Røvaren, Goksjø, Matskapet, m.m

«Jeg tok den minst brukte,
Og det har gjort hele forskjellen.»
Robert Frost

I dag startet jeg i kristelig tid. Kl. 08 la jeg ut fra parkeringen på sørsiden av Kodalveien.

Fra Sandefjord  kjørte jeg ca. 7 km i retning Kodal eller Andebu. Følg Kodalveien, /fv. 305 ca. 5 km fra Haukerød.

Skilt på sørsida av Kodalveien. Parkering på parkeringsplass ned til venstre fra veien. Jeg fulgte den blåmerkede stien som er merket Matskapet. Første del langs traktorvei. I stedet for å ta til venste etter ca. 200 meter som merkingen tilsier, gikk jeg rett frem og fulgte traktorsporene.

Vanligvis bruker jeg ikke å gå denne veien når det er sådd. Best på høsten og vinteren. Tok sjansen fordi det var så tørt at plantene ikke var blitt særlig store.  Lett å gå i traktorsporet og mellom plantene.  Tragisk for bonden. Kan ikke bli særlig stor avling i år om det ikke kommer mye regn snart.

Gikk så langs åkerkanten ned til Bergselva. Her er det en dyp bekk som renner ned i elven til vanlig. I dag var den tørrlagt. Broen som bruker å ligge over denne bekken var borte. Tok sjansen og hoppet over. Var litt utrygg på grunn av ryggen, men det gikk fint. Når jeg kan, kan du også.

Hørte en elg som ropte på en artsfrende. Litt ekkelt, men samtidig mektig. Så foresten flere rådyr. De kom farende over stien fra krattet omkring. Så raske at jeg ikke fikk tatt bilde av dem før de var borte.

Her kan du  ta stien  opp mot en gammel bygdeborg som heter Røvaren.

I dag er Røvaren et greit turmål. Men for 1500 år siden var det langt mer alvor knyttet til denne åsen. Det var en bygdeborg på Røvaren. Den ligger oppe på toppen av neset ved Bergselvas utløp i Goksjø. Fortsatt er det lett å finne rester etter denne borgen.

Det er også flere sagn knyttet til Røvaren. Lorens Berg forteller ett av disse i sin bygdebok om Sandeherred. Dette skriver han i begynnelsen av 1900-tallet:

«Røvaren hetter en rund aas paa Vaggestad-eiga ved Goksjø. I ei hole her hadde i gamle dager røverar tilhold, og det var den gongen utrygt paa gaardane rundt vannet. Folk prøva aa finne hola, men det var umulig, skjønt di sommetider kunde se det kom røik ut av aasen paa Goksjø-sia og dreiv vestover vannet. Men hola var nok ikkje paa den kanten, for røverane hadde laga en lang gang til røiken. Di hadde en baat av ler som to mann kunde bera, men sju fik rom i, og med den laa di aa fiska, eller di satte over vannet. Saa hendte det en dag seinhøstes at Vaggestad-mannen var ute og leita etter hesten sin, og da han ikkje fannt den no anna løite, gik han over myra og bort til aasen ved Goksjø. Oppi ei lægd kom han like paa to mennar som kjørte ved med hesten. Di satte fele auer, men mannen var snartænkt nok til aa helse goddag og feie til, at di kunde gjenne bruke hesten hans, naar den gik her i skaugen likevel, det gjorde ingenting. Og da røverane hørte det, blei di fornøgde og skunna sig og leste av lasset utafor hola, saa mannen kunde sleppe aa vente paa hesten. Noen forteller tilmed at di bad’n inn i hola og beverta’n med rigtig fin kost, og da fik han se at det var sju av røverane, og at di hadde et kvindfolk di hadde røva til aa stelle for sig. Nok av det, da mannen skulde gaa, spurte han om di ikkje vilde lye him til’n engong – di var jo blit kjendte naa, og di kunde komma naar di vilde, men det passa best julaften, for da har en litt av hvert i huset. Jo, di lova aa komma julaften, og mannen rusla himover med hesten. I al stilhet snakka han saa med grennane om gjestene han venta.

Da det lakka mot kvelden julaften, kom røverane tilgaards, og snart sat di benka om bordet med grøt og ribbe og anden god kost. Fyrst skulde di ta fat paa grøten. Da holdt mannen i huset skjeia si op til den eine øra – det var tegnet til grennane som hadde gjømt sig rundt huset. Di storma inn og hogg røverane ned. Bare en av dem slap unna, han berga sig opigjennom skorsteinspipa, og ropa med han hoppa ned av taket og rømte tilskogs: Om sju aar fraa idag skal den raue hanen gala fraa taket! – Neste morran for bøndane bort til aasen og kasta hola igjen med stein, og di hørte da jammer og klynk innatil – det var fraa kvindfolket som blei stængt inne.

