«Hjerteruten» fra Solbergveien og tilbake via Åsrumveien, Hemsgata og Raveien

Jeg har gått lite tur på andre siden av E18. Studerte noen kart og fant ut at jeg kunne ta meg inn Solbergveien. Fra en av gårdene innerst i veien så det som som det gikk en sti over til Tisle ved Åsrumveien. Dit ville jeg gå. Som tenkt så gjort.

Parkerte  langs veien i Krokemoveien, så nært krysset til Raveien som mulig. Krysset Raveien og fortsatte inn Solbergveien.

Turen langs Solbergveien var vakker. Store gårder på begge sider av veien. Det var laget en liten undergang for å komme over til andre siden av E18. Langt å traske på asfalt. Det var det eneste aberet med turen. Uansett jeg nøt opplevelsen.

Herlig å kunne gå uten å kjenne på pusteprobler. Operasjonssåret kjente jeg ikke i det hele tatt. Egentlig utrolig etter bare 10 dager. Til tross for at turen ble på hele 11, 5 km ble jeg ikke sliten. Litt i beina, men ellers ikke. Magisk!!!

Jeg synes det er spennende  å finne ut det jeg kan om områdene jeg går tur. Denne gangen kom jeg ikke unna å lese om Raet som går  gjennom Vestfold.

Her er litt av det jeg fant fra Wikipedia:

Raet er den største sammenhengende endemorenen i Skandinavia. Den ble dannet under ett av breens siste store fremstøt i perioden yngre dryas (12 800–11 500 år siden).

Da innlandsisen trakk seg tilbake mot slutten av istida, kunne den stoppe i flere hundre år av gangen, den kunne også gjøre nye framrykkinger for så igjen å trekke seg tilbake. Der iskanten ble liggende stille, samlet det seg opp materiale som isbreen førte med seg fra innlandet: Stein, grus, sand og leirepartikler. Israndavsetninger eller endemorene kalles slike avsetninger, som dels er avsatt på land, dels i havet. Da isen trakk seg videre tilbake og landet hevet seg, ble disse avsetningene liggende igjen som svære voller i landskapet. Senere har disse avsetningene blitt påvirket av hav og nedbør, slik at på overflaten ligger det groveste materialet igjen. Graver man seg gjennom en endemorene, er det variasjonen i størrelsen på partiklene som er slående; en morene består av usortert materiale.

Gjennom mer enn tusen år har raet vært en hovedferdselsåre gjennom store deler av Vestfold. Gravhauger og kirkebygg ligger tett ved Raveien som her er gamle Sørlandske hovedvei.

Raet var i oldtiden en praktisk ferdselsvei, bl.a. fordi det var så få vannløp å krysse. Da biskop Jens Nilsson dro på visitas til Østfold og Bohuslän på slutten av 1500-tallet, reiste han på Raet fordi det var lett fremkommelig. Fremdeles følger E6 i Østfold og E18 i Vestfold Raet over lange strekninger. Raet trakk også til seg bosetninger, slik at de eldste, største og beste gårdene stadig ligger der. På samme vis ble jernalderens gravminner ofte anlagt langs Raet.

Toppen av morenen har vært brukt som vei fra forhistorisk tid, og noen steder kalles veien Raveien. E18 fulgte lenge denne gamle traseen i Vestfold fra Sem til Farriseidet. Nå følger veien i hovedtrekkene en trasé på innsiden av raet.

Ordet ra er av gammelnorsk opprinnelse og betyr grusrygg. Ordet brukes i norsk som et generelt begrep om endemorener; mer presist brukes ordet som et navn på Skandinavias største endemorene, Raet, som utgjør en sammenhengende geologisk struktur fra Finland gjennom Sverige og Norge til Kola-halvøya. Denne strukturen går store deler over land og andre steder er den undersjøisk. I Vestfold og Østfold er denne geologiske formasjonen svært synlig og velkjent. Ra-trinnet ble avsatt for ca. 10 600 år siden omkring en isbre som dekket mesteparten av Skandinavia, og hadde sitt senter over det som i dag er Bottenviken.

Raet, eller Vestfoldraet, som navn på denne lange jordryggen gjennom Vestfold er svært gammelt. I Horten kommune ligger gården Ra midt på raet. Ordet brukes (i ulike varianter og sammensetninger) som gårdsnavn, ofte på gårder som er lokalisert i forbindelse med endemorener, .

