Svartåa kultursti nedre del

Jeg har flere ganger vært ved Bakkanefossen. Den er et fint skue når det er mye vannføring i elva. Men det er den ikke nå. Til det har det vært for tørt lenge.

I 1660 – 1750 fortelles det at det var en eller to sager her, mulig også kverner.

Det er i den senere tid bygget laksetrapper ved fossen som hjelper laks og sjøørret videre oppover i Svartåa.

Under regnrike høster kan fisken vandre nesten helt opp til Rønningsvannet (øvre del av kulturstien).
Det foregår ikke organisert laksefiske på oppsiden av Bakkanefossen i Svartåa da det skal være naturlige gyteområder uten særlige påvirkninger.

Fiskesesongen varer fra 15. august til 10. oktober. Det mest vanlige er å få laks på opp til 6 kg.

Den seine fiskesesongen skyldes at laksen kommer seint på elva, da den står og stanger nede i Åsrumvannet og venter på høstflommen slik at det skal bli nok vann i elva til at den kan gå opp. Svartåa renner stort sett gjennom skog og er avhengig av regn for at det skal bli et godt fiske.

Svartåa er et vassdrag som har sitt utspring i åsene på grensa mellom Lardal og Andebu. Vassdraget tar egentlig til ved Bølevann, som en bekk til Rennesik. Sør for Rennesik går bekken sammen med en bekk fra Svartvann og Lindevann. Sør for Rennesik er det en dam. Derfra renner elva (her heter den Rennesikelva) ned i et tydelig markert dalføre. På de neste 3,5 km har elva et fall på hele 80 meter.

Rennesikelva munner ut i Nedre Heivannet. Til dette vannet kommer det flere andre bekker.

Fra Nedre Heivannet renner elva forbi plassen Svartåa og får heretter navnet Svartåa.

Elva faller til slutt sammen med Hageneselva eller Verkenselva – ei elv som kommer fra Goksjø og renner ut i Åsrumvannet og Lågen. Den er med andre ord en del av Hagnesvassdraget. Ved utløpet gjennom Åsrumvannet ved Sundet har den samlet vann fra ca 230 kvkm.

Jeg startet turen fra Gåsholt bru. For å komme dit kjørte jeg Kodalveien fv. 304, Kjørte til venstre inn Trollsåsveien, fv. 210 og tok til høyre opp Hvitsteinveien, fv 610 i Pipenholtkrysset. Tok til venstre inn Liverødveien, fv. 209 frem til Gåsholt bru, der jeg parkerte.

Gikk stien på venstre side av elven opp til Bakkanefossen. Den var et bedrøvelig syn med lite vannføreing. Vanligvis må jeg gå tilbake til broen og gå opp på andre siden av elven for å fortsette på kulturstien. Denne gangen var ikke det nødvendig. Kom meg med letthet tørrskodd over fossen. Dermed kom jeg inn på stien på andre siden. Den er merket med gult.

Svartåa kultursti er anlagt av Andebu Fortidslag.

Stien går helt opp til Heia og har 14 informasjonsposter underveis.

Elva har tidligere vært viktig både for sag- og mølledrift og for fløtningen, som ble nedlagt 1960.

Svartåa ble brukt til fløting av tømmer til Larvik. Det var ikke nok vannføring til dette uten menneskets inngripen. Det ble derfor bygd flere attholdsdammer (demningsmurer) som holdt vannet tilbake, så det kunne slippes ut nok vann når det skulle fløtes.Virksomheten ga livsgrunnlag for mange familier, og her var både skole og butikk.

Det var vaskeplasser langs elva. Det var faste steder hvor gårdene vasket klær om sommeren.

I dag er elva godt egnet som badeplass og har gode fiskemuligheter.

Svartåa kulturstie er på 9,7 km. Jeg gikk første del frem til Nomme og broen over Svartåa ved Gjerstad.

Her er lenker til mitre og øvre del av kulturstien:

https://synnasturmagi.blog/2018/06/12/svartaa-kultursti-mitre-del-plus-litt-til/

https://synnasturmagi.blog/2018/06/15/svartaa-natursti-ovre-del/

Første del av stien gikk på gamle engmarker. Vakkert med markblomster og dugg i gresset. Jeg startet tidlig og da fantes det enda dugg og spindelvev som glitret som edelstener i gresset.

Jeg gikk forbi Hvitsteinsdammen som var en av stedene i elven som var oppdemmet. Den var en løftedam. Det er en fløtning demning, dam som bygges tvers over et elveleie for å heve vannstanden i løpet ovenfor.

