Hjertåsområdet

Dette skrev jeg i går:

I dag var jeg ute og trasket rundt i Hjertåsområdet i nesten fire timer. En herlig tur i vakker natur. Det gjorde ingenting at det var overskyet. Bare av og til tittet solen frem. Bakken var full av dogg, så joggeskoene mine ble ganske våte da jeg vasset i langt gress på små gjenngrodde stier.

For selvfølgelig klarte jeg ikke å holde meg til de fine merkede stiene. Jeg måtte selvsagt utforske nye områder og stier. Oppdaget flere nye spennende steder som jeg ikke hadde lagt merke til før. For meg er en slik utforsking halve turen. Det gjør at jeg ikke blir lei, selv om jeg har vært i området mange, mange ganger.

Hjertåsområdet ligger mellom Lingelemveien og Råstadveien/Feenveien i Sandefjord.

Parkering ved Lingelemveien, Drakåsveien (sandtaket) og Unneberg skole. Det er tilrettelagt parkering i Drakeåsveien, slik at rullestol- og barnevognbrukere kommer seg fram.

Slik kommer du deg til Drakåsveien: Følg innfartsveien til Sandefjord FV 305, ta av på Ringveien FV 251 østover, kryss Lingelemveien FV 275, ta til venstre inn Drakåsveien. Følg denne ca. 400 m. I høyresving ta smal vei mellom husnr. 23 og 25 til parkeringsplass i skogen. Det var her jeg startet turen min i dag.

Hjertåsområdet har mye å by på hele året. Fine lysløyper om vinteren og godt merkede stier, enten det er for rusleturer, joggeturer eller barnevogn/ rullestol. Du kan selvfølgelig også sykle der. Kan hende du møter noen unge jenter som er ute og rir på hestene sine. Jeg har møtt mange.

Hjertnesområdet ble for noen år tilbake kåret til Sandefjords beste turområde. 24 prosent av nesten 1.200 stemmegivere stemte på Hjertås. Alt foregikk gjennom Sandefjords blad i samarbeid med Sandefjord kommune.

Uansett hva slags terreng jeg er ute etter finnes det i Hjertås. Avhengig av hvilken vei jeg velger å gå, finnes det både bratte knauser og flate sletter. Hvor enn jeg snur meg er det grønt og frodig. Det er et variert kulturlandskap med stort innslag av skog. Beitende dyr på området.

På 60- og 70-tallet var det en hoppbakke inni skogen. Mange hoppet 40–50 meter der.

STIF skigruppe er ansvarlige for preparering og vedlikehold av løypene i Hjertås.

Turistforeningen har lagt tilrette for lett adkomst til Hjertåstoppen, 148 moh. Der er stedvis ganske bratt til toppen. Det er lagt ut tau så du kan rappelere ned fra toppen, 5 m enkel rappelering, eller ha noe å holde fast i når du går opp.

Før kommunesammenslåingen var toppen Sandefjords høyeste fjelltopp med hele 148 moh.

I Unnebergbekken har de renset opp, så det er mulig for en heldig fisker å få fisk der.

Hjertås har også sin bygdeborg. Dt er lite igjen etter den, men det er mulig å se spør. Det står skilt opp til den. Fin utsikt fra toppen, 123 moh. mot Torp og flyplassen. Det er satt opp skilt som viser hvordan bygdeborgen trolig så ut.

Brekkeringen og Møllers ring er to steinkretser som er lett å finne. Det er skiltet til dem.

Brekkeringen:

18194576_1347436718645305_7917432350581115636_n

Steinkretsen Møllers ring består av 7 steiner satt i en sirkelform med 6 meters diameter.

Både bygdeborgen og steinkretsene blir holdt vedlike og ryddet av elever fra Unneberg skole. Skolen får 9000 kr. årlig for jobben de gjør.

Oppe i fjellsiden i Storås er Rottenikkens hule.
Umulig å se for en som ikke vet hvor den er. Jeg har forsøkt å finne den, men har ikke klart det. Vet at den er i fjellet rett under toppen av Storås mot vest. Jeg passerte på stien nedenfor i dag. Se vedlagt kart over området. Det skal være mulig å klatre opp derfra. Har forsøk og kommet opp på toppen, men fant ingen hule. Har klatret ned igjen og på kryss og tvers, men jeg er ikke i stand til å finne den.

Vet du hvor den er, vil jeg veldig gjerne at du viser meg.

Her er det jeg fant om Rottenikken fra Wikipedia:

Rolf Erling Knudsen (født 10. oktober 1912 i Skien, død 24. desember 1976 i Tjølling), bedre kjent som «Rottenikken», var en kriminell skoggangsmann som begikk en serie hytteinnbrudd, tjuvslakt, kidnapping og knivstikking under andre verdenskrig og skapte frykt i mange bygder etter store avisoppslag høsten 1944.