I dag tar vi kunnskap om morener og isbreer som en selvfølgelig ting, men kunnskapen om dette er ikke mer enn ca. 150 år gammel. Geologisk forskning omkring morenedanning i istiden tok til midt på 1800-tallet, og det tok lang tid før man kom fram til en forståelse for hvordan ra-trinnet danner en sammenhengende struktur

Ra-trinnet kan følges fra Finland til Nord-Norge, noen steder i sjøen, andre steder langt inne på land. Fra Sverige følges ra-trinnet inn i Østfold ved Halden-Moss, det krysser Oslofjorden ved Jeløya og kommer opp på Vealøs i Horten, fortsetter gjennom Vestfold, følger riksvei 19 til Gulli, deretter gamle E18 til Larvik, gjennom Bøkeskogen, over Farriseidet og fortsetter utover Brunlanes, går ut i sjøen og er synlig over havnivå som øyer langs Telemark og Aust-Agder, Mølen, Stråholmen, Jomfruland, Målen, Merdø og Jerkholmen. På Hasseltangen øst for Fevik i Grimstad går ra-trinnet på land og fortsetter vestover til Rogaland og langs Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge.

Det er også en noe eldre moreneavsetning litt utenfor det store Raet, eller Ra-trinnet, og denne kalles gjerne Ytre Raet. Ytre Raet bidrar til store gode jordbruksarealer i kommunene Sandefjord, Nøtterøy og Tønsberg.

 Det er mye stoff å finne. Særlig fordi det måtte en betydelig kartlegging til når  den nye E18 ble planlagt. Gjør meg ydmyk å oppdage at jeg beveger meg i et område som har vært i bruk i  lange tider. Jeg møter histore over levd liv overalt.

Hentet fra Veien gjennom Vestfold – E18, Arkeologiske registreringer 2005/2006.

”then wæg sem bøndherne a ouan aat rodhene”

Helland

Og Øystein

slått av bommen

fòr til Hel,

Lokes datter,

og nå ligger

under steinrøys

rik høvding

på raets kant,

der hvor iskald

Vadla-elva

går i vågen

hos gøtske konge

Ynglingatal

Bø, Elgesem, Nedre Solberg

Her finnes fem gårder: Bø, Elgesem, Nedre Solberg  og Øvre Solberg.

Haga er en liten utskillelse midt i gårdsvaldet til Nedre Solberg, omtalt i skriftlige kilder i 1390-årene. Også navnet ”innhegnet jordstykke, hage” viser at det er sekundært og trolig har hatt funksjon som hage for Solberg før det ble etablert en bosetning her. På Hagas grunn ble det på 1970-tallet observert vekstringer, to sirkler og et rektangel ved flyfoto . Disse kan antyde forhistoriske graver. Det fremgår av grevskapskartet fra 1810 at de ligger nær den søndre gårdsveien til Nedre Solberg og nokså nær grensen for dennes innmark. Det samme gjelder et stort gravfelt (med 32 vekstringer)  NØ for tunet på Haga, også dette må ha vært svært synlig for folk som ferdets her. De mulige gravene har opprinnelig neppe hatt relasjon til Haga. Elgesem og Nedre Solberg har i dag sammenblandet eiendom, men grensen var annerledes tidligere.

På Elgesem finnes et gravfelt som er et av Sandefjords mest fremtredende fornminner. Funn i gravfeltet viser at det har vært bosetninger fra minst år 500 f.Kr. her. Gravfeltet slik det fremstår i dag, består av 8 gravhauger og en 45 meter lang skipsformet steinsetting.

Gravfeltet ble arkeologisk utgravd av Nicolay Nicolaysen i 1870, og fredet samme år.

Man tror at feltet opprinnelig har inneholdt mellom 20 og 30 gravhauger. I tillegg er det også funnet en mengde umerkede graver i området. Mange av disse er forsvunnet som en følge av bebyggelse, dyrking og veibygging. Gravene som er undersøkt har avdekket funn fra ca. år 500 f.Kr. til ca. år 1000 e.Kr, altså fra jernalderen.

Blant tingene som ble funnet, var en runestein med inskripsjonen «alu» som kan bety øl. Dette er det hyppigst forekommende ordet på runesteiner, og meningen bak er antakelig den rollen øl spilte i ulike ritualer i fortiden, for eksempel gravøl og barsel («barns-øl»).  Runesteinen i granitt er 172 cm høy, 90 cm bred og ca. 18 cm tykk. Den er datert til første halvdel av 400-tallet e.Kr. Steinen befinner seg nå i Vikingskipshuset på Bygdøy.

