Allumtjernet rundt

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

I dag ville jeg prøve noe nytt. Jeg kjørte Åsrumveien Fv 304 fra Sandefjord. Hadde tenkt å ta runden rundt Allumtjernet. For å komme dit måtte jeg kjøre forbi Sundet.

Interessant å lese om veiene før i tiden. Det var ikke så lett å ta seg frem i distriktet i gamle dager. Fant en artikkel om dette og om Sundet som hovedsete i gamle Hedrum.

Bare les her:

Veiene og Sundet av Tor Bjørvik

Det var ikke offentlige veier på bygdene før. Folk tok seg fram der det var best til ei hver tid.

Anlegget av hammerverket på Hagnes førte til at det først på 1700-tallet anlagt en vei fra Sundet ferjested langs østsida av Åsrumvannet og opp til Hagnes. Denne veien var imidlertid svært bakkete, ikke misnt mellom Delingsdalen og Sundet, og dårlig egnet for tungtransport. Råjernet fra Larvik ble for det meste rodd over Åsrumvannet og kjørt med hest den siste biten opp til Hagnes, og stangjernet ble fraktet ned igjen samme vei. Når det var tæla og snø, ble jernet kjørt med hest og slede en gammel vintervei til Larvik. Den gikk gjennom Delingsdalen, forbi Eskedal og Ulverød og opp til Ringdal. Når det var gode isforhold, kunne de kjøre på isen over Åsrumvannet og på Lågen.

Pga den bakkete veien til Sundet, og problemer med å komme over Lågen ved is og flom, kjempet oppsitterne i Tutvedt krets for vei lenger øst, til Hedrum kirke. I 1856 vedtok herredsstyret en vei fra Hedrum kirke om Eskedal, Rånerød og Skaret til Åsrum. I 1861 ble det imidlertid besluttet å la veien gå til Holt i stedet for til Åsrum, og veien Rånerød-Åsrum ble aldri bygd ferdig. Odd Skaret forteller at en tidligere kunne se spor etter veianlegget ved Skaret.

Oppsitterne i Tutvedtkretsen søkte nå i stedet om en vei gjennom Delingsdalen, som ville komme innpå veien Hedrum kirke-Holt ved Eskedal. Da de ikke fikk gjennomslag hos kommunen, bygde de i årene 1864-69 veien gjennom Delingsdalen på dugnad. Til tross for mange søknader, ble den aldri offentlig vei. Oppsitterne søkte i stedet om å få lagt om veien langs Åsrumvannet, og i 1889 var ny vei mellom Sundet og Høivik ferdig. Først i 1918 var hele den nye veien Sundet-Hagnes-Kodal ferdig. Denne veien hadde stor betydning for Hagnes mølle, som hadde mange kunder fra østsida av Lågen.

Tutvedtkretsen manglet brukbar vei til Sandefjord, som jo var den nærmeste byen. Vei fra Lasken i Sandar til Mørk sto ferdig i 1894, og det ble arbeidet for å få denne veien forlenget til Åsrum. Etter at det ble avslag i kommunestyret, begynte interessentene å arbeide på veien med innsamlede midler i 1898. Herredsstyret bevilget noen kroner til arbeidsformann med mer, mens Sandefjord kommune, som var interessert i å knytte Østre Hedrum nærmere til Sandefjord, bevilget dobbelt så mye som Hedrum. Veien var ferdig i 1901.Omlegging av veien i Kjerringdalen var ferdig 1936, samtidig med at Holmfoss bru var ferdig. Dermed ble det god vei fra Kvelde til Sandefjord.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Sandefjord kommune ytet store bidrag både til omleggingene av veien og til Holmfoss bru.

Veien mellom Holmen og Gåsholt var dårlig. Med en mindre bevilgning fra herredsstyret ble utbedring gjennomført på dugnad, og i 1911 var veien i stand. Den ble utbedra noen steder i 1930-åra. Den første brua ved Holmen ble bygd ca 1840, mens ny bru sto ferdig i 1937.

Ved Fjære var det fra gammel tid ferjested. I 1911 sto brua ferdig. Den var 46 meter lang og to meter brei, og hadde ei bæreevne på 3000 kg.

Sundet har vært et  knutepunkt og sentrum i gamle Hedrum.

Hedrum kommune strakk seg fra Undersbo ved Lågens munning til grensa mot Lardal nord for Vierød, ca 33 km i luftlinje. I tida før bilismen var dette nesten en dagsreise med hest.