Sju aar gik, og røvarens ord om hemn hadde di for længe sea glømt. Julaften kom en fattigmann til Vaggestad og bad om hus, og det fik han. Alle la sig og somna, bare kjerringa laa vaken; ho kjendte ank og uro og kunde ikkje sova. Da faar ho se dørna svive op, og fattigmannen kom listande inn – og naa saa ho det var røvaren. I den eine handa hadde han et lys, i den andre en stor kniv eller sverd. Han satte lyset paa bordet og sa: Den som sover skal sova! Det var et trollys, støpt av menneskefett. Men røvaren vilde vera sikker paa at han ikkje denne gongen au skulde detta i ei felle, derfor sniker han sig paany ut for aa se etter. Kjerringa springer op, griper øksa under senga, stelte sig ved dørna – og med det samme røvaren stak hue inn, hogg ho til saa han stupa framover golvet. Hadde jeg visst det, skulde du vær’t død for længe sea! sa’n, men saa var det forbi med’n. Kjerringa ropa paa mannen og ongane for at faa dem vakne, men fik dem ikkje op. Ho ruska i dem, like tungt sov di. Da skjønte ho det maatte komma av lyset som stod og brandt paa bordet. Ho prøva aa blaase det ut, men det var uraad aa faa slokt det. I det gule skinnet fraa trollyset laa mannen og ongane likesaa bleike og stille som den døde røvaren. Da blei ho hjertens rædd, men kom saa til aa minnas et gammalt raad av bestemor. Ho greip lyset og holdt det under vinstre sia av røvaren, og da slokna det. Naa var det let aa faa dem vakne, og di fik høre om det som var hendt. – Da røvaren skulde begravas, kan det nok hende grennane holdt et gledeslag for Vaggestadmannen og den tapre kjerringa hans som hadde skaffa dem av med røverane.

Sea den tida har aasen hett Røvaren. Det er mange den dag i dag som veit om inngangen til hola, og gamle folk kunde fortelle at de i sin ungdom hadde set hanken av en kobberkjele stikke op gjennom en glytt mellom steinane.»

Skulle gjerne ha funnet denne hula, men da tror jeg nok at jeg trenger å ha med en som kjenner området godt.

Bygdeborger  er gamle befestninger, oppført på bratte, isolerte bergkoller, som var lette å forsvare. På en kant måtte det imidlertid være såpass framkommelig at en uten større vanskeligheter kunne komme opp på toppen. På denne siden er det reist beskyttende murer.

Murene er bygget opp uten bindemidler av noen art, derfor er de som regel ramlet ned.

Borgene var trolig tilfluktssteder, hvor folk i bygda i utrygge tider kunne søke hen, når en overlegen fiende plutselig truet dem. Fienden kunne ha til hensikt å røve, enten det var mat, brødkorn eller kveg. Vi vet ikke sikkert hvem fienden var. Bygdeborgene kunne i ufredstider skaffe mange mennesker ly og vern, og trolig drev folk  buskapen sin med seg opp på borgen og hadde den gående der på beite, hvis det var anledning til det. Forsynt med mat på denne måten kunne de utholde en «beleiring»  desto lenger.

Borgene i innlandsdistriktene er fra senromersk jernalder (ca. 200—ca. 400 e. Kr.), og borgene i kyststrøkene fra folkevandringstiden (ca. 400—ca. 600 e .Kr.). Det kan iallfall trygt sies at de er våre eldste offentlige byggverker (H. Shetelig).

Jeg tok ikke den vanlige stien opp til toppen, men gikk rundt neset og et stykke langs Goksjø. Fant et sted som så litt fremkommelig ut og klatret opp til toppen derfra.  Prøvde flere steder før jeg lyktes. Spennende og noen ganger ganske vågalt for en «eldre» dame. Moro syntes jeg.

https://www.ut.no/kart/?lat=59.17882&lng=10.14214&zoom=15&ao=3.1457

Fulgte stien halvveis ned før jeg tok av til høyre i et lite dalsøkk. Derfra går det en svak sti ned til den blåmerkede stien mot Matskapet. Måtte forsere kratt og villniss fra et hogstfelt nede i dalbunnen. Godt det var tørt. Normalt sett hadde jeg måttet hoppe over mange små grøfter og bekker her.

Matskapet gapahuk ligger idyllisk til ved vannet på nordøstsida av Goksjø (28 moh.) sør for Røveren. Det er fine fiske- og bademuligheter rett neden for Gapahuken og fin natur med urørt skog og rikt fugle- og dyreliv.

Gapahuken har et fint bålsted og soveplass til 20 personer.

Jeg møte to unge menn som var på fisketur. Et telt huset sannsynligvis noen som enda ikke var stått opp.

Her kan du lese mer om selve Goksjø, Grunneierne har laget en fin beskrivelse her:

http://www.goksjo.no/

Fra matskapet fulgte jeg stien langs Goksjø. Grønt og frodig hele veien.

Stien går videre sørover. Du passerer utedoen etter ca. 70 meter. Stien følger sivkanten mot enden av odden, skjærer skrått inn i landet, men vannkanten er alltid synlig. Her kan det i perioder med mye regn være vanskelig å ta seg fram, da Goksjø går over sine bredder og det er fuktig myrjord flere steder. I dag var det knusktørt.

Stien dreier deretter mot venstre og kommer inn på en traktorvei. Herfra er det ca 2 km tilbake til parkeringen.

Jeg gikk til høyre og fulgte strandkanten et godt stykke, til omtrent midt på pytten ved Vilderåsen. Herfra gikk stien innover og oppover, forbi en hytte med en rasteplass rett nedenfor.  Stien endte  etter en stund opp på en traktorvei. Herfra kunne jeg se Goksjø.

Fulgte traktorveien tilbake til parkeringen. Nesten fremme ved parkeringen gikk traktorveien som jeg fulgte først ned mot venstre. Med andre ord hadde jeg gått en rundtur.

Herlig og forfriskende tur i halvsol. Derfor var temperaturen levelig.

GPSen streiker fortsatt. Kan ikke være mulig at det ikke er dekning der jeg gikk. Turen ble på minst  8 km. Her er det jeg fikk ut av GPSen:

DSCN9490.JPG

Her er bilder fra siden min på FB:

Posted by På tur med Synnøve on Saturday, June 9, 2018

2 kommentarer om “Røvaren, Goksjø, Matskapet, m.m

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.