folkevandringstid er funnet i haugen. To andre gravnminner ligger også på toppen av den laveste Skåraåsen. På den høyeste av de to åsene ligger en gravrøys midt i delet mellom 3 gårder, Skåra østre og Skåra vestre og Vittersø vestre. Et mindre gravfelt med tre registrerte gravhauger ligger på g.nr.lb.nr. 1051/2. Flere løsfunn fra Skåragårdene tyder på en fast bosetning her i eldre jernalder. Området kan også ha vært i bruk i steinalderen, hvilket løsfunn av flintredskaper kan tyde på.

Kjær, Håkestad og Stålåker ligger langs veien som går fra Vemingen i Hedrum og sør til Tjøllingvollen. Fra Håkestad går en driftsvei over til Vittersø. Kjær og Håkestad ble trolig ryddet i løpet av vikingetiden, mens Stålåker ikke ble ryddet før i middelalderen. Stålåker og de sørlige delene av Kjær har vært myr og er først dyrket opp i nyere tid.

Kjær ble «antagelig delt i løpet av 1700-talIet. I 1811 ble det foretatt utskifting av innmarken mellom de tre brukene som eksisterte da. Kjær var fra middelalderen kirkegods og gikk over til å bli grevegods i 1670årene.

Stålåker var også kirkegods i likhet med Kjær og gikk over til grevskapet i 1670-årene. På midten av 1800-tallet ble både Kjær og Stål åker solgt til brukerne av Treschow.

Håkestad ble delt i to i løpet· av middelalderen i en vestre og en østre gård. Det har også vært senere delinger. Utskifting av jorda foregikk på 1800-tallet, og var ikke avsluttet før 1942. En husmannsplass har ligget under vestre, ved navn Marisgrind. Både østre og vestre Håkestad har vært kirkegods, og ikke ligget under grevskapet i Larvik.

Håkestad, Kjær og Stålåker ligger på en stor åkerholme som er omkranset av skog og åser. Det har en sammenbindende effekt. Bebyggelsen ligger langsetter hovedveien og driftsveien over til Vittersø. Området består av tilsammen ni bruk: Bebyggelsen har eksempler fra empirestilen til i dag. Kjær (53/4) er et nydelig eksempel på «prestegårdsstilen». Bygningen har fått pris for god restaurering av Fortidsminneforeningens Vestfoldavdeling. For de øvrige brukene er det sveitserstilen som dominerer, sammen med bygninger av nyere dato. Landskapet er fra naturens side flatt og åpent. Det har av den grunn ikke vært utsatt for planering. Store deler av den dyrkede marken var tidligere myrområder, og har trolig blitt drenert i vårt århundre.

På Kjær var det før NSB-undersøkelsen ikke registrert forhistoriske bosetningsspor. Skriftlige kilder opplyser imidlertid om en nesten utjevnet gravhaug som skulle ligge på «et tra» 500 meter øst for husene på gården. Ved årets åkerregistreringer ble det i dyrka mark på g.nrlb.nr 105311 og 1053/4, syd for gårdsbebyggelsen, registrert to funnsteder for steinalder.

På Stålåker er det også gjort funn som tyder på aktivitet her i -steinalderlbronsealder, en buttnakket bredegget trinnøks av stein og en flintdolk. Ved åkerregistreringer i år ble det funnet flint i dyrka mark på NV-siden av gårdsbebyggelsen på g.nrlb.nr 1054/l.Det er ikke kjent jernalderfunn fra denne gården.

Også på Håkestadgårdene viser sporene etter jernalderbosetningen i området seg gjennom gravfunn og oldsaker funnet på gården .. I dag finnes det bevart 5 gravhauger og 1 gravrøys her, men også her skal flere gravminner være fjernet ved tidligere anledninger. De gravhaugene som har overlevd ligger gruppert rund Håkestad vestre. Daterbare funn fra området plasseres i eldre jernalder, og yngre steinalderlbronsealder.

Jeg har også funnet beskrivelse av området rent naturmessig:

Vittersøtjenna og lille Vittersøtjønn ligger  begge ca. en kilometer nord/nordøst for Tjøllingvollen.