Steinsettingen er 40 meter lang og 7 meter bred, og består av 21 steiner av opprinnelig 38. Steinene i stevnene er 1,85 meter og 2,5 meter høye.

Hadde tenkt meg innom Elgesem. Måtte nøy meg med å ta bilder i det jeg passerte. Begynte å få liten tid. Skulle hente barnebarnet mitt, Stefan på skolen. Han ville gjerne besøke bestemor. Stas at de unge fortsatt vil besøke meg. Ingen selvfølge det.

Elgesem er nevnt første gang i år 1404. Navnet er avledet av det forsvunne *ølgi, og anfører ”fredhellig sted” som en mulig forklaring. Selv om tolkningen er usikker har en har tenkt seg en sammenheng med de mange gravminnene i området. Er dette riktig, er navnet sekundært og oppkalt etter et gravfelt. Det kan underbygge at Elgesem er utskilt fra Nedre Solberg, og at gravfeltet var der da gården ble etablert. Når en slik deling eventuelt fant sted er usikkert.

Tunområdet for Øvre og Nedre Solberg er svært gammelt og representerer en primær bosetning i området. På kollene omkring tunet ligger fem lokaliteter med gravminner, hvorav et felt med 20 graver. Det er også funnet en skafthulløks fra bronsealderen ca 100–200 m fra husene, noe som kan antyde alderen for dette bosetningsområdet. Dersom Elgesem er en yngre utskillelse, er det naturlig å se de mange gravene i relasjon til Solberg fremfor Elgesem. Tvers gjennom gravene går en gammel gårdsvei som ikke lenger er i bruk, dokumentert på porteføljekartet fra 1825, og mindre markert på Grevskapskartet 1811-1817. Det er grunn til å tro at veien er gammel og at gravene på Elgesem har sammenheng med den. Veien gikk til Solberg gjennom tunet til Øvre Elgesem. Der veien tok av fra Raveien ligger en skipssetting, Tingvollen, omkranset av et stort gravfelt. Nærmere tunet for Øvre Elgesem, og langs samme gårdsveien, ligger dessuten et bevart gravfelt med omlag 20 graver. Mellom disse feltene har vi dessuten en mulig neolitisk grav, kokegroper og to ildesteder ( yngre bronsealder/førromersk jernalder). En undersøkelse av disse kan kaste ytterligere lys over bruken av dette mer eller mindre sammenhengende ”fredhellige stedet” langs det som har vært den nordre gårdsveien til Solberg-gårdene.

Kulturhistorisk Museum har gjort arkeologiske utgravinger på Elgesem, nær grensen mot Nedre Solberg, datert til folkevandringstid. Det er påvist et hus med ildsteder, et uthus og 20 kokegroper, (pers. med. Mari A. Østmo). Mot sør ble det også påvist graver, trolig tilsvarende noen av de 32 vekstringene som var kjent fra flyfoto. Det er indikasjoner på at bebyggelsen strekker seg videre inn i en hage og vårt funn av en kokegrop avgrenser trolig lokaliteten mot nord. Det ligger i dag på Nedre Solbergs grunn, men gårdsgrensen er forandret og lå tidligere på Elgesem. Trolig dreier det seg om en ødegård fra eldre jernalder, som bryter med den historisk kjente gårdsstrukturen i området. Den ligger helt klart i det som var utmark på 1800-tallet. En slik gård kan ha gitt plass for Haga og Skolmerød. Dersom Elgesem er utskilt fra Solberg, er det uansett  mest sannsynlig at den påviste ødegården opprinnelig ble ryddet herfra.