For at ingen skulle få for lang reise, var det viktig at sentrale funksjoner blei plassert midt i kommunen. Kommunestyremøtene ble derfor fra 1880 til 1898 og fra 1901 til 1930 holdt på Brathagen, og deretter på lokalet Strandly ved Sundet til 1941.

Sundet ligger der Lågens største sidevassdrag, Hagnesvassdraget, møter Lågen. Naturen er slik at det er greit å komme fram nordfra til Sundet, mens det videre sørover på østsida var hindring både pga sundet inn til Åsrumvannet og stupbratte fjell videre sørover. (Her blei det vei først i 1913.) Trafikken fra Tutvedt krets kom også fram til Lågen her.

Sundet blei derfor tidlig et viktig ferjested med ferjing både over Sundet og over Lågen. Begge strekninger blei betjent av eieren av gården Sundet. I en ferjemannsbevilling av 1786 står det: «Beboerne av plassen Sundet har fra gammel tid besørget overfart, og deres enerett til overferjing stadfestes.»

Fra 1883 blei ferjeposten bortsatt på anbud. Kommunen leide tomt på Meløs grunn, og ferjemannen bygde hus der.

I 1913 var brua over Sundet ferdig, men ferjinga over Lågen fortsatte til ferjestedet blei nedlagt 1968.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Utenom sjølve ferjestedet var det  på Sundet:

Melkemottak på Melømoa  til ca 1920. Bøndene kjørte melka hit, hvor den ble veid/målt, helt over på større spann og frakta videre til Larvik med ei større vogn.

Forsamlingslokalet Strandly, bygd 1930, var også kommunestyrelokale fra 1930 til 1941.

Butikk,fra 1899 til 1947 på gården Lomme. I 1947 bygde Solveig f. Lomme og Einar Bergene nytt hus med butikk i krysset ved Sundet. Denne butikken var i drift til ca 1980.

Bensinstasjon og kiosk like ved brua. Starta 19  av Anna Olea og Hans A. Lomme. Nedl 19

Jordmora i Hedrum, Marit Berge, bodde på Sundet.

Ikke langt fra Sundet lå Melø skole, som hadde elever både fra østsida og vestsida av Lågen.

Like sør for Sundet lå Høiviks trevarefabrikk, som var i drift  i mange år.

Det har  vært campingplass på Meløstranda. i mange år.

I dag er Strandly den eneste gjenværende sentrumsfunksjonen ved Sundet. Utviklinga, med bilen som allemannseie og stadig større krav til utvalg og størrelse, har gjort de små bygdesentraene overflødige. Mye av det som bandt folk i bygda sammen, har dermed blitt borte.

Jeg gikk inn i området fra fra Fv 304, mellom Allum og Haugland. Veien går over til Fjære og passerer naturreservatene Askedalen til høyre og Brånakollene til venstre.

Så langt gikk jeg ikke, men det er interessant å sette meg inn i hva som befinner seg langs veien. Naturen rundt Alluntjernet er ikke så veldig forskjellig fra  disse reservatene. Tar også med en artikkel om fuglelivet på Brånakollen.

 

Brånakollane ligger ca 3 km nord for Åsrumvannet i Larvik kommune.

Skogstraktene rundt Brånakollane ble oppdaget som rike fuglemarker allerede på 1950 tallet. Her ble mang en felttime nedlagt av Tollef Fjære og Rasmus Bringeland. Det var særlig hakkespetter og rovfugl som stod i fokus for deres feltarbeid og det var i disse skogene de to gjorde sine studier av hvitryggspett, som ble publisert i NOFs fagtidsskrift “Cinclus” i 1981. Helt fram til 1970-tallet var selve Brånakollane bare en lite kjerneområde i et stort naturskogslandskap med bøke- og blandingsskoger. I disse lavlandsskogene fantes et yrende fugleliv: Bringeland og Fjære beretter om en sjelden naturskogstype hvor alle hakkespettene fantes og med arter som musvåk, hønsehauk, kattugle, spurveugle, skogdue, kjernebiter og bøksanger. Som om ikke det var nok, gjorde disse to aktive ornitologene hekkefunn av nesten alle disse fugleartene innenfor en radius på bare noen få hundre meter! Så kom barkebilletid og flateskogbruket bredte om seg i Lågendalsområdet. I 1980 ble et lite område på 192 daa rundt toppen av Brånakollane vernet som naturreservat og dette er den største og best bevarte resten av de en gang så store, gamle lavlandsskogene som fantes i åstraktene rett nord for Åsrumvannet. Heldigvis finnes også noen mindre “rest-områder” med naturskog i de mange bratte liene i landskapet rundt Brånakollane.