Her er et sammendrag:

Befart 7.9.2009 av Rune Solvang og Tor Harald Melseth.

Vittersøtjønn

Området er vurdert som svært viktig da det er en vegetasjonsrik sjø med blant Larviks eneste kjente forekomst av bunkestarr, ved siden av Lilletjønna, samt en viktig verdi for fugleliv. Potensialet for rødlistearter er stort.

Kun de sørlige delene av tjernet er undersøkt og må ellers sies å være lite undersøkt. Det ligger innenfor  Vittersøtjønnmyrene som består av de vegetasjonsrike tjernene Lilletjønna (Lille Vittersøtjønna), Vittersøtjønna samt mellomliggende fattigmyrer og tilgrensende sumpskoger.

Vittersøtjønna er et grunt, vegetasjonsrikt og langstrakt skogstjern. Rundt hele tjernet er det utpreget sumpvegetasjon og skog. I sørvest, sør og nord er det brede belter med vannkant/sumpvegetasjon, kanskje opptil 70-80 meter brede på det meste. På noen få plasser går skogen helt i kant med tjernet. Tjernet er sannsynligvis rikt på grunn av sig fra omkringliggende landbruksareal (selv om det er relativt langt unna) og tidligere senkninger.Spesielt i vest er det et parti med viersumpskog (ikke tilgjengelig på grunn av mye vann).

Ellers er det mye urterik bjørkesumpskog med en del innblandet gran og svartor samt blant annet svartvier med partier med en del død ved.

Der er brede belter med sumpvegetasjon med dominerende arter som elvesnelle, takrør (mye), bred dunkjevle (mye), sverdlilje, sjøsivaks m.m. opptrer. Bunkestarr (VU) er registrert for ca. 15 år siden på vestsiden av sjøen (Tor Harald Melseth), og forekomsten er trolig intakt. Myrkongle opptrer i partier rikt. Sumpplantene er mange av de samme artene som ved Lilletjønna; pors (mye), kattehale, melkerot, selsnepe og klourt er spesielt notert. Kjevlestarr, lokalt sjelden art, er også registrert. Det er mye grønne torvmoser i sumpskogene. Flytebladvegetasjonen er rik med blant annet hvit nøkkerose. Sjøen skal være rik på tjønnaks-arter.

Sjøen er trolig også en rik fuglesjø, men er lite undersøkt de siste årene. Er trolig er god rasteplass for trekkende ender. Meget gode antall av gressender er nevnt av Dyring (1974) med opptil 500 stokkand, 50 krikkand og 60 brunnakke (september 1972) under trekk. Krikkand er registrert hekkende i 1973 (Dyring 1974). Den er en sjelden hekkefugl i lavlandet. Av sjeldne og rødlistede arter er storlom (VU), knekkand (EN) og taffeland registrert under trekk (Dyring 1974). Det er et viktig næringsområde for gråhegre og opptil 50 individer er registrert (Dyring 1974). Sivhøne (NT) og sothøne skal ha vært årlige hekkefugler, med hhv 1-2 par og 3-5 par

Skogområdene rundt sjøen har vært/er hekkeområde for dagrovfugler som spurvehauk og hornugle. Fiskeørn (NT) er registrert fiskende på lokaliteten. Store antall av svaler skal også være registrert på næringssøk (Dyring 1974).

Fisk: Karuss og nipigget stingsild skal finnes i Vittersøtjønna.

Amfibier og krypdyr: Denne faunaen skal være rik med blant annet store forekomster av frosk og hoggorm (Dyring 1974).

En bekk renner ut i sør mot jordbrukslandskapet. Denne er utvidet/grøftet, spesielt i de sørlige partiene. Et gammelt (og nå uvirksomt?) pumpehus ligger i utløpet av tjernet. På østsiden går det store grøfter øst-vest gjennom skogen/sumpen ut mot tjernet i øst og mot lokalitet 2440 Stormyr i vest. Området synes å være lite truet. Omkringliggende sumpskog er mest utsatt i forhold til skogsdrift/vedhogst.

Området bør forbli urørt. Det bør lages en skjøtselsplan for området, og området bør vurderes vernet.