Elgesems nabogård mot nord er Bø. På Bøs side av gårdsgrensen lå tidligere et mindre gravfelt. Dette er dokumentert som 6–7 vekstringer på flyfoto på 1970-tallet, men var allerede delvis ødelagt av den interkommunale vannledningen. Vi foretok en geomagnetisk undersøkelse av området etterfulgt av maskinell sjakting. Likevel var det ikke mulig å påvise spor etter gravene. Frode Abrahamsen (nabo) kunne dessuten erindre at det var blitt tatt ut grus fra dette området tidligere. Det er derfor all grunn til å tro at hele feltet nå er fjernet. Gravene synes opprinnelig å ha markert gårdsgrensen mellom Bø og Solberg/Elgesem. Dette kan dermed til en viss grad vitne om stabilitet i denne yttergrensen for Solberg/Elgesem. Også to udaterte graver på grensen mellom Elgesem og Skolmerød kan vitne om en slik stabilitet i denne matrikkelgårdsgrensen. Langs en mindre sti som sluttet seg til gårdsveien til Bø lå dessuten en grav fra jernalderen. Den er i dag borte, men ble faglig undersøkt i 1977 da Farrisledningen ble bygget. En videre arkeologisk undersøkelse på Elgesem og Solberg vil kunne kaste nytt lys over gårdsbosetningen og gravfeltet i området, og belyse problemstillinger knyttet til ødegårdsproblematikk.

Før gikk E18 gjennom Sandefjord  langs nåværende Ravei. Husker godt hvor mye trafikk det var på veien da. Heldigvis er det annerledes nå.

I 1979 sto  Klinestad – Langåker, ny vei utenom Haukerød i Sandefjord ferdig.
i 1986 ble Tassebekk – Klinestad åpnet og E18 ble lagt utenom Fevang i Sandefjord.

Firefelts motorvei kom også:

I 2009 ble  Langåker – Bommestad, 8 km åpnet
I 2014 ble Gulli – Langåker, 24 km åpnet.

https://www.ut.no/kart/?lat=59.15812&lng=10.17193&zoom=15&setMarker=true

http://www.godtur.no/default.aspx?gui=1&lang=2&searchtype=stadnamn&param1=hem

https://www.google.com/maps/@59.1357506,10.152136,16.5z?hl=no

Slik jeg antok fant jeg frem til en sti, kjerrevei fra en av de innerste gårdene i Solbergveien. Spennende å utforske noe nytt synes jeg. Vet aldri hva som venter meg rundt neste sving. Etter en stund ble stien mer utydelig.  Noen steder var den nesten borte og jeg gikk der jeg antok at den  hadde gått. Kom inn i et hogstfelt. Fra toppen her var det fin utsikt nedover en liten dal. Jeg tok meg ned til bunnen av det lille dalføret, over en tørrlagt bekk, over et jorde og inn på en ny kjerrevei. Denne kjerreveien fulgte jeg til Tisle og ut på hovedveien, Fv 304 mot Sandefjord.

Her er et lite klipp fra SB fra september 2014. Det viser med tydelighet hvor svingete veien mellom Kvelde og Sandefjord er.

En bil kjørte utfor fylkesvei 304, Åsrumveien, tirsdag morgen.

Ambulanse ble tilkalt ca. 08.15

Etter det Sandefjords Blad får opplyst på stedet, var det én person, en ung mann, i bilen som kjørte ut.

Ambulansefolkene sjekket føreren på stedet, og han var uskadd, opplyser operasjonsleder Tormod Kristiansen i Vestfold politidistrikt.

Sykebilen kunne deretter returnere til Sandefjord.

Ingen andre biler var involvert i trafikkuhellet, ifølge Kristiansen. Han har foreløbig ikke full oversikt over hendelsesforløpet.

Føreren av den eldre Volvoen er en 23-åring fra Sandefjord.

Bilen endte pent ute på gresset utenfor veien – og en gårdbruker i nabolaget kunne trekke den opp på veien igjen.

Utforkjøringen skjedde ved Tisle i Sandefjord, noen kilometer før kommunegrensa ved Mørk.

Utforkjøringen denne gang skjedde ved en av 90-graderssvingene noen kilometer lenger vest enn der det har vært flere stygge utforkjøringer de siste årene.

Jeg fulgte Åsrumveien et stykke. Så Goksjøs søndre del fra veikanten.

Fra Wikipedia:

 Goksjø er Vestfolds tredje største innsjø. Mesteparten av vannet befinner seg i Sandefjord kommune. Resten tilhører Larvik kommune. Goksjø kan grovt deles inn i en stor vestlig del og en langt mindre østlig del, bundet sammen av et 700-800 meter langt sund. Innsjøens lengde er rundt 5 kilometer. Overflaten utgjør over 3 kvadratkilometer. Høyden over havet ligger på 28 meter. Middel dybde er anslått til 7,6 meter. Det største dypet måler 23 meter.