Knudsen var oppvokst i Skien. Hans kriminelle virksomhet forgikk i Vestfold-bygder som Lardal, og han ble landskjent for sin aktivitet i Sandsvær under krigen. Da han herjet som verst, drev han med både tjuvslakting, kidnapping og våpenlek og ga ordre til «sine femti menn i skogkanten». Han opptrådte gjerne som motstandsmann eller agent for Secret Service.[1]

I oktober 1943 ble han arrestert i Ramnes i Vestfold siktet for tjuvslakting. Han hadde da ti fengselsopphold bak seg i løpet av de siste tolv årene. Han rømte fra Opstad leir i mai 1944, og fortsatte snart sine lysskye aktiviteter. En bonde fra Sem i Vestfold som han brakte med seg som gissel, døde av et knivstikk 30. august 1944. Rottenikken kom seg sammen med en kvinne helt over til de indre Vestlandsbygdene og besøkte også blant annet Rollag.

I 1944 ble han arrestert, men rømte igjen, og det forårsaket en storstilt jakt over hele østlandsområdet, hvor såvel såkalte «gode nordmenn» i Milorg[1], som NS-myndighetene samarbeidet om å fakke ham. Han ble igjen arrestert i Hedalen i november 1944, og da ville tyskerne gjøre kort prosess: stille Rottenikken for krigsrett og få ham dømt og avrettet. Statspolitisjef Jonas Lie og justisminister Sverre Riisnæs ventet bare på formaliteter, men saken ble forpurret og utsatt av fengselslegene, Kristensen og Jon Leikvam, med den følge at Rottenikken overlevde krigen.

I 1946 ble han dømt til 18 års fengsel og åtte års sikring for drap på en bonde fra Telemark. I mai 1954[2] rømte han fra Reitgjerdet sykehus i Trondheim og var igjen på flukt i Sør-Trøndelag og Gauldalen til han ble tatt ved Aursunden. I 1955 ble saken gjenopptatt. Da det ble konkludert med at bonden hadde begått selvmord, ble Knudsen frikjent, og avisene mistet interesse for saken.

De siste tyve år av sitt liv levde han et vagabond-liv på farten. Rolf Erling Knudsen døde julaften 1976, og han er gravlagt på Undersbo kirkegård i Larvik. Saken om Rottenikken fikk stor oppmerksomhet i avisene høsten 1944, og skikkelsen ble av mange tillagt de verste forbrytelser. Flere, særlig barn og folk i de berørte bygdene, var derfor redde for ham.

Kallenavnet skal for ha oppstått når det var storflom i Skienselva og kloakkledningene gikk fulle av vann. Han satt da ved et kumlokk med en pinne som han hadde åte på og «nikket» rottene opp.[3] Historien om Rottenikken er ellers særlig knyttet til Vestfold og Tønsberg der rettssaken mot ham ble ført.

I dag var jeg ikke opptatt av kulturminner eller Rottenikkens hule. Jeg bare gikk der jeg følte for å gå. Jeg endte opp på Hjertås etter å ha klatret litt i fjellsiden på vestsiden av toppen. Oppdaget at det gikk en sti skrått opp mot utsikten i sør, antagelig fra gården nede ved Lingelemveien. Den var nord for veien som kommer opp ved postkassen på toppen. I dag brydde jeg meg ikke om å skrive meg inn i boken.

Fantastisk utsikt til tross for overskyet vær. Kunne se ut over Oslofjorden i øst og sør. Mot vest over til Skien, Vealøs og Skrim. Mot Torp i nord. Har flere 17. mai morgener tatt turen opp hit. Selvsagt med flagg.

Rappellerte ned den bratteste delen og fortsatte i fint terreng ned mot øst og over elva. Oppe i bakken tok jeg til venstre og holdt den ytre stien forbi Møllers ring. Liker best ulendt terreng. Det flotte turveiene unngår jeg mest mulig. De er ikke gode for ryggen min.

Det har vært en del hogst i området og jeg synes det er litt vanskelig å kjenne meg igjen. Gikk feil i et kryss og endte opp nede på et jorde. Før det passerte jeg en mann som drev å plantet trær. Han var fra Andebu og kunne ikke hjelpe meg på rett vei. Tror jeg nesten var nede ved en Stange hestegård ved Torp jernbanestasjon. Tok peiling og gikk langs noen jorden, så inn i en skog. Fant en sti som jeg fulgte. Den gikk etter en stund i feil retning, så jeg lette meg frem til Stien som kommer fra Unneberg.

Hadde ikke lyst til å gå den vanlige stien derfra. Derfor satte jeg avgårde inn i skogen og kom ut på den andre siden ved Storåsens østre fot. Spennende. Fulgte så stien mellom jordet og Storåsen som ender opp på veien som fører tilbake til utgangspunktet.