Etterhvert ble stien mer utmarkspreget og jeg kom in på en gammel kjerrevei. Så kom stien inn på Holmeneveien. Jeg fulgte den et lite stykke frem til Olaves bru og fortsatte på andre siden av elven på en gårdsvei. Jeg gikk også forbi rester etter en gammel smie som ble drevet av Kristian Olsen 1938 – 1958.

Herfra ble stien ganske ufremkommelig. Jeg måtte klatre over utallige trevelt. Men frem kom jeg. Passerte Salta. Her lå det en dam som ble kalt Nommedammen som demte opp til dagens Gjerstadbru. Restene av dammen forsvant ved regulerring av Svartåa. Denne dammen var en anholdsdam for å samle reservevann til fløtinga.

Litt lenger fremme langs elva skjedde det en tragisk ulykke i denne dammen. 10 ungdommer omkom i 1781. Jeg har hentet opplysningene fra :

https://www.nb.no/nbsok/nb/5a1d6c7a7087c89fc5307618d81df51e?index=1#43

Denne sørgelige hendelsen skal ha foregått på følgende måte: En søndagskveld først i mai hadde en flokk ungdommer samlet seg ved Nomme i Vestre Kodal. Her ble de enige om å binde sammen en flåte av stokker og så ro over Nomme-dammen fram til Tveitan, hvor bygdas ungdom for øvrig skulle samles til moro. Flåten bandt de sammen med bast, og så kunne roturen begynne. Det skal ha vært 11 ungdommer som tok plass på flåten. Vi vet ikke sikkert hvordan ulykken hendte, men av de 11 omkom 10, bare 1 berget livet.

Om denne triste ulykken, som må ha gjort et voldsomt inntrykk, ble det skrevet en vise, som ble sunget i bygda i gamle dager. Den gjengis her slik den ble framsagt av Johannes Pedersen Tveitan 25. mai 1935 og nedtegnet av Kr. Gallis:

En liden ungdomsskare
som ved Nommedammen vare,
de bygde sig en flåde i en hast,
bandt den sammen med bare bast,
og flåden den brast,
og de ti sank ned i en hast.

To unge karle fra Gjerstad var,
fra Tveitan to tillige,
fra gården Skoli en òg var,
fra Hvitstein trende piger.

En liden pige fra en plads,
hun måtte med og ikke slapp,
thi Gud har det så laget.

En liden pige fra Nomme var,
hun gråd og gav sig såre,
hun bad de vilde til landet far’,
vi kommer visst i våde.

De agted ei på hendes ord,
men satte lenger ud på flod,
og flåden istykker ginge.

Der lå de alle elve
i lige stor en fare,
da ingen redning var at se
for denne unge skare.

De befalede Gud sin arme sjel,
klokken var seks om søndags kveld,
da de indtoged i evighed.

Else Sørensen Nomme, bestemoren til en av de omkomne har sunget denne visen. Om den ene som berget livet fortalte hun følgende: «Den ellevte som var med ved Nommedammen da denne ulykken hendte, skal ha vært en som het Hans Snappen. Han hadde fått berget seg opp på en torv. Han skulle ha sagt at han så de krabbet på bunnen, og de grep fatt i bena hans og ville dra ham nedi. Det skal ha vært han som hjalp mest til med å gjøre istand flåten. Etter denne hendelsen ble han rar av seg. Han fikk da det råd at han skulle gå til Kodal kirke tre torsdagskvelder etter hinannen. Første torsdagskveld hørte han ingenting, neste gang hørte han et dønn fra gravene, og tredje kvelden fikk han snakke med dem alle unntagen en. De hadde lovet at de skulle møte ham på det siste. Da han døde, lå han og smilte.»

Her tror jeg at jeg gikk feil. Antar at stien gikk litt lenger opp i åssida etter å ha sett på kart i ettertid. Jeg fulgte elva helt frem til broen og gikk gjennom dyrket mark. Gikk helt ved elvesiden, så jeg tror ikke at jeg trakket ned noe av avlingen. Litt ubehagelig å gå der fordi jeg visste at det måtte være feil.

Uansett om det var feil, så var det vakkert langs elva her på Nomme.

Etter sagnet skal det ha ligget et kloster på bruk nr 3 i Nomme i gammel tid. Da Kodal kirke ble bygd, ble klosteret nedlagt, og Nomme-munkene gikk da over Tveitan-Heia til kirken. På veien passerte de bekken Evjua på ei bru som ble kalt «Munkebrua» helt til den ble revet for ikke lenge siden.

Kodal kirke har en broket historie. Den nevnes første gang i 1339, men koret, kirkens eldste del, er av stein og kan ut fra byggemåte dateres til 1100-tallet. Det må derfor ha vært lenge siden dette klosteret fantes.