Goksjø har sitt eneste utløp i nord, i Hagneselva, som starter fra Trollsåsbukta. Hagnesvassdraget finner veien til havet via Åsrumvannet og Lågen. De største elvene inn til Goksjø er Storelv og Skorgeelva. Førstnevnte elv har sin hovedkilde i Askjemvannet. Sistnevnte elv kommer hovedsakelig fra Trollsvann og Åletjønn. Vassdragenes lengde måler mellom 14 og 20 kilometer.

Goksjø er omgitt av mye skog så vel som store arealer dyrket mark. En rekke mindre åser setter sitt preg på omgivelsene. Vest for innsjøen finnes to tjern, “Askedalstjønna” og Åshildrødtjønna, som begge renner ut i Goksjø. Førstnevnte tjern, med et tilhørende, større myrområde, er fredet som naturreservat. Mellom Røvern og Brentåsen ligger en større, åpen myr. Rett sør for Åsrumveien, omkring Solbergbekken, finnes et større myrområde tett bevokst med bjørk, til dels sumpbjørkeskog. Nord for Svinesbukta ligger Napperødtjønna naturreservat.

Det er fortsatt et omfattende dyrehold omkring Goksjø, og områder med kulturbeite og eng finnes mange steder. Beitende storfe, hest eller sau er et vanlig syn. Fritidsbebyggelsen ved Goksjø er heller liten, og teller rundt 25 hytter spredt langs den godt over 20 kilometer lange strandlinjen.

 Goksjø har en betydelig kapasitet som fugleområde, i hekketiden så vel som i trekktidene. Denne relativt store innsjøen er imidlertid kronglete og uoversiktelig som helhet. I forbindelse med fuglekikking må Goksjø oppsøkes fra flere kanter om man ønsker å få med seg det meste.

Avhengig av omstendigheter som isforhold, båttrafikk og jakt, så kan øst-delen være like “bra” som vest-delen med hensyn til fugl. Ivrige fuglekikkere bør derfor oppsøke begge seksjonene. Man trenger minst tre standplasser for å dekke innsjøen brukbart. I øst anbefales Lastelandet sterkest, men det kan være lønnsomt å sjekke den lett tilgjengelige Klavenesbukta også. For å dekke vestdelen ville jeg valgt Sandtangen eller Gubbetangen som utkikksplass, pluss fjellrabben mellom Klavenesåsen og Galsrød, eventuelt området rundt Vestre Holmen og Askedalsbukta.

Knoppsvane kan trygt kalles en karakterfugl i Goksjø, da arten synes å hekke i hver bukt og vik. Bestanden teller rundt 10 par. Sivspurv forekommer også mange steder. I egnede områder kan parene hekke tett. Det samme gjelder for rørsanger. Sothøne hekker flere steder, med flest par i Bøbukta. Kanadagås ses ofte i innsjøen, men jeg vet ikke om arten har hekket. Gråhegre har siden midt på 1970-tallet hekket i koloni rett nord for Trevlandsbukta, og mange individer benytter innsjøen som fiskeplass.

Fiskeørn saumfarer Goksjø daglig, på utkikk etter fisk. Fugler fra flere hekkeplasser oppsøker innsjøen, og av og til kan man i løpet av noen timer oppleve den ene fuglen etter den andre. Både myrsanger og nattergal er registrert, men forekomsten virker tilfeldig (sammenliknet med en rekke mer kystnære lokaliteter).

I trekktidene raster ender som kvinand, toppand, brunnakke og laksand i til dels pene antall. Mindre flokker grågås går ned av og til. I de senere år har storskarv blitt et vanlig syn om høsten. Flokker på over 50 individer forekommer. Sangsvane er en regelmessig gjest i vinterhalvåret, og selv har jeg talt opptil 70 individer i èn flokk. Isforholdene bestemmer ofte hvor i Goksjø man finner arten. Sangsvanene pendler trolig til en viss grad mellom Goksjø og nærliggende vann og vassdrag, for eksempel Lågen.

Goksjø har et betydelig potensiale for større eller mindre overraskelser på fuglefronten. Artslista teller arter som for eksempel smålom, storlom, toppdykker, horndykker, knekkand, taffeland, bergand, havelle, sivhauk, myrhauk, lerkefalk, vannrikse, myrrikse, temmincksnipe, isfugl og sivsanger.

Noen betrakter Bøbukta ( Området sør for Sandtangen) som selve fuglebukta i Goksjø, og Goksjø grunneierlag har bestemt at det skal være forbud mot jakt her. På grunn av dyrket mark er området imidlertid vanskelig tilgjengelig.

Bilende fuglefolk stopper ofte nær den krappe svingen ved Bø gård for å observere. Fra veikanten er det brukbart utsyn mot det innerste og tidvis fuglerikeste partiet av Bøbukta, også kalt Galsrødbukta. Man må imidlertid passe seg her og være bevisst på hvor man parkerer, for veien er uoversiktlig.

Det råder en viss forvirring rundt betegnelsen Bøbukta. Strengt tatt regnes bare de to sørligste, små vikene i Goksjø som Bøbukta. Av og til kalles disse småvikene for henholdsvis Galsrødbukta og Nesbukta.

Jeg har flere ganger vandret rundt i området rundt Bøbukte, men da har jeg stort sett tatt meg inn fra  Klavenessida. Vakkert der, uansett årstid.

Det er foresten mye gjedde i Goksjø.

.

Utrolig å tenke på at Bugårdsdammen har vært drikkevannskilden for Sandefjord. Lenge siden, men likevel…. Nesten like merkelig er det at Goksjø  og Bøkilen har vært Sandefjords viktigste drikkekvannskilde.

Rundt ca.1912, ble tilsiget til Bugårdsdammen for lite til å forsyne Sandefjord med drikkevann. Det ble anlagt et enkelt pumpeverk i Bøbukta ved Goksjø. Pumpen som ble drevet av en lokomobil, som egentlig var en dampkjel på hjul, leverte vann i en 5″ støpe-jernsledning opp til Raet. Derfra rant vannet i åpen bekk ned til Bugårdsdammen. Hver dag ble det kjørt opp et lass kull til fyring av lokomobilen. Pumpestasjonen fikk elektrisk drift i 1921, og i 1927 ble stasjonen nedlagt. Ledningen er derimot fremdeles i bruk, først førte den vann fra en brønn på Raet tilbake til Bø. I dag fører der samme ledningen Farrisvann.

En liten historie hører med: Inntaket til pumpestasjonen var en støpt kum som nok var dårlig sikret, for en dag gikk hesten Trygg uti. Arne og Gunnar Bøe fikk lagt haysekker og stropper under magen på hesten, Syvertsen fra Bilcentralen kom med kranbil, heiste hesten rett opp, kjørte noen meter med hesten i krana og satte den pent ned. Hesten hang helt rolig under operasjonen, forteller»guttene». Hesten het nok ikke Trygg uten grunn.

Vannforsyningen i Sandefjord var fremdeles problematisk. Når hvalfangstflåten skulle fylle ferskvann, hendte det de sendte vannbåten Tønsberg for å hente vann.

Sandar, eller Sande herred som den gang var navnet, hadde svært lite offentlig vannforsyning.  Sande herred fikk i statsråd konsesjon på 900 OO0 kbm vann som kunne pumpes fra Goksjo til et basseng på 7000 kbm oppe på Midtås.

I 1928 ble det enighet om samarbeldet  mellom Sandefjord og Sande herred. Vannverket ved Klavenesbukta ble bygget, og i 1932 begynte leveringen. I 1961 ble det nye høydebassenget, eller «vanntanken» som noen sa, bygget på Midtås.

Goksjøvannverket ble aldri det store. Pumpe- og filterkapasiteten var for liten, vannkvaliteten inne i bukta var aldri av det beste, og klorsmaken var ganske dominerende. Likevel leverte vannverket vann helt fram til juni 1968. Da overtok Vestfold Interkommunale Vannverk forsyningsansvaret. Det skjedde samme året som Sandefjord og Sandar ble en storkommune. Vannverket ved Goksjø ble beholdt som reservevannverk fram til 1982. | 1986 ble pumpestasjonen objekt for en større sprengningsøvelse for de engelske deltagerne i den store NATO-manoveren Blue Fox. Goksjøvannverket var ikke mer.

I samme forbindelse visste du at Sandefjords befolkning kunne drikke sprit fra springen? I alle fall er det hevdet med stort pondus.

