Svartåa kultursti, mitre del, plus litt til

 

I dag gikk jeg rett og slett mitre del av Svartåa kulturati pluss litt til. Her er lenke til nedre og øvre del.

https://synnasturmagi.blog/2018/06/11/svartaa-kultursti-nedre-del/

https://synnasturmagi.blog/2018/06/15/svartaa-natursti-ovre-del/

 

Slik kom jeg meg dit:

Jeg   kjørte Kodalveien fv. 304, Kjørte til venstre inn Trollsåsveien, fv. 210 og tok til høyre opp Hvitsteinveien, fv 610 i Pipenholtkrysset Ved Gjerstad bru startet turen. Parkerte i gresset i bakken ovenfor brua.

Stien startet inn til venstre i retning Sandefjord rett etter brua.

Det var en nydelig morgen

Solen skinte og temperaturen var ca 20 grader. Akkurat passe for meg. Alt var stille. Hørte bare fuglesang og en hund som bjeffet på meg, i det jeg passerte huset den voktet. Tydelig at den tok oppgaven høytidelig.

Nedenfor broen så jeg at gresset nettopp var slått. Det var der, jeg for 2 dager siden vasset i høyt gress og kjente meg skikkelig ekkel. Noen kuer gresset. Alt var idyll.

Fulgte de gule merkene.

Litt innover turveien som sammenfaller med turistforeningens blå skilt, så jeg et skilt som pekte opp til høyre mot Svindal. Bestemte meg for at jeg skulle gå om Svindal på veien tilbake fra Snappen. Snappen  er endestoppet for naturstien denne gangen. Siste del fra Snappen til Heia vil jeg gå en annen dag.

Lett å gå, verken for bratt eller krevende. Ren kjerrevei. Gikk forbi en hytte og frem til den var veien godt kjørbar med bil.

Gjerstaddammen passerte jeg uten å kunne se at det var en dam. Elven var omtrent helt tørrlagt. Ikke lett å se at denn hadde vært oppdemt. Den ble bygget for å drive mølle og sag. Da det  i 1898 ble startet en trevarefabrikk ble demningen revet..

Fant  litt gammel historie fra gården på Gjerstad som Gjerstad- dammen lå under:

Om liv og virke på Gjerstad i Gulliks tid 1884—1906, forteller dattersønnen Knut Tveitan: «Gullik var en uvanlig allsidig og initiativrik mann. Han tok en del av det store Gjerstad-kjøkkenet og laget om til snekkerverksted. I tidens løp kom det mange geseller innom som arbeidet der en måneds tid, men så måtte de til byen og få seg et rus, og så bar det ut på vandring igjen. De var mestre i sitt fag, disse karene, men det var en lei hake ved dem, de var fulle av utøy, og de måtte først bort til bekken og avluses grundig før de slapp til med arbeidet. Det var også ei smie ved bekken som ble flittig benyttet. Mellom husene og smia var det ei kjone til å bryte lin på. Ved Gjerstad-dammen var det sag og mølle som gikk med vannkraft. Og rett som det var kom det en med et tømmerlass han skulle ha skåret. Gullik. ble nok da heftet i sitt arbeid, men han sa aldri nei, ble med og skar lasset. Da kom som regel den fornøyde setningen: «Du får ha mange takk så lenge du da, Gulleik,» og dermed ble det. Gullik gjorde mye for ungdommen i bygda, bl. a. laget han dansegulv, med benker og bord, i en liten skoglund nord for husene. Og han koset seg godt når han gikk foran ungdomsflokken og spilte klarinett på veien opp til dansegulvet.

Så ble, visstnok i 1898, interessentskaper Kodal Trævarefabrik dannet av Gullik Gjerstad, Anton O. Bjørndal og Anton A. Hvidsten. Ved kontrakt med grunneierne fikk interessentskapet «rett til å oppføre fornødne lager- og materialhuser ved Gjer-stadsagen på møllebrukets tidligere tomt, samt til fabrikkens drift å benytte vann fra dammen m. v.» Kontrakten skulle gjelde for 25 år, med årlig avgift økende fra 100 til 300 kroner pr. år. Det ble også i nærheten oppført en hovedbygning for funksjonærer og arbeidere. Hans P. Trollsås var den første formann. Bedriften skapte liv og rørelse i bygda, og det arbeidet 15—20 mann der da den var på det beste. Fabrikken ble drevet med en vannturbin, som kunne være problematisk når det ble riktig kaldt, for da hadde den lett for å fryse. Driften gikk bra til å begynne med, men etter noen år ebbet det mere og mere ut, og det endte med flere tusen kroner i tap.