Dette ble mye historie, men jeg synes det er på sin plass å heve perspektivet litt når en omtaler et området som har historisk sus over seg i Vestfold-ornitologien! En må tross alt være glad for at et naturreservat ble opprettet på Brånakollane. Her kan en se hvordan en uskjøttet, gammel bøkeskog ser ut (i motsetning til bøkeskogen i Larvik som skjøttes som en park). Her kan en søke roen i en av våre best bevarte bøke-naturskoger, med grove, blygrå, rette bøkestammer på nærmere 30 meters høyde, innhule eikekjemper og mange andre opplevelseskvaliteter. Fuglelivet i området er ennå rikt, selv om Rasmus Bringeland sin favoritt – hvitryggspetten – dessverre ser ut til å være borte som hekkefugl i området. Men både bøksanger, kjernebiter, musvåk og dvergspett, for å nevne noen, frister ennå tilværelsen i disse skogområdene.

Arne Heggland

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Her er det jeg fant om naturreservatene:

Brånakollane er tilbudt gjennom ordningen med frivillig vern. BioFokus har foretatt en naturfaglig vurdering av verneverdiene, på oppdrag for Miljødirektoratet.
Brånakollane ligger øst for Lågen og nord for Åsrumvannet i Larvik kommune. Landskapet preges av små koller og dalsenkninger. Berggrunnen består av en lettforvitrelig monzonitt/larvikitt. Området ligger i boreonemoral sone.
Kun ca 135 dekar (av 315 dekar tilbudt) er funnet verneverdig. Undersøkelsesområdet besto av 3 delområder, og det er delområdene i hhv. nordøst og sørvest som er funnet verneverdige, mens området i nord ikke er funnet verneverdig.
Avgrenset verneverdig areal vurderes som godt arrondert i forhold til kjente naturverdier omkring Brånakollane. Det er avgrenset to kjerneområder/naturtypelokaliteter, begge nordøst for eksisterende naturreservat. De er vurdert som hhv viktig og svært viktig. Utenom kjerneområdene er skogen temmelig ung, dels fattig, og har isolert sett lav naturverdi, men har funksjon som sammenbindingsareal, buffer og/eller restaureringsareal.
Svak lågurtskog dominert av bøk er den mest utbredte skogtypen innenfor avgrenset verneverdig areal. Feltsjiktet er ofte svakt utviklet pga skyggefulle forhold. De rikeste partiene kan trolig defineres som “kalkrik bøkeskog”. Små areal med lågurt-eikeskog og rikere “flommyr, myrkant og myrskogsmark”, evt. “rikere myrkantmark i låglandet”  inngår også. Viktige/dominerende treslag under ett er bøk, bjørk, osp, eik, ask og gran.
Gammel skog er begrenset til et lite område. Der inngår eik og bøk på 150-200 år, samt et par eikelæger, men dominerende aldersklasse er under 100 år. Ellers består utvidelsesområdene i hovedsak av relativt ung (til middelaldret) og tynnstammet skog (nesten) uten kontinuitetselement eller død ved.
Flere krevende arter er påvist, hovedsaklig tilknyttet eik og bøk innenfor kj.omr. 1. I alt ble det påvist 6 rødlistete kryptogamer, hvorav 5 truete. Selv om utvidelsesarealet er svært beskjedent i areal så anses området å ha så mange spesielle og viktige naturkvaliteter at det vurderes som (i nedre sjikt av) regionalt verneverdig. Det understrekes at utvidelsesområdet vil være et viktig tilskudd til eksisterende Brånakollane.
Utvidelsen, som her avgrenset, vil (i beskjeden grad pga lite areal) kunne bidra til oppfylling av en rekke viktige mangler i skogvernet. På de generelle manglene gjelder: 1) rike skogtyper (middels grad); 2) rødlistearter (liten grad); 3) lavlandsskog (middels grad). Av prioriterte skogtyper inndekkes: 1) edelløvskog; herunder bøkeskog og lågurt-eikeskog (middelsgrad); 2) rik sumpskog, herunder or-askeskog (liten grad).

Fjærevardåsen naturreservat ble opprettet i 2017. Formålet med naturreservatet er å bevare et område som representerer en bestemt type natur i form av gammel bøkeblandingsskog og eikeskog i lavlandet, med forekomst av rik bøkeskog og koller med fattig og gammel furuskog. Videre er formålet å verne et område som inneholder truede og sjeldne arter og naturtyper. Det er en målsetting å beholde verneverdiene i best mulig tilstand, og eventuelt videreutvikle disse.

 Fjærevardåsen er tilbudt gjennom ordningen med frivillig vern. BioFokus har foretatt en naturfaglig vurdering av verneverdiene, på oppdrag for Miljødirektoratet.
Området ligger like sør for Brånakollane naturreservat i Larvik kommune. Berggrunnen består hovedsaklig av syenitt, men også litt larvikitt (monzonitt). Området ligger i boreonemoral sone.
Kun en mindre del av undersøkelsesområdet er funnet verneverdig (90 dekar mot 202 dekar). Kollepartiene hhv øst og vest for avgrenset verneverdig areal består i høy grad av skrinn gjennomhogd lyngskog dominert av furu og bjørk, og betraktes følgelig som ikke verneverdig. Verneverdig areal vurderes som tilfredsstillende arrondert både i forhold til kjente naturverdier i nærområdet, topografi og landskapsformer. Det er ikke/lite behov for buffer utover det som er inkludert i av grensingen.
Kun ett kjerneområde/naturtypelokalitet er avgrenset, men denne er vurdert som svært viktig. De to sprekkedalene er dominert av svak lågurtskog med bøk, gran, osp, bjørk og eik i tresjiktet. Mindre deler av kjerneområdet kan føres til de rødlistete skogtypene kalkrik bøkeskog (VU) og lågurt-eikeskog (NT). Mer opplendte parti er generelt fattige og består for det meste av blåbærskog (med bøk, eik og gran) samt noe lyngskog med furu og bjørk. Innenfor kjerneområdet er det relativt gammel skog med bøk, eik og spisslønn på inntil 150(-200) år.
Det inngår også en del dødvedelement av diverse treslag, men mest av raskvoksende gran. Dalføret i sør består av høyproduktiv bøkeblandingsskog med øvre alder på ca 100 år, og snittalderen trolig betydelig lavere. Opplendte parti består generelt av temmelig ung, tett og småvokst (ofte krattaktig) skog av bøk, eik, bjørk og gran.
Noen krevende arter er påvist, hovedsaklig tilknyttet spisslønn og bøk innenfor kjerneområdet. I alt ble det påvist 5 rødlistete kryptogamer, hvorav 3 truete, men mest interessant er funnet av Bacidia polychroa som er ny for Norge.

Fjærevardåsen representerer et lite men verdifullt skogområde, som bl.a innehar restfragment av gammel bøkeblandingsskog av rikere utforming. Området bør sees på som et spesialområde, som har utfyllende og supplerende naturkvaliteter i forhold til Brånakollene naturreservat i nord. Dette gjør at området er vurdert som regionalt verneverdig, på tross av et beskjedent areal. Innenfor edelløvskogen er det kartlagt mindre områder av de rødlistete skogtypene kalkrik bøkeskog og lågurt- eikeskog. I mer opplente parti og på koller er det fattig, gammel furuskog, som er leveområder for bl.a. storfugl. Det er påvist noen krevende arter, hovedsakelig knyttet til spisslønn og bøk innenfor området. Det er registrert 5 rødlistede kryptogamer, hvorav 3 truete, men mest interessant er funnet av Bacidia polychroa som er ny for Norge.

 

Jeg parkerte på et jorde, rett etter jeg tok av inn på veien mot Fjære. Veien hadde ikke noe navn. Hadde jeg kjørt litt lenger, kunne jeg ha parkert på en p. plass rett før en bom over veien. Flotte jorder på begge sider av veien, før jeg kom inn i mer skogsterreng etter bommen. Det gikk en vei opp mot høyre. Den tok jeg ikke.

Rett etter denne veien kom jeg til en åpen plass med en gammel hytte og utedass langs veiens venstre side. På andre siden av veien gikk en sti  inn til høyre og fortsatte skrått inn i landet. Litt tungt å gå der, fordi veien var tydelig grøftet nylig og det var mye stein og gamle røtter på stien.

Kom snart forbi en gård, et tun med mange hus. Leste at stedet het Ilandsrønningen. Ifølge nettet driver de med utleie, og ulike arrangementer. De kaller seg Ilandsrønningen den mystiske husmannsplassen. På FB siden ser det ut som de er opptatt av gamle biler. Nettsiden var utilgjebgelig, så kanskje de ikke driver med utleie og aktiviter lenger. Tilbake gikk jeg inn på tunet her og fortsatte tilbake til bilen derfra. Litt raskere enn veien jeg gikk først.

Rett forbi dette stedet, tok av inn på en sti mot venstre. Stiene var ikke merket, så jeg gikk på instinktet. Gikk faktisk ikke feil en eneste gang. Stien var smal og jeg vasset i høyt gress og dugg fra natten før. Så mange vakre spindelvev som glitret i gresset.

Om litt gikk stien skrått oppover. På nedsiden så jeg et stort lavo telt. Undrer meg på hvem som har brukt det. Kanskje noen fra den mystiske husmannsplassen.

Opp på toppen kunne jeg skimte en elv nede i en liten dal. Elven så ut som den hadde vært oppdemt, men nå var den nesten uten vann. Tok meg ned dit og fikk dermed øye på sørenden av tjønna. Ganske fultig i vannkanten, men fordi sommeren har vært så vannfattig kunne jeg bevege meg rundt uten å bli våt. Fant en provisorisk bro over enden av vannet. Magisk med spindelvev mellom hvert trinn på broen.

Tenkte jeg skulle gå rundt vannet. Som tenk, så gjort. Noen steder så jeg noe som kunne ligne på en sti, men den bar tydelig preg av å være lite brukt.  Trolig er den brukt av fiskere.

Her er hva jeg leste om den saken:

Hedrum JFL er en forening med ca. 600 medlemmer. Aktive skyttere med stor moderne riflebane, ikke langt fra Allumtjønna. For å komme dit kan du kjøre inn på veien opp dit fra Allum. Alle må ta hensyn til de som bor langs veien ved å kjøre rolig, da det er et støvproblem på veien. Dette leste jeg i beskrivelsen av skytebanen, så det er tydelig et problem.

Da jeg hadde gått rundt Allumtjønna kom jeg ned på veien som gikk til denne skytebanen. Herfra er det veldig kort vei til tjønna, om du ikke vil gå langt.

Fiskeutvalget i Hedrum JFL disponerer ca. 16  fiskevann som de leier og kultiverer for Fritzøe Skoger.

Medlemmene fisker gratis i vannenene de disponerer.

Områdene er også med i et felles fiskekortområde.

Dagskort i Allumtjernet, gjelder kun for Allumtjernet. Gyldig i 1 dag fra valgt dag, kr. 50.

Kom meg inn til nordenden uten nevneverdige problemer. Der hadde det vært en elv, som nå var helt tørrlagt og en spennende hule bak det som engang hadde vært en foss. Langs vannet på den andre siden av tjønna, var det  høye stup, så jeg klatret oppoover fjellsiden og endte opp på noe som lignet en sti. Jeg gikk  opp og nordover i en bue, før jeg fant en sti som gikk langs vannet lenger oppe i lia. Den fulgte jeg tilbake til sørenden av tjønna. Flott utsikt ned mot vannet.

Lenger  nede kom jeg inn på en vei som endte der stien kom ut. Så på kartet at det var veien ned til skytebanen. Den var kun et lite stykke unna.

Fant en sti som gikk rett ned til vannet og jeg fulgte vannkanten et godt stykke sørover. Fant igjen stien jeg kom fra,  før jeg startet runden rundt vannet. Herfra gikk det greit tilbake til bilen.

Turen var ganske utfordrende, fordi jeg måtte gå utenfor stien, klatre over steiner og store trevelt. For ikke  å nevn klatringen opp fjellsiden innerst ved nordenden.

Uansett strabaser, var det en herlig tur.  Men kjenner at jeg er sliten. Har tenkt tanken på at jeg kanskje tar meg litt for mye ut. Men jeg lever bare en gang, så da så.

Kanskje du kunne blitt med meg på tur en gang!!!

Turen ble på 6, 2 km.

DSCN8172

http://www.godtur.no/default.aspx?gui=1&lang=2&searchtype=stadnamn&param1=%c3%85SRUMVANNET

 

https://www.ut.no/kart/

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..