 Knarvika kjent for at det like ved Hagneselvas utløp fra Goksjø var en større sprifabrikk i 1930-åra. Den ble selvfølgelig oppdaget, og lensmann Bøe kom opp og helte satsen ut i Goksjø. (Dette finnes det et artig bilde av.) Det var da Sandefjordsavisene gjorde et nummer av at Sandefjordsfolk kunne bli litt på en snurr ved å drikke vannet fra springen. Sandefjord fikk drikkevannet sitt fra Goksjø. Ennå kan en se gropene i bakken, hvor spritkannene ble gjemt.

Livet kunne ikke alltid være like lett for menneskene som bodde her i området. Ikke alle hadde stor gård.

Det fortelles at Kristoffer  som bodde på Knarvika  rundt 1840, gikk på sine bein til Larvik for å jobbe for Treschow. Det fortelles også at barna hans gikk over isen om vinteren, når de skulle til Sandefjord. Hvis det var vått på isen, måtte de gå barbeinte over for å spare på skoa. ( Kilde Tor Bjørvik)

Rett før Bøgårdene tok jeg opp en skogsvei mot Hem. Her har jeg aldri gått før og var ganske usikker på om det gikk sti  over mot  Hemsgata som  går i bro over E18.

Leste foresten at før gikk det en vei Bøveien gjennom Bøgårdene og fram på Raveien ved Pindsle. Åsrumveien avløste denne veien i 1894. Åsrumveien ble lagt fram til Haukerødkrysset, slik at trafikken kunne følge den nyanlagte Moveien til Sandefjord.

Kom snart inn på Runar sitt fine løupenett. Her er en link du kan utforske.

https://www.ilrunar.no/Hovedlaget.html

Idrettslaget Runar ble stiftet 7 januar 1949 og er er en sammenslåing av Haukerød Idrettslag, Tempo og Fevang Fotballklubb. Navnet Runar kom etter en navnkonkurranse, forslaget ble sendt inn av Asbjørn Elstad, som mottok kr. 25,- i premie.

.

I området mellom Hemsbakken og Haukerød skole er det en liten skogsperle med utallige stier og spennende kroker og kriker. Dette er et eldorado for barna. De kan boltre seg i et unikt og variert  terreng. Dette området blir flittig brukt av ivrige og nysgjerrige barn i undervisningen. I tillegg er det store, flotte treningsarenaer som legger til rette for mye fysisk aktivitet.  Jeg gikk på kryss og tvers der og bare nøt.

.

Glad for at to av mine barnebarn er så heldige at de får gå  på Haukerød skole.

Haukerød skole er gammel. Les bare her:

Den 12. januar 1918 sto den staselige skolen på Raet ferdig til å ta imot sine aller første elever. Elevene kom fra små skoler i omegnen og møtte til sin første skoledag med store forventninger. Opp gjennom årene har mange tusen elever sognet til skolen og kanskje finner du dine slektninger i de skannede protokollene.

Slekt og Data Vestfold samarbeider med Sandefjord kommune om å digitalisere kommunens eldre arkiver. Først ut av barneskolene er Haukerød skole, hvor man har skannet elevfortegnelser og barnemanntall frem til 1957 og klassebilder til 1966.

Haukerød skolekrets var fram til 1918 to kretser, og de var Bø krets og Lundeby krets med egne skolehus. Disse skolene var opprinnelig gamle bolighus på mindre gårder og egentlig lite egnet til det nye formålet. Ungene klaget , og også lærerne var lite fornøyde. Det gikk mange brev til skolekommisjonen om forholdene.

Verden er stor, ja, men den nye kretsen ble stor den og. Fra kommunegrensa i sør med Krokemoa. Elgesem og Solberg strakte den seg langs raet til grensen mot Fevang i nord, og fra Bjørndalen over Napperød og Svines i vest til Bugår­den , Bugårdsveien, Kapteinsvingen, ned Moveien til bygrensen.

Alt i 1912 ble det snakk om å bygge en ny stor skole iste­denfor Bø og Lundeby skoler. l februar 1913 ble dette bestemt. Men først i 1918 sto storskolen på Haukerød ferdig.

Kilde: Henry Anker Ertzås – Haukerød skole 75 år – 1918-1993

I dag er Haukerød skole et av landets flotteste skolebygg. Det sto ferdig i 2013. Den rommer i dag ca. 340 elever fordelt på 16 klasser.

Ser du på turappkartet  mitt, vil du til min forundring se at jeg har gått en hjerteformet rute. Ingen tvil om at det var riktig vei for meg denne dagen. Magi, spør du meg.