 En av grunnene var den kostbare hestetransporten på den 20 km lange og dårlige veien til Sandefjord jernbanestasjon. Møblene tok også delvis skade under transporten, hvor godt de enn ble pakket. I 1909, noen år etter Gulliks død, solgte interessentskapet trevarefabrikken med en del av maskinene (de fleste av disse var solgt før til Karl og Kristian Hagnes), innretninger og huser for kr. 8000, og materialer og fordringer for kr. 400 til Gulliks sønn Gunnar Gulliksen Gjerstad.»

 

Gikk forbi et skilt som kunne fortelle at herfra hadde det gått en tømmerrenne. Den var på 275 meter med et fall på 20 høydemeter. Den gikk fra Nommedammen som jeg snart passerte.  Ikke noe vann der heller. Men brua over demningen i stein sto fortsatt. Jeg valgte å fortsette på høyre side av elva. Kommer nærmere elva slik, men litt mer strabasiøst da stien ikke var ryddet for trefall. Gikk over på andre siden ved en ny demning med steinbro og inn på den opprinnelige stien.

Kom ut på en  gårdsvei og gikk til høyre et lite stykke. Rett før broen over elva gikk jeg inn til venstre mot Rønningsvannet. Det er hit det lengste laksen kan gå for å gyte.

Herfra var ikke stien ryddet og det ble en slitsom tur over og under trevelt. Uansett var det vakkert ved vannet. Markblomster og vannliljene blomstret, og øyenstikere og sommerfugler svevde omkring. En og annen fisk vaket.

Passerte stedet der elva renner ned i vannet, men det var nesten ikke vann. Gikk tørskodd over og kom frem til en vakker rasteplass ved vannet før jeg svingte inni skogen til venstere. Endte opp ved Snappen.

Herfra tok jeg veien mot høyre innover mot Svindalen. Passerte Ulevann og Uleåsen på veien.

Det går mange gjetord om Huldra i Ulevann.

Prøvde noen kast, men Huldra ved Ulevann ville meg ikke vel og ordna med masse vind og trær som fanga fluene mine i bakslengen.

Fisker

I Andebu kalles huldra Ula  fra gammelt av. I denne dalen har det vært lettere å få øye på huldra enn andre steder. Det sies også at kua til huldra er grå. Jeg tenker meg at det må være en elgku de hadde sett. I mange år var elgen borte fra distriktet, men kom tilbake på slutten av 1800 tallet. Få visste hvordan den så ut. Derfor var det selvsagt kua til huldra de hadde sett og hvem vet om de ikke hadde rett.

Svindalen er et vakkert sted. Jeg ble møtt av noen stuter og en horde med sauer. De var ganske høylydte og nysskjerrige av seg.

 

Jeg fulgte anvisningene og  tok stien oppover mot høyre litt oppe i lia. Sauene fulgte godt med hele tiden. De lurte sikkert på hvem jeg kunne være.

Herfra var det tydelig at det var lite ferdsel. Stien var utydelig og jeg gikk feil både ved Langemyrene og  ute på moltemyrene.

Jeg fant omsider riktig vei. Grunnen til at det var så vanskelig å finne frem, var for det første utydelig sti og for det andre alle treveltene  som lå over stien.

Hadde sett på kartet at det fantes en sti over og ned mot Gjerstaddammen. Var lei av å følge stien over myrene. Den var ikke synlig og det var lite med blåmerker. Fant ikke stien før jeg hadde vaset rundt i ring lenge.

Begynte å bli engstelig for at jeg ikke skulle rekke hjem i tide til å hente barnebarnet mitt på skolen som jeg hadde lovet. Det gikk heldigvis godt. Jeg peilet inn retningen og fant omsider stien. Den var enda verre enn den forrige, selv om den i seg selv var godt synlig. Jeg trasket over, rundt og gjennom et utall trefall og gresss som rakk meg til brystet. Ble veldig sliten, og stompet og falt i ett sett. Var glad da jeg kom inn på stien nede ved Svartåa. Der var den ryddet og lett fremkommelig.

Blir mer og mer klar over hvor stor innsats de frivillige gjør med å rydde stiene. Tar ikke mange år før de gror helt til om de ikke ryddes.

Jeg brukte 4 timer på turen selv om den ikke var mer enn 10 km. Det kan jeg takke trefallene for. Uansett strabaser, turen var fin den. Tror likevel ikke at jeg vil ta turen fra Svindalen til Gjerstad før jeg er sikker på at stien er ryddet.

Her er flere bilder: